Flodi sto i vinduskarmen på sjøhytta og hutret.

Ute var gresset grønt. Sola lå på knausene. Benjamin hadde sagt vår tre ganger.

Det hjalp ikke.

"Minus fem," sa Flodi. "Kanskje minus åtte. Snuten merker det først."

"Det er tjuetre grader," sa Benjamin.

"På Nordpolen?"

"På hytta."

"Da har hytta flyttet."

Todd klatret opp ved siden av Flodi og så ut. "Hytta står der den pleier."

"Da er det været som lyver."

Benjamin smilte og dro jakka av knaggen. "Jeg skal bare på butikken med pappa. Tau, sperrebånd, melk, brød."

"Melk er ikke tau," sa Flodi.

"Det er derfor vi kjøper begge."

Pølse strakte seg langs sengeskanten. Bomb rullet til vinduet. Tiger hoppet lydløst opp på stolen under dem.

Utenfor lå tomta full av stubber, kløyvde stokker og jord uten gress. Midt i alt sammen lå den store rota etter treet som hadde blåst over ende i høst. Røttene stakk opp som fingre med jord mellom.

Benjamin stoppet ved døra og så ut.

"Det der må vi rydde senere," sa han. "Pappa sier røttene sitter fast som bare det."

"Da må de overtales," sa Flodi.

"Med tau og verktøy."

"Det er en hard forhandling."

Benjamin åpnet døra, men ble stående litt på plattingen. Han myste mot den veltede rota.

"Da treet sto, klatret jeg der," sa han.

"Høyt?" spurte Flodi.

"Veldig høyt. Nesten helt opp til den første greina."

"Det er ikke høyt," sa Todd.

"Det var det da," sa Benjamin.

Han så på rota igjen.

"Det er litt rart at den skal bort."

"Hvorfor?" spurte Flodi.

Benjamin trakk på skuldrene.

"Vet ikke. Jeg er vel bare større nå."

Så lo han kort av seg selv.

"Nå ser det nesten ut som en hule," sa han.

"Men det er sikkert bare røtter."

Døra lukket seg. Bilen startet. Hjul mot grus. Stillhet.

Flodi stirret på rota.

"Nesten-hule," sa han.

"Det var ikke en ordre," sa Todd.

"Det var verre. Det var noe Benjamin nesten visste."

"Hva da?" spurte Pølse.

"At rota kanskje er mer enn bare røtter."

Bomb dunket lett mot vinduskarmen. "Hvis røtter sitter fast, kan man sprenge dem løs."

"Det er derfor du ikke har ansvar for hagearbeid," sa Todd.

"Jeg har ansvar for muligheter."

Tiger snuste mot lufta. Værhårene skalv.

"Det er noe med den rota," sa han.

Alle så på Tiger.

"Hva da?" spurte Pølse.

"Vet ikke. Værhårene liker den ikke."

"Værhår er alvorlig," sa Flodi.

"Det er det faktisk," sa Platypus fra gulvet. "Jeg kjenner noe svakt i gulvet. Ikke vanlig hytte."

Pølse løftet hodet og snuste mot den åpne glippen under døra.

"Den steinen der borte. Noe er rart med den også. Den ser annerledes ut."

"Hvilken?" spurte Flodi.

"Den flate. Ved knausen. Litt som om noen har sittet på den lenge."

Flodi stirret hardt. En flat stein lå ved knausen. Den så helt vanlig ut, bortsett fra at den ikke gjorde det.

Rota var en nesten-hule.

Steinen var en nesten-stein.

Flodi snudde hodet opp ned.

"Todd," sa han alvorlig. "Vi har en nesten-hule, en mistenkelig stein og et værhår-varsel."

"Det er ikke en plan," sa Todd.

"Det er tre planer som har klumpet seg."

"Det er verre."

"Operasjon Nesten-Hule starter nå."

"Skal vi finne hula?" spurte Pølse.

"Nei," sa Flodi. "Vi skal finne ut om den er mer enn bare røtter."

Pølse rettet seg opp. "Jeg er med."

"Jeg også," sa Bomb.

"Du er en bombe," sa Todd.

"Det er derfor turen trenger meg," sa Bomb.

"Det er et sterkt, men farlig argument," sa Platypus uten å se opp.

Flodi, Pølse, Todd, Platypus, Bomb og Shelly samlet seg ved døra. Bomb rullet først én vei, så den andre, for å finne riktig tur-retning. Shelly brukte litt ekstra tid over dørstokken. Tiger hoppet ned fra stolen og gikk sist, som om han egentlig bare undersøkte gulvet.

Døra åpnet seg ut mot plattingen.

Ute ved kanten av tomta lå den veltede rota. Den så ikke ut som en hule. Den så ut som jord, stein og gamle røtter — akkurat sånn en virkelig god hule ville se ut, mente Flodi.

De krysset gressplenen. Den veltede rota reiste seg som en gigantisk hånd som hadde grepet om jord og dratt med seg alt opp. I det største hullet var det mørkt.

"Der er nesten-hulen," hvisket Flodi.

"Det er bare et hull," sa Todd.

Flodi snudde hodet opp ned igjen. Så bompet han inn uten å vente.

Det luktet jord, sopp, bark. Røttene krysset hverandre over hodet som et uryddig tak. Pølse strakte seg gjennom. Todd ble dyttet etter. Bomb rullet forsiktig, fordi røtter hadde dumme humper. Shelly skrapte skallet mot en rot. Tiger kom sist, stille som et komma.

"Hallo?" sa Flodi.

Noe raslet.

"Røtter svarer vanligvis ikke," sa Todd.

"Da var det ikke røtter."

Gangen ble bredere. Ved en vegg av røtter stoppet Pølse et øyeblikk og trakk pusten ekstra dypt.

Rundt et hjørne fant de en liten soppsekk bundet med en tynn rot. Litt lenger bort så de en rekke frøposer. På bakken var det trillemerker. I et hjørne et fuglereir, pakket inn i mose.

"Bevis," sa Flodi.

"For?" spurte Pølse.

"Jeg vet ikke ennå. Men det er bevis."

Plutselig hørte de en stor stemme fra mørket:

"Ikke stå i pakkegangen!"

Flodi spratt et skritt tilbake. Stemmen rettet seg:

"To minutter til oppstilling! Pakk soppsekkene riktig vei!"

En liten skikkelse trakk utstyr forbi. Mose i håret, kvisthorn, barkete knoker. Han stoppet brått da han så Flodi.

Flodi rettet seg opp og tok et dypt åndedrag.

"Jeg er Flodi, og jeg kan forklare—"

"Flytt deg, du er i veien!" avbrøt skikkelsen. "Vi skal være på Trollkampen om en time. Mamma blir sur hvis jeg ikke har pakket ferdig."

Flodi blunket. "Jeg holdt på å forklare hvem jeg er."

"Det tar for lang tid," sa Todd.

"Benjamin sa at rota så ut som en hule," sa Flodi. "Vi er her for å sjekke."

"Vent litt." Skikkelsen stoppet. "Rot? Hule? Hva snakker dere om? Og forresten, hvor kom dere fra?"

"Vi kom fra nesten-hulen under rota derfra." Flodi pekte.

Men der han pekte, var det bare en vegg av røtter og jord.

"Hm," sa Pølse og så seg rundt. "Veien vi kom fra er borte."

"Den er ikke gjemt," sa Shelly og så seg undrende rundt. "Jeg kjenner ingen gjemselkrefter her."

Skikkelsen så på Flodi og vennene.

"Det er noen inntrengere i pakkegangen!" ropte han inn i mørket. "De står i veien for pakking!"

"Inntrengere?" ropte den store stemmen tilbake. "Er det bergtrollspioner? Har de verktøy?"

Skikkelsen studerte dem nøyere.

"Den ene er lilla og rosa. En annen er rød og oransje. En tredje er grønn og flat. Alle ser myke ut. Ikke harde og steinete."

"Bra," ropte stemmen. "Da er de nok ikke bergtrollspioner. Men lilla, grønn, rød og oransje? Nei huff. Da er de sikkert for lette til å bære stein. Be dem hjelpe til eller flytte seg. Du har ikke tid til å leke med de nye vennene dine."

Skikkelsen snudde seg, så på alt som måtte pakkes, tittet på vennene igjen og ristet litt på hodet.

"Tror ikke dere er mye til hjelp," mumlet han.

"Dere kom altså gjennom en hule som nå er veggen i hjemmet vårt."

"Det var visst en mystisk hule," sa Flodi. "Værhårene skalv."

"Rarere ting har skjedd i Trollhjem," sa skikkelsen. "Men vi har ikke tid til rare ting nå. Enten hjelper dere til, eller så flytter dere dere."

Bak skikkelsen åpnet det seg et større rom. Alt der inne så travelt ut. Et skogtroll satt i et hjørne og dyttet det ene øyet til siden mens det øvde på grimaser. Et annet satt helt stille og gjorde absolutt ingenting. Et tredje øvde på merkelige bevegelser, flyttet ting frem og tilbake og dunket hodet forsiktig i veggen.

"Hva gjør de?" hvisket Flodi.

"Trener," sa skikkelsen. "Stygg-trening. Kjedelig-trening. Rar-trening."

"Trener man på det?"

"Det er jo Trollkampen."

"Rot-Ragna!" ropte skikkelsen plutselig. "Her er den lilla inntrengeren som kanskje er for lett til å bære stein!"

"Jeg er ikke en inntrenger," protesterte Flodi.

"Vi gikk gjennom veggen deres," sa Todd.

En større skikkelse trådte frem. Hår av rot, jord på knærne, øyne som kunne fått en stubbe til å skynde seg. Treningsfløyte av tre rundt halsen.

"Hvis dere er her for å hjelpe, bær. Hvis dere er her for å forklare, gå. Vi har Trollkamp om en time."

"Hjelpe? Med hva da?" spurte Flodi.

Men Rot-Ragna var allerede borte.

Den lille skikkelsen — Kvist, hørte Flodi at noen sa — bar en frøpose forbi.

"Dere har vel hørt om Den store Trollkampen?"

"Nei."

"Nei???" sa Kvist sjokkert. "Det er BARE årets viktigste. Skog mot berg. Tre prøver. Vinneren får medaljen og blir årets beste trolltype og får skryte til neste vår."

"Skryte?"

"Hele året. Til alle. Hele tiden."

"Det høres ut som Flodi," sa Todd. "Visste ikke at han hadde vunnet Trollkampen før."

"Har du vunnet Trollkamp?" spurte Kvist.

"Nei," sa Flodi. "Jeg er flodimester."

"Kanskje det teller," sa Kvist.

"Det gjør det nesten alltid," sa Flodi.

"Det gjør det nesten aldri," sa Todd.

Flodi ble stående helt stille i nesten et halvt sekund.

"Todd," sa han. "Ny operasjon."

"Selvfølgelig."

"Operasjon Årets Beste Trolltype."

"Du er ikke troll."

"Da blir det enda mer imponerende."

"Hva slags prøver?"

Kvist så på Flodi som om han akkurat hadde spurt om snø var kald.

"Stygg. Kjedelig. Rar."

Flodi så forvirret på Kvist.

"Stygg! Altså om å være styggest? Det høres jo ikke noe bra ut. Og kjedelig og rar er da ikke noe bra det heller?"

"Ikke bra?" sa Kvist. "Det er tre hedersord. Alle troll drømmer om å være den styggeste, den kjedeligste og ikke minst den rareste."

"Når troll blir større, blir de ofte styggere, kjedeligere og rarere. Det er noe å glede seg til."

Han sukket.

"Men nei. Jeg er ikke stygg nok og altfor lite kjedelig. Mamma mener jeg er for flink til å finne på ting. Og at jeg bare gjør ting andre gjør."

Flodi stivnet.

"Todd," hvisket han.

"Nei."

"Benjamin er større."

"Han er elleve."

"Og troll som blir større, blir styggere, kjedeligere og rarere."

"Benjamin er ikke troll."

"Det er derfor dette er alvorlig."

Pølse løftet hodet.

"Hva er alvorlig?"

"Jeg må vinne Trollkampen før Benjamin blir feil type større."

"Det var mange feil på rad," sa Todd.

"Da må vi være raske."

Kvist så på ham litt lenger enn nødvendig.

"Du kom gjennom en vegg," sa Kvist. "Du er liten. Du er lilla. Du sier at stygg, kjedelig og rar ikke er bra. Og nå vil du vinne Trollkampen for en gutt som ikke er troll."

"Det høres ganske rart ut," sa Pølse.

"Du er kanskje ikke stygg," sa Kvist. "Og ikke særlig kjedelig. Men du har i det minste en sjanse på den siste prøven."

"Takk."

"Det var ikke et kompliment."

"Alt er komplimenter hvis man bare hører riktig."

"Flodi hører hva Flodi vil," sa Todd fra siden.

Et eldre skogtroll passerte og mumlet: "Det var alltid bedre Trollkamper før."

"Hvorfor?" spurte Flodi etter ham.

"Sånn er det bare. Det sier alle gamle troll."

"Tid for å gå! Alle klare?" ropte Rot-Ragna fra hovedgangen.

"Forresten," sa Flodi. "Jeg er en lilla flodhest, men hva er dere?"

"Vi?" sa Kvist. "Skogtroll, selvfølgelig. Hva trodde du? Bergtroll? Nei, fy. Det hadde tatt seg ut."

Skogtrollene samlet seg i hovedgangen og marsjerte avgårde. Soppsekker svingte. En av dem bar en stor og tung soppsekk med begge hender. Flodi hørte noen kalle henne Sopp-Siv.

Flodi-gjengen ble stående.

"Vi må følge etter," sa Flodi.

"Hvorfor?" spurte Todd.

"Fordi vegger er harde, og jeg tror ikke vi kan gå gjennom den en gang til."

Skogtrollaget gikk i en lang rekke og prøvde å marsjere så stygt, kjedelig og rart de kunne gjennom hulen. Den så ut som en tunnel, men på bakken lå det to lange, smale renner som trollene gikk mellom.

"Omvendt skinner," sa Platypus. "Ser ut som en veldig gammel konstruksjon."

"Kanskje jeg kan lage et lite hull så vi kan titte," sa Bomb. Han rullet fornøyd og så på alt som kunne sprenges.

"Jeg tror ikke det å ødelegge noe gjør oss mindre mistenkelige," sa Todd.

Trollene marsjerte videre. Snart så de lys foran seg. Hulen åpnet seg til en sti som forsvant inn i tett kratt og skog.

Lenger bort gikk stien ut i et åpent område. Det var lave knauser og merkelige flate steiner som lå i ringer. På bergveggene rundt dem glitret det når sola tok i steinen.

"De steinene ligner på den rare steinen vi har hjemme," sa Pølse da han kom ut i åpningen.

"Værhårene rister enda mer her," sa Tiger og stirret rundt seg.

"Jeg kjenner signaler fra steinene," sa Platypus. "Nesten som om de svarer hverandre."

"Stopp og hvil!" ropte Rot-Ragna, som gikk først i skogtrollaget.

Alle stoppet og så seg rundt.

"Er det skogtroll her nå igjen! Jaja, og jeg som hadde en dårlig dag fra før av. Det er altfor trivelig og spennende her nå."

En stor stein reiste seg plutselig opp og snudde seg mot dem.

Ved siden av den store steinen som kunne snakke, lå det en lavere, mer slitt sovestein med en tynn krystallåre langs midten.

"Bare hold dere unna sovesteinene våre. Skogtroll gjør hviling vanskeligere."

Litt lenger borte sto en større, ripete flat stein.

"Kan steiner snakke!?" hvisket Flodi til Kvist, som gikk bakerst i troppen.

"Det er bare et bergtroll," svarte Kvist. "De er store, harde og veldig trege."

"Er det også et troll?" spurte Tiger. "Værhårene mine klarer ikke stå stille når jeg ser på den flate steinen med den blanke krystallgreia i midten."

"Å, den," sa Kvist. "Det er Trollsteinen. Det er der vinneren skal stå. Dere kan virkelig ingenting om Trollkamp."

"Det ser ut som et fint troll-sted," sa Flodi og nikket grundig.

"Det er i det minste bebodd," sa Todd.

Bergtrollene reiste seg opp og sto oppstilt. De så ut som steinene rundt seg — lave på skuldrene, krystallårer i steinneven.

En tung skikkelse trådte frem. Steinrygg, brede føtter, stemme som et lite ras.

"Velkommen, skoglag," sa han. "Hold Trollsteinen ren. Kampen starter om tretti minutter."

Blikket hans falt på Flodi-gjengen. "Hvem er disse?"

"Tilskuere!" sa Rot-Ragna. "Lilla."

"De skader ikke," sa Berg-Bor.

Et annet bergtroll trådte frem. Større. Tyngre. Han bar en flat sovestein under hver arm og la en av sovesteinene ned med et lite dunk som fikk jorda til å skjelve.

"Det er Brak," mumlet Kvist i forbifarten.

"Han er sterk," hvisket Pølse.

"Myke ting flytter seg," sa Brak uten å se på dem.

Bak Berg-Bor tittet et bergtrollbarn frem. Hun holdt en liten krystall i begge hender. Krystallen var ikke stor, men hun holdt den som om den var det. Hun så på Kvist. Kvist så på henne. Ingen av dem smilte.

"Den fant meg først," sa hun lavt.

Kvist rynket pannen. "Kan steiner finne?"

Glimmer så ned på krystallen. "Noen kan."

"Blir bergtroll også styggere når de blir større?" spurte Flodi.

Glimmer så på Brak.

"Større troll har mer stein," sa hun.

"Er mer stein det samme som mer stygg?" spurte Flodi.

"Nei."

"Hun er bergtroll," sa Kvist. "Hun vet sikkert sånt."

Høyt oppe i et tre satte en svart fugl hodet på skakke.

Den så ikke på Glimmer.

Den så på krystallen.

"Glimmer. Bak steinen," sa Berg-Bor uten å snu seg.

Glimmer trakk seg bak en knaus, men slapp ikke krystallen.

Berg-Bor og Rot-Ragna møttes ved Trollsteinen. Berg-Bor la én tung steinhånd på kanten. Rot-Ragna vred treningsfløyta mellom rotfingrene én gang. Så sa de reglene:

"Tre prøver. Først stygg, så kjedelig, så rar. Vinneren får Trollkamp-medaljen, tittelen 'Årets Beste Trolltype', og skryterett til neste vår. Vinneren står på Trollsteinen. Står det likt etter tre prøver, avgjør Trollsteinen."

Et eldre bergtroll åpnet en trekiste ved siden av Trollsteinen og løftet ut medaljen — tung, av stein, med en mørk rotåre som gikk tvers gjennom. Han holdt den frem ett øyeblikk, så satte han den tilbake.

Glimmer stirret. Kvist stirret også.

Pølse hvisket til Todd: "De vil ha den."

"Veldig," hvisket Todd.

"Først," sa Berg-Bor. "Stygg-prøven."

Flodi lyste opp. "Den kan jeg kanskje vinne!"

"Første poeng," sa han til Todd.

"Du har null poeng og null troll," sa Todd.

"Da har jeg god plass å forbedre meg på."

"Du er ikke stygg," sa Rot-Ragna. "Du er for lilla, og ikke minst ser du myk og søt ut. Beklager, men du er rett og slett ikke stygg nok."

Flodi ble fornærmet på en måte han ikke helt skjønte.

"Han har faktisk veldig lilla farge," sa Pølse.

"Det var ikke et kompliment," sa Todd.

"Jeg sa ikke at det var et kompliment," smilte Pølse.

Lagene stilte opp. Trollsteinen i midten. Sovesteinene lå tunge til siden.

"Gjør dere klare for Stygg-prøven," ropte Berg-Bor. "Alle de styggeste trollene må tre frem."

"Oj," sa Shelly. "Disse trollene ser mye skumlere og styggere ut."

Noen av de merkeligste trollene de hadde sett til nå stilte seg opp foran Trollsteinen. Et av skogtrollene så ut som et forvridd tre, med armer som vred seg i merkelige retninger. Et bergtroll hadde lange sprekker i ansiktet, over øynene og munnen. Sprekkene lignet store arr, og en av tennene var knekt og spiss. Det siste trollet hadde store dryppende merker i pannen. Det så ut som kvae hadde samlet opp lav og bark i årevis før den bestemte seg for å bo på den lange, tynne nesa.

Alle trollene var skrukkete, strekete og veldig stygge.

"Tenk om jeg kunne se sånn ut," hvisket Kvist. "Da hadde jeg nok vært veldig stygg."

"Har du lyst til å være så stygg?" undret Flodi.

"Ja," sa Kvist. "Men mamma sier jeg er stygg nok som jeg er. At det er det inni som teller, og at alle er veldig stygge innvendig. Men jeg vil at andre skal synes jeg er stygg, ikke mamma. Hun er jo mamma. Mammaer sier sånt hele tiden."

"Jeg synes du er stygg nok som du er," sa Todd. "Og jeg er tross alt en kunstkjenner, så jeg vet hva jeg snakker om."

"Takk," mumlet Kvist litt sjenert.

Flodi visste ikke noe om regler.

Han så på de styggeste trollene. Så tenkte han på Benjamin, som kanskje bare var større nå.

"Dette må undersøkes," sa Flodi.

"Jeg fryktet det," sa Todd.

"Hvis større betyr styggere, må styggere være trygt først."

"Det ble ikke tryggere."

Han stilte seg likevel litt nærmere.

Litt for nærme.

Første prøve var første mulighet.

Det var slik operasjoner virket.

"Du vet at midt imellom ofte er det farligste stedet?" sa Todd.

"Derfor trenger det noen ansvarlige."

"Er alle deltakerne klare?" ropte Rot-Ragna.

Berg-Bor stilte seg ved siden av henne foran deltakerne.

"Innta plassene deres," sa han. "Styggifiser dere så mye dere kan."

"Dere er de styggeste trollene vi har hatt," sa Rot-Ragna.

"Må styggheten være med dere," sa Berg-Bor.

"Og så, kjære publikum," ropte Rot-Ragna. "Styggropet!"

"Styggropet?" spurte Flodi.

"Bare vent," sa Kvist. "Nå starter vi. Prøv å rope med."

"Hvem er stygge!" ropte Berg-Bor og Rot-Ragna.

"Vi er stygge!" svarte alle trollene i kor.

"Hvor stygge er vi?"

"Styggere enn alle!"

"Hvorfor er vi stygge?"

"For stygge er bra, og stygge er best, og stygghet er supert og aller best på fest!"

Hele arenaen reiste seg i et stort "HURRA!"

"Klar," sa Berg-Bor.

"Ferdig," sa Rot-Ragna.

"Gå," sa de begge to.

I samme øyeblikk reiste alle deltakerne seg og gjorde de styggeste og skumleste grimasene de kunne.

"Aha, er det en grimasekonkurranse?" sa Flodi og fór opp. "Jeg vil være med!"

Han bompet bort til de andre og stilte seg opp ved siden av dem. Han tok tak i snuten, snudde den opp ned, lukket det ene øyet og stakk ut tungen.

"Hva er det der for noe?" spurte et bergtroll og pekte mot Flodi.

"Det er en lilla, myk og ikke-påmeldt inntrenger," svarte Kvist. "Men hva han gjør nå, vet jeg ikke."

På plassen var alle trollene i ferd med å gjøre finalenummeret sitt. Flodi hadde akkurat startet.

"Jeg er den styggeste Flodi som finnes, for det er bare jeg som er Flodi!" ropte han.

Han reiste seg opp.

Et lite ekorn hadde stått helt stille bak Trollsteinen. Det stirret på trekisten med medaljen. Halen dirret.

Glimmer dukket frem bak knausen.

"Den ser ikke på Flodi," sa hun lavt.

"Hvem?" hvisket Kvist.

"Ekornet."

"Tror du det vet noe?"

"Det vil ha noe."

Så stirret det på Glimmers krystall.

Til slutt så det på medaljen igjen.

Så spratt det mot trekisten.

Flodi tok et stort seierssteg for å vise hvor stygg han var.

Da tråkket han på halen.

Ekornet hylte. Flodi falt fremover og landet rett oppi en pose med sopp.

Sopprøyken steg opp og gikk rett inn i nesa.

"Au," sa Flodi mens han tumlet rundt med hodet inne i sekken.

Så kjente han at soppstøvet kriblet i snuten.

"Å, å," mumlet han. "Den kriblingen i nesa kjennes ikke god ut."

Han trakk inn et ekstra snufs.

Ut kom det største nyset en flodhest hadde laget.

Flodi føk opp. Han fór baklengs gjennom luften, med posen fortsatt over hodet og beina og halen stikkende ut. Først kræsjet han inn i et bergtroll som sto bøyd på ett ben og bet seg i tåa. Det vaklet bakover og veltet inn i et skogtroll som hadde stukket hendene langt inn i nesa og myste med det ene øyet. Så falt skogtrollet videre mot neste bergtroll, som rullet inn i det siste skogtrollet.

Dermed lå alle deltakerne oppå hverandre i en stor haug av stein, røtter, mose og lav.

Flodi hadde fortsatt fart. Han suste mot en stor stein som lå ovenfor plassen. Han kræsjet rett inn i den, så steinen spratt opp i lufta og føk mot deltakerne.

"Pass opp!" ropte Berg-Bor og Rot-Ragna.

Steinen traff ikke trollene.

Den traff en stor søledam.

Søle sprutet i en bred bue tilbake mot trollhaugen.

"Au igjen," stønnet Flodi.

"Jeg får ikke av posen, og jeg må nyse en gang til!"

Med et nytt ATSJO! føk han tilbake mot plassen og alle de veltede trollene. Han bommet akkurat på dem og kræsjet rett inn i stammen på et stort tre.

Treet svaiet et lite øyeblikk.

Så slapp det alle bladene sine ned på trollene, som lå fulle av søle på plassen. Hvert blad la seg pent og pyntelig på dem og dannet fine mønstre.

Flodi spratt tilbake fra treet og landet på beina oppå haugen av troll og blader.

"Tada!" utbrøt Flodi og strakte hendene til værs i en seierhilsen.

"Det ligner på et blomsterbed av blader," sa Shelly.

"Bare Flodi kan gjøre en stygghetskonkurranse til en blomsteroppsetning," sa Todd.

"STYGT!" ropte et skogtroll fra publikum.

"STYGGERE!" ropte et bergtroll.

Så reiste hele publikum seg.

De gapte. De knurret. De vred ansiktene sine mot haugen av søle, blader og troll.

Et eldre skogtroll laget en grimase som fikk et lite bergtroll til å klappe forvirret.

Et bergtroll med mose på haka svarte med å bite i sin egen skulder.

"Oj," sa Kvist.

"Publikum ser ut som de har fått penhet i øynene," sa Pølse.

"Publikum er ikke med," sa Todd.

"Det er sikkert vondt," sa Flodi fra toppen av trollhaugen.

Berg-Bor løftet hånden.

"Publikum," sa han.

Rot-Ragna stirret på ham.

"Jeg så det også," sa hun. "Publikum var styggest."

Begge sider stoppet og stirret.

"Ekornet," sa Kvist lavt.

"Ekorn bærer ikke skyld," sa Berg-Bor.

"Publikum er ikke et lag," sa Sopp-Siv.

"Da får ingen poeng," sa Rot-Ragna. "Vi tar neste prøve. Kjedelig-prøven."

Fløyta pep kort mellom rotfingrene hennes.

Ingen ledet.

"Ingen ledet mer enn meg," sa Flodi.

"Det er ikke sånn null virker," sa Todd.

"Jeg gleder meg," sa Flodi fra toppen av trollhaugen.

"Tretti minutters pause," ropte Berg-Bor. "Vi rydder plassen før den triste og langsomme Kjedelig-prøven."

"Det var kjempegøy!" jublet Flodi. "Kvist? Kan vi gjøre Stygg-prøven en gang til?"

"Nei," sa Kvist. "Det ble altfor mye spenning. Neste prøve blir bedre. Det finnes ingenting så bra som kjedelig."

"Kjedelig er bra?" spurte Pølse. "Kjedelig er jo kjedelig."

"Kjedelig er en kunst," sa Todd. "Og kunst er ofte vanskelig."

"Troll liker kjedelig," sa Platypus. "Jeg prøver å forstå det."

Tiger så mot trekisten ved Trollsteinen.

"Ekornet kommer tilbake," sa han.

"Og fuglen," sa Bomb stille.

"Som forrige gang," sa Flodi.

"Skal jeg sprenge dem?"

"Nei," sa Todd.

"Bare litt?"

"Også nei."

Platypus la nebbet mot bakken.

"Jeg kan kjenne vibrasjoner hvis de nærmer seg," sa han. "Sist gikk det ikke særlig bra."

"Denne gangen har vi vakt," sa Flodi. "Tiger, Platypus og Bomb."

"Jeg er vakten som ikke sprenger," sa Bomb.

"Det er den beste vakten du kan være," sa Todd.

"Neste punkt i større-undersøkelsen," sa Flodi.

"Kjedelig?" spurte Pølse.

"Vi må vite om det er farlig."

"Kjedelig er sjelden farlig," sa Todd.

"Det er det som gjør det mistenkelig."

"Kvist," spurte Flodi. "Hvordan måler man ingenting?"

"Med stor alvor."

Rot-Ragna satte fram et stort timeglass av tre og glass. Sanden var grov og lys og rant tregt.

"Kjære troll!" ropte Rot-Ragna.

Trollene trampet i bakken.

"Nå kommer øyeblikket dere har ventet på!"

Trollene trampet hardere.

"KJE-DE-LIG! KJE-DE-LIG!" kom det taktfast fra hele plassen.

"Skoglaget sender frem Sopp-Siv," ropte Berg-Bor. "Hun har en gang sett mose vokse uten å blunke!"

Sopp-Siv gikk stolt frem og vinket til publikum.

"Sopp-Siv! Sopp-Siv! Sopp-Siv!" ropte skogtrollene, høyere og høyere.

"Berglaget sender frem Brak," ropte Rot-Ragna. "Han har stått stille så lenge at en stein trodde han var en nabo!"

"Brak! Brak! Brak!" svarte bergtrollene av full hals.

Brak tok tunge steg frem, fant plassen sin og løftet én steinhånd.

Bergtrollene brølte så småstein trillet ned fra knausene.

Rot-Ragna løftet fløyta.

Trollene holdt pusten.

Hun blåste.

Pipet skar høyt over hele plassen.

Det ble helt stille.

Alle stirret inn mot midten.

Sopp-Siv rettet ryggen og gjorde ingen ting.

Brak bare sto.

Det var det.

Tiger blunket sakte fra kanten av plassen. Han pleide å se alt.

"Er det alt?" spurte han.

"Dommerne ser på," hvisket Kvist. "Hvis de sovner, er deltakeren mest kjedelig."

"Dommerne kan sovne?" spurte Flodi.

"Det er kjent risiko."

Flodi nikket alvorlig.

"Har du hørt om å se maling tørke?" spurte Todd.

"Ja," hvisket Kvist. "Er det ikke spennende? Skulle ønske jeg var så flink til å gjøre ingenting. Mamma sier jeg er altfor flink til å finne på noe."

"Mammaen til Benjamin og mammaen til Kvist tenker ikke likt," sa Bomb.

Flodi bompet opp i spenning.

"Hvis jeg ikke får være kjedelig selv, kan Flodi-laget være kjedelig," sa han.

"Vi har ikke et lag," sa Todd.

"Da lager vi et stille lag."

"Shelly! Du er jo verdensmester i gjemsel. Hvis dommerne ikke kan se deg, da er du kjedeligst."

"Dommere!" ropte Flodi. "Shelly er med."

"Jeg vet ikke, Flodi," sa Shelly. "Jeg tror ikke jeg passer på en scene."

"Joda," sa Flodi. "Kom bort og gjør ingenting. Lat som om det er gjemsel."

"God idé," sa Pølse. "Dette må du prøve, Shelly. Vi heier på deg."

"Ok," sa Shelly. "Det er ganske kjedelig å se på ingenting. Da er det kanskje bedre å gjøre ingenting?"

Berg-Bor sukket. "Greit. Tre konkurrenter. Når jeg snur timeglasset, starter sandtiden."

"Er alle deltakerne klare?" spurte Berg-Bor.

Ingen svarte.

"Bra," sa Rot-Ragna. "Dette blir kjedelig."

Sanden begynte å renne. Sopp-Siv gjorde ingenting. Brak sto. Shelly trakk hodet inn i skallet og tenkte gjemselstanker.

Et eldre bergtroll blunket så sakte at Flodi rakk å lure på om det var et lokk.

Det varte i sju sekunder.

En svart fugl seilet inn over plassen.

Den landet på trekisten ved Trollsteinen.

Ekornet spratt opp ved siden av den.

Tiger satt under kisten og stirret opp.

Platypus lå med nebbet mot bakken.

Bomb lå foran trekisten som en liten rød sperring.

Fuglen og ekornet stirret på medaljen.

Glimmer tok et lite skritt nærmere trekisten.

Hun holdt krystallen lavt, tett inntil magen.

Fuglen så på den.

Ekornet så også.

Så vendte de blikket mot vaktene.

Til slutt så de på medaljen igjen.

De gjorde ingenting.

Så gjorde de enda mer ingenting.

"Oj," hvisket Kvist. "De er kjedelige."

"De bare venter," hvisket Pølse.

"På blanke ting," sa Tiger lavt.

Shelly løftet hodet litt. Dommerne så rett på henne.

"Lat som de ikke ser deg," hvisket Pølse.

"Ok," hvisket Shelly.

Hun latet som.

Litt for godt.

Plassen rundt henne ble plutselig veldig tom.

"Hvor er deltakerne?" ropte Rot-Ragna.

"Hvor er alle?" ropte Berg-Bor. "Jeg ser ingenting. Og hva gjør disse tallene i hodet mitt?"

"En, to, nei fire, nei åtte, nei en igjen," sa Flodi. "Jeg klarer ikke telle lenger."

Fuglen og ekornet ble sittende igjen på trekisten.

De så fortsatt på medaljen.

Sanden rant ut. Da det siste sandkornet traff bunnen av timeglasset, kom alle til syne igjen.

"For spennende!" ropte Rot-Ragna.

"Altfor synlig usynlighet!" ropte Berg-Bor.

"Alle ble borte," sa Kvist. "Det har aldri skjedd før. Dette er jo spennende. Det er ikke kjedelig i det hele tatt. Hva er det som skjer med Trollkampen?"

"Fuglen og ekornet var kjedeligst," sa Glimmer. "De rørte seg ikke en eneste gang."

"Men de er ikke deltakere," sa Rot-Ragna.

"Og Shelly gjorde alle borte," sa Berg-Bor. "Det var spennende."

"Da får ingen poeng," sa Sopp-Siv.

Rot-Ragna løftet fløyta til munnen. Denne gangen kom pipet nesten motvillig.

"Det ble jo ordentlig gjemsel, Shelly," sa Flodi da Shelly hadde kommet seg tilbake til vennene.

"Det var nesten et lagpoeng," la han til.

"Det var nesten en katastrofe," sa Todd.

"Den fuglen var kjedelig," sa Tiger. "På en rar måte."

"Jeg kjente dem hele tiden," sa Platypus stille. "De rørte seg nesten ikke."

"Vakttjeneste virker," sa Bomb. "Det var skuffende stille."

Stillingen var fortsatt ingenting mot ingenting. Det var nesten en stilling.

Tiger, Platypus og Bomb kom tilbake fra trekisten.

"Vakten er ferdig," sa Flodi.

Berg-Bor løftet hånda. "Tredje prøve. Rar-prøven."

"Er dere klare, kjære publikum? Er dere klare for Rar-prøven?" ropte Rot-Ragna.

"Ja! Vi er rare, alle er rare, men bare én er RAR!" kom det i kor fra trollene.

"Nå, Flodi," sa Todd. "Her har vi en konkurranse du har en ekte mulighet til å vinne."

"Denne tror jeg på deg i," sa Bomb.

"Jeg kjenner ingen som er så rar som deg," sa Pølse.

Flodi rettet seg opp.

"Dette er den viktigste," sa han.

"Hvorfor?" spurte Pølse.

"Benjamin kan godt bli rar. Men ikke feil rar."

"Du har ikke definert noen av delene," sa Todd.

"Berg-Bor! Vent på meg. Jeg blir med på dette også."

Berg-Bor sukket. "Greit. Tre konkurrenter. Må den rareste vinne."

"Da teller vi ned," ropte Rot-Ragna. "Klar. Ferdig. Troll."

"Ja!" ropte trollene.

"Klar!"

"Ferdig!"

"JA!" brølte Flodi. "Jeg er ferdig, så jeg vant!"

Det ble helt stille.

"Den lilla greia vant?" sa et bergtroll. "Hva skjedde?"

"Flodi er Flodi," sa Todd. "Alt er som vanlig."

Berg-Bor ristet på hodet. "Ingen vinner før vi har sagt troll."

"Å," mumlet Flodi. "Har dere Benjamin-regler dere også? Det er ganske urettferdig at man ikke er ferdig når man er ferdig."

"Den lilla myke Flodien har ikke vunnet," ropte Rot-Ragna. "Vi starter på nytt."

"Denne gangen roper vi klar, vent, troll," sa Berg-Bor. "Da slipper vi at noen tjuvferdiger."

"Klar!"

"Vent!" kom det litt mer forsiktig.

"Troll!" brølte hele plassen.

Sopp-Siv tok et steg frem og lukket øynene. Hun tok frem en pose og plukket ut fem sopper.

Hun stappet én sopp opp i hvert nesebor.

Et bergtroll gispet.

Hun puttet én sopp i det høyre øret.

"Det hadde ikke jeg kommet på," hvisket Kvist anerkjennende.

Hun plasserte den fjerde i navlen.

Et skogtroll begynte å klappe, men stoppet midt i første klapp.

"For tidlig," hvisket Kvist.

Den siste bet hun hull gjennom og satte foran det ene øyet.

"Er det en brille?" spurte Pølse.

"Det er en sopp-okkel," svarte Sopp-Siv uten å bevege munnen.

"Ligner litt på soppvinneren fra trettifire," mumlet et eldre bergtroll.

"Pøh," sa Kvist. "Trettifire brukte røyksopp. Dette er tåkesopp. Helt annerledes. Mye rarere."

Brak stilte seg frem.

Han bare sto.

Men så gjorde han noe.

Han hoppet rett opp i luften, snurret en halv gang og lo høyt.

Et bergtroll gispet. To skogtroll klappet feil vei.

"Hva gjør han?" spurte Pølse.

"Tuller," sa Glimmer. "Veldig rart."

"Kaller du det å tulle?" snøftet et skogtroll. "Han hoppet og lagde lyder med munnen. Nesten akkurat slik vinneren i tjuetre gjorde."

"Nei," sa Glimmer. "Tjuetre hoppet bortover. Dette var oppover."

"Vi får se," sa Todd. "Flodi har ikke startet ennå. Jeg antar vi er i ferd med å se noe virkelig rart."

Flodi bompet rundt med snuten oppe.

"Nå er det meg."

"Du er ikke troll," sa Berg-Bor.

"Jeg er Flodi," sa Flodi. "Det er enda sjeldnere."

Flodi satte seg ned. Så snudde han hodet feil vei og la snuten på ryggen.

Han lukket øynene.

Han tenkte på det rareste han hadde gjort.

Det ble stille.

Så åpnet han øynene.

Bak Trollsteinen spratt ekornet opp på kanten av trekisten.

Den svarte fuglen gled lavt ned fra treet.

Ekornet stakk potene mot lokket.

Fuglen hakket én gang i treverket.

Glimmer trakk krystallen tett mot brystet.

"Der!" ropte Flodi.

Og bompet.

Rett inn i Brak.

Brak skvatt bakover og landet rett på rompa. Beina stakk ut. Steinhendene sto i jorda. Han var plutselig mer sokkel enn troll.

"Bra sokkel," sa Flodi.

Brak så ned på seg selv.

"Myk ting flyttet meg," sa han.

Før noen rakk å bestemme om det var lov, bompet Flodi videre. Han fikk snuten under Sopp-Sivs ene arm og dro henne med seg.

Sopp-Siv rakk ikke å gjøre motstand.

Hun landet oppå Brak.

"Nå er det to troll oppå hverandre," hvisket Kvist. "Det har jeg aldri sett i Rar-prøven."

Flodi bompet tilbake, tok sats og spratt opp på toppen av Sopp-Siv.

Sopp-Siv ble for stille til å flytte seg. Brak var for Brak.

Flodi reiste seg på toppen av dem, fylte snute og lunger med luft og stakk hendene i været.

"SE!" ropte han. "Jeg har laget det rareste trollet som finnes!"

"Hva har du laget?" spurte Berg-Bor forsiktig.

"Et FLERTROLL!"

Det ble veldig stille.

"Det er for mye," hvisket Kvist.

"Det står," sa Glimmer.

Kvist så på henne.

"Er det rart eller bra?"

"Begge."

"Et flertroll er flere troll oppå hverandre," sa Flodi fra toppen. "Bergtroll på bunnen, skogtroll i midten og en Flodi øverst. Ingen har sett det før. Derfor er det rarest."

"Det finnes ikke flertroll," sa et eldre bergtroll.

"Det gjør det nå."

"Han brukte de andre trollene som del av rarheten," mumlet Kvist.

"Bare Flodi kan stable troll på hverandre og kalle det en oppfinnelse," sa Todd.

Berg-Bor klødde seg på steinkinnet.

"Det var rart," sa Berg-Bor.

"Men han er ikke troll," sa Rot-Ragna.

"Da kan han ikke vinne."

Flodi nikket fornøyd. "Jeg vant moralsk."

"Det finnes ikke," sa Todd.

"Det gjør det nå."

Berg-Bor så på Sopp-Siv. Rot-Ragna så på Brak. Begge så på Flodi.

"Sopp-Siv var rar," sa Berg-Bor.

"Brak var rar," sa Rot-Ragna.

"Flodi var ikke troll," sa Berg-Bor.

"Det er også rart," sa Flodi.

"Det er ikke nok," sa Rot-Ragna.

"Da står Rar-prøven også uten vinner," sa Berg-Bor.

Rot-Ragna bet i fløyta. Et kort pip slapp ut.

Det ble stille på plassen.

"Tre prøver," sa Kvist lavt. "Ingen lagpoeng."

"Det er nesten en rekord," sa Flodi.

"Det er en katastrofe," sa Rot-Ragna.

"Er det rart?" spurte Flodi.

Først var det stille.

Så ble det ikke stille.

"Ingen poeng?"

"Det går ikke."

"Det har aldri skjedd."

"Det har sikkert skjedd før," mumlet et eldre skogtroll. "Alt var bedre da."

Berg-Bor løftet begge nevene. Steinhendene møttes med et lite klakk.

"Regelen er klar," sa han.

Rot-Ragna vred fløyta mellom rotfingrene.

"Når ingen lag har poeng etter tre prøver, avgjør Trollsteinen."

Alle snudde seg mot Trollsteinen.

Den lå der.

Flat.

Ripete.

Veldig steinete.

Den avgjorde ingenting.

"Nå gjør den det," hvisket Kvist.

Trollsteinen lå videre.

"Den er treg," sa Berg-Bor.

"Det er et godt tegn," sa et bergtroll.

"Det er et kjedelig tegn," sa Flodi.

"Det er også et godt tegn," sa Kvist.

Et eldre bergtroll åpnet trekisten og løftet ut Trollkamp-medaljen. Den var tung, av stein, med en mørk rotåre tvers gjennom. Han la den midt på Trollsteinen.

Medaljen ble liggende.

"Sånn," sa Berg-Bor. "Nå skal Trollsteinen kåre vinneren."

Medaljen ble fortsatt liggende.

"Skal jeg sprenge den?" spurte Bomb.

"NEI," sa alle.

Pølse strakte halsen litt.

"Jeg tror den kjenner på stein."

"Det er fordi den er stein," sa Todd.

"Da kjenner den i hvert fall noe."

Flodi bompet nærmere.

"Jeg kan stå på den."

"Nei," sa Berg-Bor.

"Jeg kan stå veldig forsiktig."

"Nei."

"Jeg kan stå som en dommer."

"Absolutt nei."

Flodi så på Trollsteinen. Så på medaljen. Så på alle trollene som ventet på at en stein skulle bli ferdig med å tenke.

"Jeg synes egentlig dette tar ganske lang tid."

"Det er derfor det er riktig," sa Kvist.

"Hva om den har bestemt seg, men ikke sier det?"

"Steiner sier sjelden mye," sa Todd.

"Da må noen hjelpe den med å si det."

Todd lukket øynene.

"Der kom det."

Flodi bompet.

Ikke helt opp på Trollsteinen.

Bare nesten.

Den ene foten traff kanten. Den andre traff en stripe med sand fra Kjedelig-prøven. Snuten traff medaljen.

Medaljen hoppet.

Ikke langt.

Bare nok til å snurre rundt på Trollsteinen.

Alle gispet.

Medaljen snurret én gang.

To ganger.

Tre ganger.

Så la den seg med rotåren pekende rett mot Flodi.

Det ble stille igjen.

"Den peker på meg," sa Flodi.

"Den peker ikke," sa Berg-Bor.

"Den ligger i en retning."

"Det er nesten det samme."

"Det er ikke det samme."

"Det er veldig nært hvis man er medalje."

Flodi bompet opp på kanten for å vise hvor nært det var.

Den ene foten traff søle og et blad fra Stygg-prøven.

Den andre traff sand fra Kjedelig-prøven.

Snuten traff en soppbit fra Rar-prøven.

Flodi skled rundt på alle tre prøvene samtidig.

"Jeg demonstrerer!" ropte han.

Han skled først mot Berg-Bor.

Så mot Rot-Ragna.

Så rett mot medaljen.

Medaljen snurret igjen.

Trollene hoppet bakover. Bergtrollene hoppet tungt. Skogtrollene hoppet med røtter og armer alle veier.

Medaljen stanset.

Den pekte fortsatt mot Flodi.

"Nå peker den enda mer," sa Flodi.

Den svarte fuglen landet på kanten av Trollsteinen.

Ekornet spratt etter og la potene på medaljen.

"Ikke den," sa Glimmer.

Kvist tok et halvt skritt fram.

Fuglen hoppet bakover.

Ekornet slapp.

Rot-Ragna trampet fram. Treningsfløyta slo mot brystet hennes.

"Dette er juks."

"Det er ikke juks hvis det er et uhell," sa Flodi.

"Det er enda verre," sa Todd.

Sopp-Siv pekte på Flodi med hele armen.

"Publikum var styggest."

Berg-Bor pekte også.

"Fugl og ekorn var kjedeligst."

Rot-Ragna pekte med fløyta.

"Og flertroll teller ikke."

"Det burde telle litt," sa Flodi.

"Nei," sa Brak fra bunnen av flertrollet.

Sopp-Siv senket armen.

"Da teller ingen av dem."

Flodi rettet seg opp.

"Takk."

"Det var en anklage," sa Kvist.

"Det er nesten alltid et kompliment hvis mange peker samtidig."

Berg-Bor og Rot-Ragna snudde seg mot hverandre.

Berg-Bor pekte på Flodi.

Rot-Ragna pekte også.

"Tre prøver," sa Berg-Bor.

"Tre ødeleggelser!" sa Rot-Ragna.

"Samme ødelegger," sa Sopp-Siv.

"Og han har prøvd å vinne siden han kom," sa Kvist.

"Det er viktig så jeg kan hjelpe Benjamin å bli riktig type større," sa Flodi.

"Er Benjamin bergtroll?" spurte Rot-Ragna.

"Nei."

"Skogtroll?"

"Han er Benjamin."

"Da er han ikke med i Trollkampen," sa Berg-Bor.

"Det er det som gjør det vanskelig," sa Flodi.

Alle så på Flodi.

Flodi vinket.

"Det er bare jeg som er Flodi."

Da skjedde det.

Ikke et stort smell.

Ikke lys.

Ikke torden.

Bare et lite klikk.

Trollsteinen delte seg i to flate halvdeler.

Ikke som en dør.

Som en stein som hadde husket at den kunne være to steiner.

Den ene halvdelen gled en liten håndsbredde mot bergtrollene.

Den andre gled en liten håndsbredde mot skogtrollene.

Medaljen ble liggende i midten, akkurat der sprekken mellom halvdelene var smalest.

"Den gikk i stykker," hvisket Kvist.

"Nei," sa Glimmer lavt.

Hun hadde kommet helt fram uten at noen hadde merket det.

"Den gjorde plass."

Berg-Bor stirret på de to halvdelene.

Rot-Ragna stirret også.

"Trollsteinen skal være én stein," sa Berg-Bor.

"Kanskje den var lei av å være alene," sa Flodi.

"Steiner kan trenge pause fra seg selv."

"Det er faktisk sant," sa Brak.

Alle så på Brak.

"Hva?"

"Stein vet."

Det var vanskelig å svare på.

Glimmer tok ett skritt mot den ene halvdelen. Kvist tok ett skritt mot den andre.

De stoppet samtidig.

"Ikke rør," sa Berg-Bor.

"Ikke tråkk," sa Rot-Ragna.

Glimmer satte seg på huk og kikket inn i sprekken.

Kvist satte seg på huk på den andre siden.

Begge holdt pusten.

Glimmer rakte hånden ut.

Kvist nølte.

Så rakte han ut sin.

De rørte ikke steinen.

De rørte bare hverandre, så vidt, med fingertuppene.

På hver sin side av medaljen.

Flodi åpnet munnen.

Så lukket han den igjen.

Da gled de to halvdelene enda litt fra hverandre.

Akkurat nok til at medaljen sank en fingerbredde ned.

Ikke ned i mørke.

Bare ned på en liten hylle av stein som ingen hadde sett før.

Glimmer løftet krystallen.

Den lå varm i hendene hennes.

Lyset i krystallen traff steinhyllen.

Skyggene trakk seg ut av de grunne merkene.

På hyllen var det merker.

Et avtrykk som lignet en rot.

Et avtrykk som lignet en steinhånd.

Og midt mellom dem: en liten rund fordypning, akkurat stor nok til medaljen.

Ved siden av fordypningen glitret en smal krystallstripe. Den var ikke stor.

Men Glimmer holdt krystallen sin som om den var det.

Det eldre bergtrollet gispet.

Det eldre skogtrollet sluttet å mumle om gamle dager.

"Hva betyr det?" spurte Kvist.

Berg-Bor åpnet munnen.

Rot-Ragna åpnet munnen.

Ingen av dem sa noe.

Flodi lente seg fram.

"Det betyr at medaljen har funnet senga si."

"Det betyr ikke det," sa Todd.

"Den ligger jo der."

Todd så på medaljen.

"Det er vanskelig å argumentere mot."

Sopp-Siv satte seg på huk ved Trollsteinen. Hun så på rotmerket. Så på steinmerket. Så på medaljen.

"Den kan ikke deles ut," sa hun.

"Hvorfor ikke?" spurte Flodi.

"Fordi den ligger på begge sider."

Berg-Bor så på Rot-Ragna.

Rot-Ragna så på Berg-Bor.

"Da vinner ingen," sa Berg-Bor.

"Da vinner ingen," sa Rot-Ragna.

De sa det samtidig.

Denne gangen hørtes det ikke ut som nederlag.

Det hørtes ut som en regel som endelig passet.

Flodi så på medaljen. Så på Trollsteinen. Så mot rotveien hjem.

"Todd," hvisket han.

"Ja?"

"Den er mer enn bare røtter."

Flodi så på medaljen igjen.

"Men hvem vant riktig type større?" hvisket han.

"Ingen," sa Todd.

Flodi så mot rotveien hjem.

"Det var ikke et godt svar."

"Det var kanskje ikke en god konkurranse."

Et sted i et tre klapret den svarte fuglen med vingene.

Ekornet på Trollsteinens kant pep surt.

"Hysj," sa Tiger uten å se på dem.

Fuglen lettet.

Ekornet spratt etter.

De forsvant inn mellom greinene.

"Endelig flyttet de seg," sa Tiger. "De kom bare for blanke ting."

"Det gjør mange," sa Todd.

"De likte ikke avgjørelsen," sa Pølse.

"Det er fordi den var rettferdig," sa Flodi.

"Var den det?"

"Ingen fikk det de ville. Det er ofte rettferdig."

Berg-Bor løftet medaljen forsiktig opp fra fordypningen. Under den lå det igjen ett blad, litt sand og en liten soppbit.

Han så på alt sammen.

Så la han medaljen tilbake.

"Den får vente til neste vår."

"Til neste vår," sa Rot-Ragna.

Etter et øyeblikk sa alle det.

"Til neste vår."

"Det var en bedre Trollkamp enn jeg husket," mumlet det eldre skogtrollet.

Trollsteinen gled sakte sammen igjen. Ikke helt. Det ble en tynn strek i midten.

Som en munn som ikke hadde bestemt seg for om den smilte.

Flodi klappet den på kanten.

"Bra avgjort."

Trollsteinen svarte ikke.

"Fortsatt kjedelig," sa Pølse.

"Ja," sa Flodi. "Men på en rar måte."

"Og ganske stygg," sa Todd.

Flodi nikket fornøyd.

"Da var den med på alle tre."

Ingen visste helt om det var lov å være enig med det.

Så alle lot være å si noe.

Det var også ganske kjedelig.

Pølse så mot rotveien hjem.

"Vi går hjem."

"Jeg liker hjem," sa Bomb.

"Du sa det forrige gang også," sa Todd.

"Det er en god vane."

"Det lukter som inngangen vi mistet," sa Pølse og snuste på en rot som lente seg ut fra rotveggen.

"Veier som blir vegger, kan sikkert bli veier igjen," sa Flodi.

"Det var ikke forklarende," sa Todd.

"Nei, men det var håpefullt."

De fulgte roten. Den førte bakover, oppover og ut under den veltede rota på hyttetomta.

Sola sto lavere. Hytta var varm og kjent.

Pølse passerte den flate steinen ved knausen og stoppet.

"Den er fortsatt ikke som de andre."

"Trollsteinen?" sa Flodi.

"Vet ikke om den heter det. Men den er annerledes."

En tynn strek gikk nå over midten av den. Ikke dyp. Bare nok til at sola ble liggende i den.

På toppen av den flate steinen satt et ekorn og vasket potene.

Langt inne mellom trærne skrek en svart fugl.

Tiger så på dem.

"Fortsatt blanke ting," sa han.

"Fortsatt nei," sa Bomb.

Pølse så på streken i steinen.

"Naboer vet noen ganger ting," sa Pølse.

De smatt inn døra og spredte seg utover rommet slik bare en gjeng som hadde vært på Trollkamp kunne gjøre. Todd la seg på gulvet. Platypus gikk rett til notatblokken. Shelly brukte lang tid på terskelen selv om hun allerede var over den.

"Kom vi tilbake?" sa Bomb.

"Vi kom tilbake sammen med deg," sa Todd.

"Det er den beste typen tilbake," sa Bomb.

"Trollkamp-medaljen pekte nesten på Flodi," sa Pølse.

"Det var ikke presist," sa Todd.

"Den lå i en retning," sa Pølse.

"Det er nesten det samme," sa Flodi.

"Det er fortsatt ikke presist," sa Todd.

"Men ganske rart," sa Flodi.

"Operasjon Årets Beste Trolltype gikk nesten," sa han.

"Hvor nesten?" spurte Todd.

"Jeg ble årets beste nesten-trolltype."

"Det høres mer presist ut," sa Todd.

Bilen stoppet ute.

Flodi sto i vinduskarmen. Pølse lå halvt over Todd. Bomb hadde rullet seg mot døra fordi han fortsatt mente turen kanskje ikke var ferdig.

Benjamin kom inn med en handlepose, satte den på gulvet og så seg rundt.

"Der er dere," sa han. "Jeg lurte på hvor dere ble av."

"Vi har vært på Trollkamp," sa Flodi.

"Det ser sånn ut," sa Benjamin. "Du har gjørme på snuten."

"Jeg vant gjørmete."

"Det skjønner jeg."

Så kikket han ut av vinduet på den store rota. Han bet seg i underleppa.

"Jeg går ut og spør," sa han, mer til seg selv enn til noen.

Han gikk ut igjen.

Flodi-gjengen kunne se ut av vinduet uten å høre stemmene. Benjamin pekte på den store rota. En voksenarm pekte tilbake på sperrebåndet. Benjamin gestikulerte. Etter en stund senket skuldrene seg.

Benjamin kom tilbake inn.

"Den får stå," sa han. "Den store rota. Pappa sperrer av rundt den."

Han så ut av vinduet igjen.

"Jeg vet ikke hvorfor," sa Benjamin lavt. "Jeg bare husket at jeg klatret der da det var et tre."

"Det føltes større da."

"Da er den mer enn bare røtter for deg også," sa Flodi.

"Jeg bare spurte."

"Det er en sterk forhandlingsform."

"Greit."

Det ble kveld. Gjengen fant plassene sine på senga.

"Jeg var nesten årets beste trolltype," mumlet Flodi.

"Du var årets beste Flodi," sa Pølse halvveis sovende.

"Det teller nesten."

"Akkurat."

"Og ganske rart."

"Også akkurat."

"Tror du Benjamin blir riktig type større?" spurte Flodi.

Pølse åpnet det ene øyet.

"Han ba om at rota skulle stå."

Flodi tenkte på det.

"Det er ganske riktig."

Benjamin smilte til haugen. "Godnatt, Flodi."

"Operasjon Nesten-Hule var nesten en hule," mumlet Flodi.

"Det er ganske nært," sa Benjamin.

"Og Operasjon Årets Beste Trolltype var nesten en trolltype."

"Det er også ganske nært."

"Godnatt, Benjamin. I morgen skal jeg være kjedelig."

"Det skal du sikkert."

"Det er en ærefull egenskap."

"Det er det," sa Benjamin, og slukket lyset.

Ute i hagen lå den veltede rota i mørket. Sperrebåndet vinket litt i kveldsvinden.

Den flate steinen ved knausen så ut som en flat stein igjen.

Et sted langt under rota sto Trollsteinen i mørket.

I trekisten ved siden av lå en tung medalje med en rotåre tvers gjennom.

Den fikk vente til neste vår.

Flodi sovnet med snuten mot Pølse.

"Den beste Trollkampen," mumlet han, "var den ingen vant."

"Hvorfor?" mumlet Pølse.

"Fordi alle ble litt stygge, litt kjedelige og veldig rare sammen."

"Det holder," sa Pølse, og sovnet igjen.

SLUTT