Kort til deg som er ny: Jeg heter Flodi og er en lilla flodhest. Jeg har akkurat vært gjennom noe stort — Tre i Tallverden falt, og vennene mine og jeg plantet et nytt frø. Den lille badeløve-kongen Blubberut, som jeg en gang sendte til en måne langt borte, er på frifot igjen. Mørkemumleren — en formløs skygge fra bak månen — kan kjenne det. Denne boka er det som skjer etterpå. — Flodi

Stranda

"Det er deilig her."

Flodi sa det fra håndkleet. Han hadde gravd seg halvveis ned i det varme stoffet og pustet inn lukten av sol og bomull. Det var slik flodhester gjorde det. Det var en av de gode tingene i livet — et varmt håndkle og en flodhest som passet inn i det.

Foran ham, midt i havet, stod Benjamin med vann til midjen og smilte over hele ansiktet. Han hadde badebukse med dinosaurer på, og dinosaurene var jevnt fordelt i det blå stoffet — T. rex med nedoverhender, en triceratops med litt skuldre. Vannet var blått hele veien til horisonten. Sola var sterk.

"Kommer du ut, Flodi?"

"Jeg er allerede ute."

"Ut i vannet."

"Det er VANN, Benjamin."

"Ja, derfor."

"Det er VÅTT."

"Det er hele poenget."

Flodi tenkte på det. Vann hadde alltid vært vanskelig. Vann var deilig hvis det var i et badekar med bobler i og helst noen skipsleker. Vann i et hav var en helt annen sak. Vann i et hav var stort. Det hadde meninger. Det dyttet deg.

"Jeg er på stranden," sa Flodi. "Jeg observerer."

"Observerer hva?"

"Jeg observerer havet for å se om det oppfører seg ordentlig. Det er en viktig jobb."

"Mhm. Du er bare lat."

"Jeg er observerings-lat. Det er en annen ting."

Benjamin lo og dykket. Hodet kom opp ti meter unna. Han ristet vann ut av håret, dykket igjen, kom opp lenger borte. Han var glad i å svømme. Han hadde vært glad i å svømme siden han var liten. Flodi hadde sluttet å forstå det. Han hadde bare bestemt seg for å akseptere det. Det var en av de få tingene han ikke hadde noen flodi-mening om.

Todd lå flat ved siden av ham. Det ene øyet halvt åpent.

"Du klager."

"Jeg klager ikke."

"Du sier vått med tonefall."

"Vått skal sies med tonefall. Det er et viktig ord. Det fortjener tonefall."

"Du klager."

Flodi tenkte på det. Han kunne ikke helt motsi det. Men han kunne motsi kategorien.

"Det er ikke klage. Det er flodi-kommentar. Det er forskjellig. Klage er en ting man gjør når man er sint. Kommentar er en ting man gjør når man er en flodhest."

"Det er det samme."

"Det er det ikke."

Todd lukket øyet helt.

Fra et håndkle ti meter unna kom radiostemmen — den slags lave radiostemme voksne setter på når de er på stranda og ikke vil høre, men ikke vil være helt uten lyd heller. To voksne lå halvt i skygge under en parasoll. De hørte ikke radioen ordentlig heller. Den var bare bakgrunn.

"...varmerekord for tredje uke på rad. NRK har målt overflatetemperatur på norske strender 2,3 grader høyere enn gjennomsnitt for juni. Meteorologisk institutt sier det..."

En av de voksne sukket. Det var ikke et sukk om noe spesielt — bare et sukk om at sommeren ikke ville oppføre seg som sommer.

Flodi snudde seg mot Todd. "Hørte du?"

"Jeg har øre. Jeg hørte."

"Hva sa de?"

"Det er varmt."

"Det er deilig. Men de syns det er rart."

"Voksne syns mye er rart."

"Det her er nytt-rart. Det er en rar de ikke har hatt før."

Todd åpnet det ene øyet. Han brukte tid på å lukke det igjen.

"Magen din?"

Flodi nikket. Det var ikke noe å si til det. Magen hadde sagt rart siden han våknet. Den hadde ikke sagt mer ennå.

---

Benjamin kom opp av vannet med vann som dryppet fra håret og ned i nakken. Han ristet seg som en hund. Det landet en dråpe på Flodis snute. Flodi protesterte ikke. Det var faktisk litt deilig — kjølig på en varm snute. Han bestemte seg for å late som han protesterte, fordi det var det Benjamin forventet.

"Du kommer med havet til meg."

"Det er lite hav. Det er vanndråper."

"Det er nok hav."

"Du er liten flodhest. Det skal lite til."

Flodi tenkte på om dette var en fornærmelse. Han kom ikke til en avgjørelse. Han bestemte seg for å la den ligge for nå.

"Jeg er sulten," sa Benjamin. "Jeg kjøper is."

"Is."

Flodi sa det med flodi-respekt. Is var helt på toppen av lista. Is var det eneste han elsket uten betingelser. Hvis is hadde vært en person, ville Flodi giftet seg med is.

Benjamin gravde i sandalen sin og fant tikronen han hadde lagt der før han syklet ned. Han var elleve. Han hadde syklet til stranda alene siden sommeren begynte — sandalene ved hjulet, tikronen i den ene.

"Vent her," sa han. Han tok håndkleet rundt skuldrene og gikk mot isbilen som stod litt opp på parkeringsplassen. Isbilen hadde en sang som spilte fra en høyttaler — den lille klingende melodien som isbiler over hele verden bruker for å si kom her, jeg har is. Den klang gjennom strandvinden.

Flodi så etter ham.

"Todd."

"Ja."

"Jeg liker at det er sommer."

"Jeg vet."

"Sommer betyr at Benjamin er ute hele tiden."

"Ja."

"Jeg liker at Benjamin er ute hele tiden."

Todd åpnet det ene øyet. Det var Todds versjon av en lang tørr kommentar.

"Du er sentimental."

"Det heter at man er glad i Benjamin. Det er ikke det samme som sentimental."

"Det er nesten det samme."

"Nesten er ikke samme."

"Du sier det selv ofte."

"I dag er det forskjell."

Flodi snudde seg og så utover havet. Det glitret. Måkene fløy lavt over vannet og kranglet om noe. Et par sandormer dukket opp og forsvant igjen. Lyden av barn et stykke unna. En båt som passerte langt ute, så langt at man bare så masten.

Det var en helt vanlig sommerdag.

Flodi visste det fordi sanden var varm under håndkleet, fordi isbilen sang feilfritt borte ved parkeringsplassen, fordi Benjamin lo ute i vannet uten å spare på latteren. Det var så vanlig at ingen ville lagt merke til det hvis ikke noe i Flodi hadde blitt stille et øyeblikk.

Han bestemte seg for å huske måkene. Og glitteret på vannet. Og dinosaurene på Benjamins badebukse, der en T. rex lå halvveis under en fold.

---

Stormen

Det startet med at horisonten ble tettere.

Det var ikke en sky først. Bare en annen kvalitet på blått — stedet der himmelen og havet møttes ble plutselig tykt, som om noen hadde skrudd opp metningen på den ene linjen. Flodi merket det først i øynene. De ville ikke fokusere på det.

"Todd."

"Ja."

"Horisonten er feil."

"Horisonten er der den pleier."

"Den er feil farge."

Todd snudde hodet. Han brukte litt lengre tid enn vanlig. Da han snudde det tilbake, var det ene øyet smalere.

"Det er ikke en sky."

"Nei."

"Men det er ikke himmelen heller."

"Nei."

De to voksne ti meter unna reiste seg. Den ene la håndflaten over øynene og så samme retning som Flodi. Den andre la fra seg avisen. De snakket lavt — for lavt til at Flodi fanget ordene — men kroppene deres var plutselig andre kropper enn de hadde vært for et sekund siden.

Lengre nede på stranda gjorde andre voksne det samme. En kvinne plukket opp barnet sitt. En mann begynte å rulle sammen håndklær uten å ta blikket fra horisonten. Stranda bestemte seg for noe på en gang, uten å snakke om det.

Det forplantet seg.

Flodi snudde seg mot Benjamin. Benjamin var halvveis tilbake fra isbilen med en is i hver hånd. Han så fra de voksne til horisonten til de voksne igjen.

Han slapp den ene isen. Den landet rett i sanden med et lite smatt.

Han løp.

---

Stormen kom raskere enn stormer skal komme.

Det ene sekundet var horisonten tett og rar. Det neste var halve himmelen svart. Det tredje var vinden — kald, hard, feil — og den dro håndklærne ut av hendene på folk og kastet sand i ansiktene deres. Et badehåndkle gikk forbi i lufta som en stor rød fugl.

Det fjerde var lynet.

Det var ikke gult.

Flodi så det først. Først i øynene — feilfargen — og så i magen, der det landet som en stein. Grått-hvitt. Det glitret feil i regnet som hadde begynt å falle samtidig, som om noen hadde tatt bort varmen lyn pleier å ha.

Han kjente det stikke gjennom hele kroppen. Ikke fra lynet. Fra minnet om lynet. En annen gang. Et annet tre. En grein som hadde rufset ham på hodet en gang for lenge siden.

Arrene på labbene rykket før resten av ham gjorde det.

Så kom tordenen. Det var ikke vanlig torden. Det var lyden av noe stort som brytes — bark som sprekker over en stamme.

"Sykkelen," sa Benjamin til seg selv mer enn til noen andre.

Han kastet seg ned ved håndkleet, plukket opp Flodi og Todd i én bevegelse og slang håndkleet rundt skuldrene. Han var våt allerede — ikke fra havet, fra regnet. Regnet falt som steiner. Sanden hoppet under det.

Han løp opp mot sykkelstativet. Det var ikke en pen flukt. Det var en gutt med en flodhest under den ene armen og en pute under den andre, og et håndkle som vinden ville ta tilbake hvert annet sekund. Han fikk satt Flodi og Todd i sykkelkurven og trakk hjelmen over håret som dryppet.

Bak ham ble stranda tom på tjue sekunder. Voksne plukket opp barn og bagger og sko og forsvant mot biler og sykler og oppgangen til parkeringsplassen. Isbilen rev sammen høyttaleren mens han syklet forbi. Sangen kuttet midt i en frase.

Han syklet.

Det var oppoverbakke fra stranda. Det hadde aldri føltes så langt før. Vinden tok ham fra siden — den slags vind som ikke vil at man skal komme seg fram. Regnet slo i ansiktet hans så hardt at han måtte myse. Han bremset ikke. Han trakk seg ikke til siden. Han stod på pedalene og presset seg gjennom det.

I sykkelkurven lå Flodi flatt under håndkleet med Todd presset mot magen. Han kunne ikke se ut. Han kjente bare svingene og humpene og at Benjamins bein jobbet hardt over hodet hans.

"Hørte du tordenen?" pep Benjamin gjennom regnet. Det var ikke til Flodi spesifikt. Det var til noen.

"Det var ikke torden," sa Flodi inn i håndkleet. Benjamin hørte det ikke. Det var greit. Det var sant uansett.

Et blink slo gjennom hele himmelen — feil farge igjen, og uten den lille knitringen ekte lyn pleier å ha. Bare et grått glimt og deretter en lyd som ikke var torden. Benjamin syklet videre.

---

Han svingte inn i innkjørselen og slapp sykkelen ned mot busken. Han løp inn med håndkleet halvt over skuldrene og en flodhest og en pute presset mot magen.

"Benjamin? Er det deg?"

Stemmen kom fra kjøkkenet. Han svarte ikke ordentlig — bare et lite mhm — og snek seg opp trappa før noen kunne komme ut og se hvor våt han var.

På rommet sitt slapp han håndkleet på gulvet. Han satte seg på sengekanten og pustet hardt. Han var fortsatt våt. Han var fortsatt kald.

Flodi lukket øynene. Det var noe der inne, lavt under ribbeina, som når et radioapparat ikke finner stasjonen, men nesten gjør det. Ingen ord. Bare skurring.

---

Hjemme. Magesyk.

Neste morgen var Benjamin syk.

Det startet med at han ikke kom ned til frokost. Mamma gikk opp og kom ned igjen og sa "han har vondt i magen, ikke alvorlig, men han spiser ikke." Hun ringte legevakten. Pappa kokte havregrøt som han satte til side fordi det ikke ble brukt. Flodi satt på trappa midt i huset og hørte hele samtalen halvveis.

"Han har det ikke veldig vondt, men han er liten i fjeset," hørte Flodi mamma si. "...ja...uvær i går...ja, han badet rett før. Ikke lenge. Litt over kne. Mage og litt feber. Ikke høy."

Lang pause.

"Ja...sommer-magebakterier. Drikke...ikke bade i havet de neste dagene...mhm. Greit. Takk."

Hun la på.

Flodi bompet opp trappa. Han bompet ikke fort — han bompet stille, slik han bompet når han visste at noen sov og han ikke ville vekke dem. Pusten gikk sakte.

Benjamins rom var halvmørkt. Gardinen var trukket for. Han lå i senga med dyna trukket opp til haka. Han var blek på den måten han var blek når noe var galt — ikke kritt-blek, bare litt mindre Benjamin-rosa enn vanlig. På nattbordet stod et glass vann og en bolle med to kavringer. Han hadde ikke spist noen.

Flodi klatret opp.

"Hei."

Benjamin åpnet øynene. Han smilte halvveis.

"Hei."

"Vondt?"

"Ikke veldig. Bare litt. Magen er rar."

Flodi snudde hodet halvt opp ned for å tenke. Det var ikke en god vinkel for sengeklatring — han bommet på dyna med ene labben — men han tenkte uansett.

"Min mage er rar også."

Benjamin smilte litt mer. "Det er fordi du brukte en time på stranden i går. Du er allergisk mot sand."

"Sannsynligvis."

Han sa det uten å protestere. Det overrasket Benjamin. Vanligvis brukte Flodi minst tre setninger på å forsvare flodhest-allergi-teorien sin, og minst én av dem inneholdt ordet vitenskap. I dag sa han bare sannsynligvis. Han hadde ikke krefter til mer. Magen hans hadde større ting på lista.

Benjamin lukket øynene igjen. Pusten ble dypere. Han sov etter et halvt minutt — ikke ordentlig søvn, men den slags halvsøvn syke gutter sover på dagen, der bevisstheten nesten lukkes men ikke helt.

Flodi krøp ned ved siden av ham. La snuten mot puta. Lukket øynene. Åpnet dem igjen.

Han var ikke trøtt. Han var bare urolig. Det var forskjell.

---

Platypus arbeidet ved vinduet.

Han hadde tatt med seg en sensor opp — en av de små han brukte til luft. Han hadde holdt den ute halve morgenen. Han skrev jevnt i notatboken.

"Platypus."

"Ja, Flodi."

"Hva ser du etter?"

"Ettervær."

"Etterhva?"

"Det som er igjen i lufta etter en storm. Det normaliseres vanligvis i løpet av et par timer. Lufta etter en vanlig torden lukter av ozon, og så går det over."

"Hvordan lukter dette?"

Platypus klikket sensoren. Han ventet. Han klikket igjen.

"Den lukter ikke av ozon."

"Hva lukter den av?"

"Det er det jeg ikke har ord for ennå. Det er feil elektrisk signatur. Jeg har målt tordenvær i ti somre. Dette har ikke samme form."

"Skriv det ned."

"Allerede."

Platypus skrev. Han hadde en særegen håndskrift — små, presise bokstaver, jevnt skråstilt, ingen pynt. Han skrev etter-stormen-luft: feil signatur. Samme rom som vanlig tordenvær, ikke samme egenskap. Han stoppet. Han la til fra et sted som ikke er der det skulle være.

Han la fra seg blyanten et øyeblikk og så på den siste linjen.

Han skrev ikke mer.

---

Magen sier

Det ble kveld.

Benjamin sov. Han hadde sovet det meste av dagen, vekket bare for å drikke vann og en gang for å spise et halvt rundstykke med smør. Foreldrene hadde sett TV og snakket lavt på kjøkkenet om at det går vanligvis over på tre-fire dager. Det var grunnlogikken i alt voksen-snakk: ting går over hvis man bare venter.

Flodi ventet ikke.

Han satt på sengekanten med nattlampen på lavt og Todd ved siden. Lyset fra sengen falt skrått over Benjamins ansikt. Han pustet jevnt — den gode pusten, ikke feber-pusten, men ikke helt frisk-pusten heller. Magen hans gikk opp og ned i takt under dyna.

Flodi merket sin egen mage gå opp og ned i takt.

Han la merke til det. Han kommenterte det ikke. Magen registrerte sin egen oppmerksomhet og ble ikke roligere av det.

"Todd."

"Ja."

"Magen min sier at det ikke var en normal storm."

"Magen din sier alltid ting."

Flodi nikket. Det var en rettferdig kommentar. Magen sa alltid ting. Den hadde sagt at fuglen i parken var en spion (den var en fugl). Den hadde sagt at vaskemaskinen hatet ham (den var en vaskemaskin). Den hadde sagt at Benjamin skulle skifte tannkrem fordi den gamle smakte feil (det viste seg at det var Flodi som hadde puttet rare ting i den).

Magen tok feil av og til.

Men ikke i dag.

"Benjamins mage sier det samme."

Det landet annerledes.

Todd ble stille i to-tre sekunder lenger enn vanlig. Når han talte igjen, var stemmen ikke tørr på samme måte. Den var bare flat.

"Det er ikke det samme som at den vet."

"Det er nesten det samme."

"Nesten er nesten alltid alt vi har."

Flodi satt en lang stund og så på Benjamins ansikt i nattlampelyset. Han la den ene labben mot Benjamins teppe. Han trakk ikke labben tilbake. Han bare lot den ligge der — den lille tyngden av en flodhest-pote mot stoff. Et beskyttelses-merke som ikke hadde mer kraft enn vekten av seg selv.

Han klødde på den andre labben uten å vite det.

Det var arret. Det venstre. Det dypeste — et mørkt, ujevnt merke under flodhest-pelsen som han bar permanent. Han hadde ikke kjent det vondt på lenge. I dag verket det bare litt. Som et minne som meldte seg.

Han kjente det først da Todd kommenterte det.

"Du klør."

"Hva?"

"Labben. Du klør på den."

"Å."

Flodi så ned. Han trakk poten tilbake. Han la den under seg. Han satt på begge labbene.

"Hvorfor klør jeg?"

"Det vet du."

"Jeg vet det ikke."

"Det vet du. Magen vet."

"Magen sier mange ting. Hva sier magen nå?"

Todd brukte tid. Han brukte den lange tiden som var Todd-tid — tiden som ikke skulle forhastes fordi den var laget for å finne det riktige ordet, ikke det første ordet.

"Den sier det samme den sa i går. Bare høyere."

"Det var ikke en vanlig storm."

"Nei."

"Hvis det ikke var en vanlig storm — hva var det?"

"Det er ikke jeg som vet det. Det er du."

"Magen vet?"

"Magen vet."

"Den sier ikke noe ennå."

"Den vil. Vent."

---

Flodi satte seg ned ved siden av Benjamin. Han la snuten mot Benjamins skulder gjennom dyna. Pusten gikk sakte og varmt gjennom stoffet.

Han lukket øynene.

Han tenkte ikke på noe spesielt. Han bare lot magen være magen og lot tankene gå dit de ville. De gikk mot lynet — det grå-hvite lynet — og videre til en annen kveld med samme lyn over et annet tre, et tre han hadde elsket, et tre som ikke fantes lenger. De gikk videre til en grein han hadde båret kald lenge. De gikk videre til en stubbe i hagen og noen små grønne skudd som vokste fra røttene.

De stoppet der.

Magen var ikke rolig. Men den var ikke bare urolig heller. Den var i gang med å si noe.

Han hørte ikke ordene.

Men han hørte tonen, og tonen var den han hadde hørt før.

Det var den tonen som pleide å komme når noe gammelt rørte på seg.

"Todd."

"Ja."

"Den lukten i lufta. Etter stormen. Du sa Platypus ikke hadde ord for den."

"Han har ikke."

"Jeg har en mistanke."

"Jeg vet."

"Jeg sier den ikke høyt ennå."

"Bra."

Flodi åpnet øynene. Sengelampen lyste lavt. Benjamin pustet rolig. Utenfor vinduet stod sommernatten — den slags lyse-mørke som er nesten dag i juni i Norge, der himmelen aldri blir helt svart, men bare blå på en annen måte.

Månen burde vært synlig.

Han så ikke etter henne. Ikke ennå.

Men han la merke til at han ikke så etter henne, og det var i seg selv en liten ting.

Han la hodet ned på dyna ved siden av Benjamin og lot snuten få lov til å være snute. Han bestemte seg for å sove litt hvis han kunne. Magen var ikke ferdig med å si det den sa. Men den hadde ikke sagt nok ennå til å holde ham våken.

Den sa: vent.

Han ventet.

Han sovnet til slutt — den slags halvsøvn man sover når man vet noe er på vei og man er for trøtt til å forberede seg ordentlig.

Bak seg, fra vinduskarmen, fortsatte Platypus å skrive. Han skrev jevnt og uten pause i en time til. Det meste var observasjoner, små målinger, lufttemperaturer. På siste linje skrev han noe som ikke var en måling.

Lufta vet noe vi ikke vet ennå.

Han la blyanten ned. Han lukket boka. Han slo ikke av sensoren — den fortsatte å klikke stille til langt inn i natten, mens en gutt sov med vondt i magen og en flodhest sov med vondt i magen og en pute lå mellom dem og holdt øye med dem begge.

Stormen var over.

Etter-stormen var ikke.

Sint på rommet

Flodi våknet sint.

Det var ikke et sinne man kunne forklare. Det var ikke fordi han hadde drømt noe stygt. Det var ikke fordi noen hadde sagt noe. Han våknet, han var sint, og han hadde ingen anelse om hvem han var sint på.

Han bompet ned fra Benjamins seng. Benjamin sov fortsatt — han hadde sovet hele natten, og han var blek på den måten han var blek dag to med sommer-magesyke. Foreldrene var nede. Flodi hørte tallerkener og en radio.

Han bompet til midten av rommet.

Han bompet ikke noe sted spesielt. Han bompet bare. Hardt. Han bompet inn i nattbordet ved et uhell. Glasset på nattbordet vippet, men veltet ikke.

"AU."

"Det var et uhell," sa Todd fra puta.

"Det var ikke et uhell. Det var nattbordets feil."

"Du gikk inn i det."

"Det STO der."

"Det er et nattbord. Det står alltid der."

"Da er det DET som er problemet."

Todd lukket det ene øyet. Han åpnet det igjen. Han prøvde åpenbart å bestemme seg for hvor lenge denne samtalen skulle vare.

"Flodi."

"Hva."

"Du er sint."

"Jeg vet."

"Hvem er du sint på?"

"Jeg vet ikke."

"Skal jeg gi deg en liste?"

"Jeg vet IKKE."

Flodi snudde hodet opp ned for å tenke. Det hjalp ikke. Han snudde det riktig vei igjen. Det hjalp heller ikke.

Han slo på dynene.

Tre slag. Hardt, etter hverandre, uten rytme. Dynene ga etter med små poff og foldet seg på rare måter. Det hjalp litt. Det hjalp ikke nok. Han slo en gang til. Et tilfeldig stort slag som dyttet hele dyna delvis ned fra senga.

Han stoppet. Han pustet hardt. Han satte seg på rumpa midt i rommet.

"Todd."

"Ja."

"Magen min er sint også."

"Jeg vet."

"Vet du hvorfor?"

"Nei. Men du vet."

"Jeg vet IKKE."

"Du vet uten å vite. Det er forskjellig."

Flodi tenkte på det. Han ville protestere mot setningen — det var ikke logisk å vite uten å vite, det var flodi-logikkens motsatte — men han kunne ikke. Fordi Todd hadde rett. Han visste ikke noe presist. Men noe i ham visste at noe var galt. Og det var ikke det samme som å vite hva.

Han satt en stund og lot magen være magen.

"Det er Benjamin," sa han til slutt. Stemmen var lavere.

"Ja."

"Han er syk og foreldrene sier det går over og jeg tror dem ikke."

"Du har rett til å ikke tro dem."

"Jeg har ikke RETT til noe. Jeg er en flodhest. Jeg har bare en mage."

"Det er det samme."

Flodi nikket sakte. Han klødde ubevisst på den ene labben. Det venstre arret. Det dypeste. Han merket det først da Todd kommenterte det.

"Du klør."

"Hva?"

"Labben."

Flodi så ned. Han trakk poten tilbake. Han satte seg på den.

"Magen sier det er noe annet enn bakterier."

"Hvorfor?"

"Fordi den var rolig før stormen. Og urolig etter."

Todd sa ingenting på det. Det var ikke fordi han var uenig. Det var fordi han ikke hadde et bedre svar. Det er en god grunn til å være stille — bedre enn å si noe som er nesten-bra.

Flodi reiste seg. Pusten gikk roligere. Den var ikke sint-pust lenger. Det var arbeid-pust. Magen hadde ikke sagt mer ennå. Men den hadde sluttet å være ren støy. Det var en bevegelse i den nå.

Han bompet til døra.

"Hvor skal du?" sa Todd.

"Jeg vet ikke. Bompe litt rundt."

"Det er strategisk bompe?"

"Det er flodi-bompe. Det vet ikke alltid hva det er strategisk for."

"Greit. Jeg blir."

Flodi bompet ned trappa.

---

Prikke i badekaret

Han hørte plaskingen før han kom forbi badet.

Prikke hadde vært i badekaret siden frokost. Det var et passende sted for en blå hvalhaibamse — ikke stort etter hvalhai-standard, men stort nok til å svømme tre meter i én retning, snu, og svømme tre meter i den andre. Det var alt Prikke trengte. Prikke var glad i alt vann-aktig.

Flodi stoppet i døra.

"Prikke."

"FLODI!"

Prikke skjøt opp av vannet med hele kroppen — så langt at hodet og halve magen var over flaten samtidig. Vann sprutet ut av gjellene som to små vifter og traff badeforhenget.

"Vannet er VARMERE enn vanlig! Det er DEILIG!"

Flodi nikket. Det var deilig. Det var ikke det som var problemet.

"Prikke."

"Ja?"

"Smaker det også annerledes?"

Prikke åpnet munnen for å si noe entusiastisk. Han lukket den igjen. Han svømte et halvt sekund i sirkel mens han tenkte. Det var Prikkes versjon av filosofisk overveielse — han kunne ikke tenke uten å bevege gjellene, og gjellene trengte vann, og derfor var sirkelsvømming en del av tankearbeidet.

Han stoppet. Han pliret igjen. Men annerledes nå.

"Ja."

"Hva slags annerledes?"

"Smaker som... vann som har sett ting."

"Hva har det sett?"

"Jeg vet ikke. Vann sier ikke ting til meg. Det bare smaker."

Flodi satt på badeteppet og kjente at noe i magen rykket litt nærmere ord. Han kunne ikke si hva ennå. Men det var et hakk nærmere.

"Gjør det vondt? Smaken?"

"Nei. Det er ikke vondt. Det er bare rart. Som om noen har vasket pensler i det først."

"Pensler?"

"Pensler eller noe. Jeg har ikke ord for det. Jeg vet bare at vann ikke skal smake sånn."

Han svømte videre. Han var ikke bekymret. Det var det som var rart med Prikke — han kunne registrere noe galt og likevel ikke være bekymret. Han var glad for å være i vann selv om vannet var rart. Det var hans grunntilstand.

Det er kanskje en bra grunntilstand, tenkte Flodi. Det er kanskje noe magen kan bruke senere. Men ikke nå.

---

Platypus dukket opp i døra. Han hadde hørt fra trappa.

"Jeg noterer det."

"Hva noterer du?"

"Vannet smaker som vann som har sett ting."

"Det er ikke en målbar enhet."

"Det er en Prikke-måling. Den teller."

Flodi nikket. Han var enig. Prikke-målinger telte. De var ikke presise på samme måte som Platypus-målinger — det var ikke tall — men de hadde en egen presisjon, den slags presisjon som kommer når et vesen som bor i vann sier at vann er rart.

Fra vannet i badekaret: "Flodi."

"Ja, Prikke."

"Jeg gleder meg til neste gang vi kan svømme i hagebassenget."

"Hagebassenget?"

"Det runde blå. Det Benjamin og Mia leker i."

Flodi tenkte. Bassenget. Det fysiske bassenget som stod i hagen. Det runde, blå, oppblåste bassenget som mor og far satte ut hver sommer, som lyden av barn som sprutet kom fra hver dag.

Bassenget var også, på en større måte, en plaskifant. Hvert basseng var det. Han hadde vært i det før — og inne i det, der bassenget åpnet seg ned mot en helt annen verden.

Magen rykket litt mer.

"Prikke."

"Ja."

"Hagebassenget er forsiktig denne uka."

"Hvorfor?"

"Jeg vet ikke. Magen sier."

"Magen din sier mye nå."

"Magen min er ikke ferdig."

"Greit. Jeg svømmer i badekaret. Jeg liker badekaret også. Badekaret har vært bra med meg."

Han fortsatte å svømme. Flodi bompet ut.

---

I glasset

Han kom tilbake til Benjamins rom.

Benjamin sov fortsatt. Han hadde våknet halvveis en gang — det hadde Flodi hørt fra trappa — og drukket litt vann og lagt seg igjen. Glasset på nattbordet var halvfullt nå. Det stod i kanten av sengelampelyset. Vannet var stille.

Eller — det var nesten stille.

Flodi bompet opp i senga. Han satte seg ved nattbordet. Han lente snuten over kanten av glasset.

Vannet var stille.

Men det pulserte.

Det var ikke en vibrasjon. Det var ikke en bølge. Det var en pulsering — en svak, jevn rytme i overflaten av vannet, som om noe under satt og banket forsiktig på undersiden. Som et lite hjerteslag som hadde funnet seg et glass å banke i.

"Todd."

"Ja."

"Glasset pulserer."

Todd dro seg over til kanten av puten. Han la det ene øyet på linje med vannet.

"Det gjør det."

"Glass skal ikke pulsere."

"Vann skal ikke pulsere."

"Begge skal ikke pulsere."

"Likevel."

Flodi presset snuten enda lavere mot overflaten. Vannet pulserte mot snutespissen. Det var varmt.

Det var også kjent.

Han hadde kjent dette før. Pulsen til et tall — den slags langsomme rytme tall hadde når de pulserte i et samlerom uten å si noe. Og denne pulsen var ikke fra et hvilket som helst tall. Den kom fra et bestemt tall. Fra noen han hadde sittet sammen med før, ved siden av et tomrom, da en gjeng holdt rundt en stamme som falt.

Mia.

Han sa det ikke høyt. Han ventet. Det var mange ting å vente på i livet. Pulserende vann i et glass på et nattbord var en av de tingene som krevde tålmodighet.

Pulsen ble litt sterkere.

Så kom det en stemme. Den var ikke høy. Den var ikke ord først. Den var bare en lyd som ord ville kommet ut av etterpå.

"Flodi."

"Mia."

"Du hørte."

"Glasset sa først. Magen var bare enig."

"Magen er flink."

"Jeg vet."

Flodi snudde glasset litt sakte. Han var redd for at pulsen skulle forsvinne hvis han beveget seg for fort. Han var ikke sikker på hvordan et tall kom inn i et glass vann i hagen til Benjamin. Han hadde ikke regelboka for det. Han bare bestemte seg for å akseptere det. Magen aksepterte det.

"Mia. Hvor er du?"

"Jeg er hjemme. Jeg snakker gjennom vannet."

"Hvordan?"

"Jeg vet ikke. Jeg prøvde. Det funket. Vannet i Benjamins glass er nær Tallverden — det vet det selv. Jeg satte meg ved kanten. Jeg pulserte. Den pulsen reiste."

Flodi nikket. Han forsto det ikke matematisk. Magen forsto det. Vann hører sammen med vann. Plaskifant-vann og glassvann og bassengvann og havvann hadde alle samme grunnstoff. De var ulike rom i samme hus. Et tall som pulserte i ett rom kunne høres i et annet om man visste hvor man skulle pulsere.

"Mia."

"Ja."

"Benjamin er syk."

"Jeg vet. Jeg så det i vannet."

"I hvilket vann?"

"Det i krusene sine. Det vannet han drikker. Det er ikke vanlig vann lenger. Det er litt annet."

"Annet hvordan?"

"Det er litt annet. Vann skal være ferskt og litt kjedelig. Dette vannet har en historie. Det vet noe det ikke skal vite."

Flodi snudde hodet halvveis opp ned. Det er den vinkelen han tenkte best i, når han ikke kunne forklare noe. Det hjalp ikke alltid. Men det hjalp ofte.

"Mia. Hvor lenge har du sett dette?"

"Siden stormen."

"Du så stormen?"

"Jeg så etter stormen. Vannet i Tallverden ble litt rart samtidig som vannet hjemme hos Benjamin. De henger sammen."

"Mia. Du er sju."

"Jeg vet."

"Det var en voksen-setning."

"Mhm."

Hun sa ikke mer på et halvt sekund. Pulsen ble litt mindre regelmessig — som om hun samlet seg for å si noe hun ikke hadde sagt før.

"Flodi. Mamma sa noe i går."

"Mias mamma?"

"Ja."

"Til deg?"

"Til pappa. Jeg lyttet."

"Hva sa hun?"

"Hun sa: det vannet smaker som det gjorde da Jakob ble syk."

Flodi rykket. Pusten stoppet midt i en setning.

"Hvem er Jakob?"

Det tok et halvt sekund før hun svarte. Det var ikke fordi hun ikke ville si det. Det var fordi navnet ikke var sagt ofte hjemme hos henne, og hun var ikke vant til å si det høyt.

"Jakob var mammas bror. Han døde da hun var liten."

Flodi sa ingenting. Han satt med snuten over glasset og lot vannet pulsere mot snutespissen.

"Mamma sier det ikke. Pappa sier det av og til. Jeg har sagt det tre ganger i livet mitt. Den ene var nå."

"Mia."

"Ja."

"Hvorfor sier du det til meg?"

"Fordi du vet hva det er å vite ting før de er sant. Magen din vet. Min også. Jeg sier det til magen din."

Flodi pustet inn. Han pustet ut. En tåre landet på glasskanten. Glasset pulserte mot dråpen og dro den inn i vannet.

"Mia."

"Ja."

"Takk."

"For hva?"

"For at du sa det."

"Mhm. Magen min sier det er sant. Mage og øyne sier samme ting noen ganger. Det betyr at det er sant."

Hun sa det stille. Hun sa det slik en sjuåring sier ting hun har hørt fortelle hjemme — uten å gjøre det stort, men også uten å gjøre det lite. Bare noe hun visste.

Pulsen ble svakere. Hun gikk.

"Mia. Vent."

Pulsen kom tilbake et halvt sekund.

"Ja."

"Vi kommer ned. I dag eller i morgen. Ned til plaskifanten."

"Jeg vet."

"Hvordan vet du?"

"Magen din sa det. Den sa det høyere enn du tror."

"Hører magen min også gjennom vannet?"

"Mage og vann er nesten det samme. Begge er våte."

"Det er ikke nok til å være likt."

"Det er nok for tall."

Flodi nikket.

Pulsen ble svakere. Den ble borte. Glasset var bare glass igjen. Vannet sluttet å pulsere. Det var stille.

Men det var en liten dråpe ekstra i glasset nå — en tåre Flodi hadde gitt. Den lå på toppen i et halvt sekund. Så blandet den seg inn.

Han bestemte seg for at det betydde noe, selv om han ikke visste hva.

Han tok ikke glasset bort. Det skulle stå.

---

Etter Mia

Todd dro seg over og la seg ved siden av Flodi.

"Flodi."

"Ja."

"Jakob."

"Jeg hørte."

"Vi visste det ikke."

"Nei."

"Mia visste det."

"Mia vet mer enn vi skjønner."

"Hun har vært slik lenge."

"Hun er bare blitt mer presis."

Flodi satt en stund og så på glasset. Det var bare et glass. Det stod stille på nattbordet. Sengelampen kastet et lite skarpt lys på den ene siden av det.

Pusten gikk rolig. Det var ikke arbeid-pust lenger. Det var ikke sorg-pust heller. Det var bare pust — den slags pust flodhester har når de vet noe og ikke har bestemt seg for hva de skal gjøre med det.

"Todd."

"Ja."

"Vi gjør noe i morgen."

"Hva?"

Flodi tenkte. Magen tenkte raskere nå. Den var ikke ferdig med å si det den sa, men den hadde nesten ord nå. Han kjente den hver gang han trakk pusten.

"Det jeg gjorde sist jeg tok på meg hatten."

Todd så på ham. Det ene øyet ble litt smalere.

"Detektiv-modus."

"Detektiv-modus."

"Du har ikke brukt hatten på lenge."

"Hatten har ventet."

"Den passet kanskje ikke."

"Den passer alltid. Hatter passer ikke fysisk. Hatter passer flodirett."

"Det er ikke et ord."

"Det er det nå."

Flodi bompet videre opp på senga. Han la seg ved siden av Benjamin. Benjamin pustet rolig under dyna. Magen hans gikk opp og ned. Flodi la den ene labben ved siden — ikke på Benjamin, bare ved siden, slik at han kunne kjenne pusten gjennom dyna uten å vekke ham.

Han lukket øynene.

Noe i ham flyttet seg.

Ikke en tanke. Ikke en plan. Mer som når vann i et glass heller litt mot én side selv om bordet ser rett ut.

Bassenget.

Han hørte det ikke som ord. Han kjente det som vekt.

Han nikket en gang for seg selv.

I morgen.

Detektiv-modus.

Bassenget.

Han la snuten mot Benjamins skulder. Pusten gikk rolig ned i dyna. Han var ikke rolig, men han var ikke like høy inni seg lenger heller.

Han sovnet.

På nattbordet stod glasset. Vannet var stille. Det pulserte ikke. Mia var ferdig med kvelden. Hun hadde sagt det hun kom for å si.

Utenfor vinduet stod sommernatten halvlys. Klokka var ikke ti ennå. På himmelen, over mørkere blå som var nesten dag, stod månen — eller skulle ha stått. Hun var ikke synlig. Hun var bak en sky. Eller bak to. Eller bak flere enn to.

Ingen så det.

Hatten

Esken hadde stått under senga i to år.

Flodi gravde den ut tidlig om morgenen. Benjamin sov fortsatt. Foreldrene var nede. Det var den sjeldne sommeruken der begge var hjemme på dagtid, fordi mor hadde fri og far jobbet hjemmefra. De drakk kaffe og snakket lavt om sommer-magesyke og om hvordan radioen sa det skulle bli enda varmere senere i uka.

Esken var litt støvete. Det var en pappkartong fra en gammel ting Benjamin ikke husket lenger. Inni lå hatten.

Detektiv-hatten.

Den var grå. Den hadde et bånd rundt. Den hadde en svak lukt av papp og to gamle år. Den hadde ligget nederst i esken lenge.

Flodi løftet den opp. Han holdt den i begge labbene. Han så på den lenge.

"Todd."

"Ja."

"Jeg trenger denne."

"Du trenger ikke en hatt for å være detektiv."

"Jo."

"Detektiver er detektiver fordi de tenker som detektiver. Ikke fordi de bruker hatter."

"Flodi-detektiver er detektiver fordi de bruker hatter. Det er flodi-rett."

"...greit."

Flodi satte hatten på.

Den satt litt skeivt. Den hadde alltid sittet litt skeivt. Det var en av tingene Flodi hadde bestemt seg for tidlig — hatten skulle sitte skeivt. Skeive hatter var bedre enn rette. Det var en form for flodi-detektiv-rett. Han fikset den ikke.

Han bompet til midten av rommet. Han stilte seg på bakbenene. Han la den ene labben på brystet, snuten i været.

"Jeg, Flodi —"

"Du sier det til SOFAEN."

"Sofaen er publikum."

"Sofaen er sofa."

"Sofaen LYTTER. Detektiver trenger publikum. Sofaer er bedre enn ingen."

"Greit," sa Todd til slutt. "Fortsett."

"Jeg, Flodi — Flodi-mester, Flodi-detektiv, og Hutrefryse-Flodikraft-Mester — anklager noen for å ha gjort Benjamin syk."

Han stoppet. Han lot det henge i lufta.

"Jeg vet bare ikke hvem ennå."

"Det er ikke en god anklage."

"Det er en START-anklage. Resten kommer."

"Anklager pleier å komme med navn."

"Anklager pleier å komme til slutt med navn. Først kommer de uten."

Sofaen sa ingenting. Det var sofaens måte å gi lov på.

---

Platypus banket på døra. Han banket alltid før han kom inn. Han var den eneste som banket. Det var en sak for seg.

"Kom inn."

"Jeg har laget en plan."

"Jeg har laget en plan."

Platypus så på ham. Han hadde notatboken under armen og to sensorer i en sekk på ryggen. Han hadde allerede vært ute i feltarbeid. Han hadde målt luften i hagen, vannet i utebassenget og et eller annet over kirsebærstubben.

"Du har laget en retning, Flodi. Jeg har laget en plan."

"Den linjen er Ands."

"Vi har lært av henne."

Flodi nikket. Det var sant. Han hadde brukt setningen før. Han hadde gjentatt den fordi han likte den. Men det var Ands setning. Hun hadde sagt det først, en gang en hel gjeng stod rundt et bord med vingen hennes ut og stemmen stødig.

"Greit. Hva er planen?"

"Vi går ned."

"Til plaskifant-verdenen?"

"Til plaskifant-verdenen."

"Det er det jeg ville sagt."

"Det visste jeg."

Flodi nikket. Det var en av de gode samtaleformene mellom ham og Platypus — den der begge visste hva den andre ville si og sa det uansett. Det var ikke ineffektivitet. Det var bekreftelse.

"Hjemmebassenget?"

"Hjemmebassenget. Det er den naturlige portalen. Plaskifanten der har vært vert for Benjamin og barna i nabolaget i mange år. Hvis noe er galt med plaskifant-systemet, vil det vise seg her først."

"Når går vi?"

"Foreldrene drar i butikken om en time. Da har vi tid."

Flodi nikket. Han bompet ned trappa. Han tok ikke av seg hatten. Hatten skulle på hele dagen.

Han stoppet i kjøkkendøra og kikket inn en kort stund. Mor og far satt ved bordet. De hadde brødskive og kaffe. Far skulle kjøre om en time, sa han. Mor skulle gå og handle. Benjamin skulle få sove hvis han kunne. De snakket lavt så han ikke skulle vekkes.

Flodi bompet videre.

I gangen så han et glass vann som stod på en lav benk — et glass mor hadde drukket av kvelden før. Vannet i glasset pulserte ikke. Det var bare vann. Mia var ikke der. Hun hadde sagt det hun kom for å si i går.

Men noe bandt vannet uansett.

Flodi gikk forbi.

---

Bassenget i hagen

Det var et rundt, oppblåst basseng i hagen. Det hadde vært der hele sommeren. Det var blått med hvite blomster på kanten — den slags barnebasseng som finnes hos alle familier med små barn og små hageflekker. Det var to meter på tvers. Det var halvfullt av vann. Vannet var stille i morgensola.

Det var også en plaskifant.

Det var det i hvert basseng. Plaskifanten var levende. Den hadde et indre system av kanaler og badeløver og egg som drakk barnelatter og pulserte i takt med glede.

Vanligvis var sluk-stikket eneste portal. Sluket var for lite for en flodhest. Men man kunne også gå ned via overflaten hvis man ville og visste hvordan. Flodi visste hvordan. Han hadde gjort det før.

Han stod ved kanten. Todd var under labben. Platypus hadde sensoren ute. Prikke svømte allerede i luften over bassenget — på den måten han bare svømte i luften når han var ute, mest fordi vann i hagen var fysisk litt utenfor, mest fordi Prikke ikke brydde seg om logikken.

"Endelig drar vi! Jeg har VENTET!"

"Du har vært i bassenget i 60 minutter," sa Flodi.

"Det er forberedelse! Jeg svømte gjennom flere sluk for å være helt klar!"

"Det er overflod-svømming."

"Overflod-svømming er BESTE svømming."

Flodi tok et dypt åndedrag. Magen hadde sagt ned i vannet siden i går kveld. Den sa det stadig. Han kjente det i hver pust.

Han hoppet.

Todd dyttet seg etter — han hadde ikke et hopp i seg, men han hadde en tipping. Platypus fulgte. Prikke var allerede der.

Vannet tok dem inn. Det var ikke vått på samme måte som vanlig vann. Det var portal-vann. Det føltes som å bevege seg gjennom noe varmt og litt seigt. De sank ned. De sank lenger ned enn bassenget var dypt — det var poenget med portaler — før vannet åpnet seg ut i plaskifant-verdenen.

---

Den svekkede plaskifanten

Det er ikke som det var.

Det var det første Flodi tenkte. Han tenkte det selv før han tenkte hva. Han hadde vært her før. Han hadde husket det levende. Den gangen hadde fargene vært dype — rød, blå, lilla, gull. Sterke. Som om hver farge var en farge med vilje, en farge som hadde bestemt seg for å være den fargen.

Her var fargene lysere.

Ikke borte. Lysere. Det var ikke ødeleggelse. Det var fortynning. Som om noen hadde helt vann i en akvarell. Det var fortsatt rødt, men det var blitt rosa. Det var fortsatt lilla, men det var blitt lyseblått. Det var fortsatt gull, men det var blitt sandfarget.

"Todd."

"Ja."

"Det er ikke som det var."

"Nei."

"Hva er forskjellen?"

Todd ventet en lang stund før han svarte. Han brukte en slik stund som ikke var nølende, men lyttende. Han registrerte plaskifanten. Han kjente den.

"Det er som om noen tar litt av gangen. Ikke alt på én gang."

"Det er verre."

"Ja."

Vannet i plaskifantens indre var grumset. Det var ikke skittent — det var bare ikke klart. Som vann etter at noen har vasket pensler i det. Flodi gikk forsiktig. Han ville ikke virvle opp mer.

Prikke svømte ned i en av kanalene.

"Flodi! Jeg går til kanalene!"

"Vær forsiktig."

"Jeg er ALDRI forsiktig. Det er ikke min stil."

"Vær Prikke-forsiktig. Som er litt mindre forsiktig enn vanlig forsiktig, men litt mer forsiktig enn vanlig Prikke."

"Det er en spesifikk grad. Greit."

Han svømte ned. Han forsvant inn i en kanal som ledet ned mot plaskifantens sentralrom.

Flodi gikk videre.

Han passerte to badeløver. De hang i bakgrunnen. De pulserte svakere enn de pleide. De så opp da Flodi kom forbi — slike langsomme blikk fra dyr som er trøtte — og så ned igjen. De hilste ikke. Det var ikke uhøflig. De hadde bare ikke krefter til å hilse.

"Platypus. De badeløvene."

"Ja."

"De er trette."

"Ja."

"Egg."

"Jeg ser dem."

I en sidelomme lå to egg. Det ene pulserte normalt — sakte, jevnt, gull-prikkete. Hver puls sendte en liten ring ut i vannet, og ringen sprakk mot veggen som en såpeboble uten lyd.

Det andre lå ved siden av.

Det hadde samme form. Samme tynne hinne. Samme små prikker i skallet. Men prikkene var matte, som om noen hadde pustet på glass. Vannet rundt det rørte seg ikke. Ikke én ring. Ikke én boble.

Flodi satte seg på rumpa.

"Det egget er ikke dødt."

"Nei."

"Men det pulserer ikke."

"Nei."

"Hva er det da?"

Platypus tok en lang stund. Han la sensoren mot egget. Sensoren klikket to ganger og deretter ikke mer.

"Det sover. Den slags søvn man ikke våkner fra hvis ikke noe gir det lyst til å våkne."

Flodi nikket sakte. Det var en presis beskrivelse. Det var Platypus på sitt mest presise, og det var presist på den måten som gjør vondt — fordi det er sant og man kan ikke argumentere mot sant.

"Vi må videre."

"Ja."

---

Bassengansen

Hovedsalen var roligere enn Flodi husket.

Sist han hadde vært her, hadde det vært yrende — badeløver i rytmer, plaskifanten som klukket gjennom kanalene, lyden av barnelatter som boblet gjennom alt. Her var det stille. Vannet var roligere. Plaskifanten under sukket av og til, men sukk er ikke det samme som pust.

Bassengansen kom mot dem.

Hun var lavere i flukten enn Flodi husket. Hun pulserte saktere. Hun hadde fortsatt det vide, andeaktige ansiktet som hadde tatt imot ham før, men det var noe i øynene hennes som var nytt — eller som var gammelt og ikke hadde vært synlig før.

Hun stoppet foran ham. Hun bukket — den lille bassengansebukken hun alltid hadde gjort, men den gikk saktere ned og opp denne gangen.

"Flodi."

"Bassenganse."

"Du kom."

"Jeg kom."

"Jeg har ventet."

"Ble du varslet?"

"Jeg har ventet siden stormen. Jeg visste noen kom til å komme. Det var bare et spørsmål om hvem."

Flodi nikket. Det var et godt svar. Det var også et svar som inneholdt mye han burde høre.

"Hva har skjedd her?"

Bassengansen pustet. Hun pustet på en måte som ikke var anstrengt — bare langsom. Hun samlet seg før hun snakket.

"Stormen kom. Vi trodde først det var vær. Stormer kommer noen ganger. Vi pleier å riste det av oss. Men denne gangen sluttet ikke vondheten."

"Hva slags vondhet?"

"Vannet i magen vår er blitt mindre levende. Noen av babyene har sluttet å spise latter. Den vi har, er det mindre av. Det blir tynnere hver dag, ikke fort, men jevnt. Som om noen drikker, men sakte, så vi ikke skulle merke det først."

Flodi snudde seg halvveis mot Todd. Han sa det uten å tenke.

"Som Benjamin."

Todd nikket. "Ja."

"Som Benjamin."

Bassengansen så på ham. "Hvem er Benjamin?"

"Min beste venn. Han ble magesyk fra samme storm. Han bader i deg."

"Bader han i meg?"

"Han bader i en av dere. Hjemmebassenget. Han tilhører deg."

Bassengansen pulserte sakte mens hun tenkte. Det var en lengre pulsering enn vanlig. Hun lette gjennom mange minner.

"Jeg har vært vert for mange barn. Han er kanskje en av dem. Jeg kan ikke huske ansikter — bare latter. Hver latter er forskjellig. Hver er sin egen."

Hun stoppet.

"Da har vi to mager som lider av samme grunn."

Flodi nikket sakte. Han satte seg igjen, denne gangen helt ned. Han la den ene labben mot vannet. Det var varmt. Plaskifanten kjente labben. Hun pulserte svakt mot den.

"Bassenganse," sa Flodi. "Stormen som kom — hvordan så lynet ut?"

"Vanlig lyn?"

"Vanlig lyn er gult. Var det gult?"

Bassengansen tenkte lenge.

Hun pulserte to ganger sakte. Hun lukket øynene. Hun åpnet dem.

"Nei."

Flodi ventet.

"Det var grå-hvitt."

Det landet.

Det landet i magen først. Det landet med alt Mørkemumler-minnet hadde med seg fra natten Benjamin hadde feber: jakt-og-skygge-historien, frosten Flodi hadde brukt for første gang som hutrefryse. Og det landet med det Flodi hadde forstått sent — et annet grå-hvitt lyn, en annen kveld, et tre han hadde båret i en sekk lenge.

Han sa ingenting i flere sekunder. Han pustet bare. Vannet skalv svakt rundt labbene hans.

"Todd."

"Ja."

"Det var den."

"Ja."

"Mørkemumleren."

"Ja."

"Den er ikke bak månen lenger."

"Den er ikke bak månen lenger."

Bassengansen hadde lyttet. Hun pulserte to ganger raskere — den lille reaksjonen et vesen har når et navn nevnes som det ikke har et navn for selv.

"Hvem er Mørkemumleren?"

Flodi tenkte på hvordan han skulle si det. Han kunne si mye. Han valgte det enkleste.

"En gammel bekjent. Den spiser farger."

"Vi har mistet farger."

"Ja."

"Han spiser oss."

"Ja."

Bassengansen pustet ut. Hun pustet ut lenge — en pust som hadde sittet inne. Hun bukket en gang til, ikke høflig nå. Som om navnet hadde gitt øynene hennes et sted å feste seg.

Det var også Flodis lettelse — å vite hva han hadde med å gjøre.

Det var en lettelse som ikke lettet noe. Den la seg bare på riktig hylle.

---

Mia ved randen

Hun pulserte fra et hjørne der ingen ventet henne.

Flodi merket det først i magen — den lille kjente pulsen i vannet, samme rytme som glasset på nattbordet i går kveld. Han snudde hodet. I et grunt hjørne av plaskifantens hovedsal — der vannet var roligere og glansen lavere — pulserte det fra et lite punkt under overflaten. Bare et punkt. Ingen synlig form.

"Mia."

"Hei, Flodi."

Bassengansen så ned mot pulsen. Hun pulserte selv en gang — det var hennes versjon av et hilsen-nikk.

"Et ungt tall."

"Ja."

"Hun er kjent for vannet."

"Hun har vært nær det lenge."

Mias puls var ikke høy. Hun var ikke synlig på samme måte som hun var synlig hjemme i Tallverden, der hun hadde kropp og kunne sitte. Her var hun bare puls. Bare stemme i vann.

"Mia. Du fant veien."

"Jeg fulgte etter dere. Jeg gikk til vannet. Vannet er det samme vannet."

"Det er ikke alltid det samme."

"Det er nesten det samme. Det er nok."

Flodi snudde hodet halvveis opp ned. Han hadde lyst til å spørre om matematikken — hvordan et tall kom forbi grenser som vanligvis stoppet tall — men Mia var bare en puls i vannet nå, og pulsen var tynn.

Han lot spørsmålet ligge.

"Du har sett mer?"

"Jeg har sett mer. Vannet i krusene hjemme har samme smak som vannet her. Begge er litt rare. Smaker som vann som har sett noe."

"Prikke sa det også."

"Han er en hvalhai. Han smaker bedre enn jeg gjør."

"Du smaker uten gjeller?"

"Jeg har øyne. Øyne smaker. Det er ikke det samme. Men det funker."

Bassengansen stoppet. Hun så fra Flodi til pulsen og tilbake.

"Hvorfor følger det unge tallet deg, Flodi?"

"Hun er en venn."

"Et tall som er venn med en flodhest."

"Det er flodi-rett."

"Det er ikke et ord vi har her."

"Du kan låne det. Vi har mange ord. Det er ikke knapp på flodi-ord."

Bassengansen pulserte to ganger raskere. Det var hennes versjon av en latter. Det var ikke en ekte latter — det hadde ikke vært ekte latter i plaskifanten siden stormen — men det var nært. Det var en gest mot en latter.

"Hva trenger du, Flodi?"

"Bekreftelse. Du har gitt det. Stormen var Mørkemumler-lyn. Jeg vet hva jeg har med å gjøre."

"Og videre?"

Flodi tenkte. Magen tenkte. Han kjente at noe var nær ord men ikke helt der.

"Mia. Pulserer du fortsatt?"

"Jeg pulserer."

"Mørkemumleren. Den skulle vært bak månen. Den er ikke der."

"Nei."

"Hvem fikk den ut?"

"Det vet jeg ikke."

"Magen din?"

Lang pause. Pulsen ble litt langsommere. Mia tenkte. Det er en av tingene Flodi alltid hadde likt med Mia — hun tenkte før hun svarte. Det var sjelden hos sjuåringer. Hun var ikke sjelden hele tiden. Hun var bare sjelden noen ganger.

"Magen min sier ikke navn. Den sier bare noen som hvisker."

Flodi rykket. Magen hans rykket samtidig.

"Hvisker hva?"

"Hvisker gjennom sprekker."

Flodi ble helt stille.

"Sprekker hvor?"

"Mellom verdener. Sprekker som ikke er der det er sprekker. Bare små åpninger som noen finner og bruker."

"Mia. Hvor kommer den hviskingen fra?"

Hun nølte. Hun nølte ikke fordi hun ikke ville si det. Hun nølte fordi hun ikke var helt sikker.

"Et sted som ikke er et sted."

Flodi snudde hodet rett opp. Han satte snuten ned mot vannet. Det kom ingen ord. Bare en liten kulde i labbene, akkurat der arrene begynte.

Han sa ikke navnet høyt.

Han bare nikket.

---

Tilbake

De kom opp av bassenget i hagen.

Det var fortsatt morgen. Sola stod høyere nå. Det var ingen som var ute i nabolaget — alle var inne av varmen. Foreldrene var ikke kommet hjem fra butikken ennå.

Flodi bompet ut av bassenget. Han ristet seg. Vann sprutet i alle retninger. Hatten ble litt skeivere. Han fikset den ikke.

Han satte seg på gresset.

"Todd."

"Ja."

"Mørkemumleren."

"Ja."

"Den skulle vært bak månen."

"Ja."

"Hvorfor er den ikke det?"

Todd brukte tid. Han brukte den slags Todd-tid hvor han ventet på at det riktige svaret skulle komme. Han hadde ingen av de gode svarene ennå. Men han hadde noen halve.

"Månen gjemmer den normalt. Sola leter, månen gjemmer, sola finner, sola avkjøles, Mørkemumleren får mindre varme."

"Hvis den er ute — er ikke det fordi månen ikke gjemmer den?"

"Ja."

"Hvorfor gjemmer ikke månen den?"

"Det vet jeg ikke."

Flodi snudde hodet halvveis opp ned. Han så hagen. Han så kirsebærstubben. Han så et lite tre ved siden av den — halvannen meter, en liten skikkelse, fortsatt sårbart — som vokste rett og stille i sommerlyset. Spirene rundt stubben pulserte rolig. Pølse var ikke der nå — han var inne på rommet — men treet stod godt selv.

Han snudde hodet rett. Han så opp.

Himmelen var blå.

Sola var sterk.

Månen burde vært synlig nå, lavt mot horisonten — i juni i Norge stod månen ofte synlig på dagen. Hun pleide å henge der som et lite blekt punkt om morgenen.

Hun var ikke der.

Flodi så lenger.

Hun var ikke der.

"Todd."

"Jeg ser også."

"Hvor er hun?"

"Det vet jeg ikke."

Han satt en lang stund. Pusten gikk langsomt. Navnet han ikke hadde sagt, lå fortsatt i ham.

Platypus kom bort med sensoren. Han hadde målt. Han hadde fortsatt å måle gjennom hele turen. Han la sensoren ned ved siden av Flodi.

"Flodi."

"Ja."

"Lufta her ute er rar også."

"Hvor rart?"

"Samme signatur som vannet. Den er bare i lufta også. Spredt tynt. Ikke konsentrert. Men der."

"Det betyr at det er rundt oss."

"Det betyr at det er rundt oss."

Flodi nikket. Han tok ikke av seg hatten. Hatten var fortsatt sentral. Hatten skulle på i kveld også. Magen hadde bestemt seg for at hatten var en del av prosessen, og Flodi hadde lært å ikke krangle med magen.

Han bompet inn.

I trappa stoppet han et halvt sekund. Han kjente noe i magen som nesten var ord. Han kjente det som ord nå — bare ikke noen han ville si høyt ennå.

Han sa et navn for seg selv. Stille. Bare i magen.

Magen nikket.

Han bompet videre opp. Todd dro seg etter. Platypus fulgte med notatboken.

Bak dem, i bassenget i hagen, lå vannet stille. Plaskifanten under pulserte rolig. Mia hadde gått tilbake til Tallverden.

Men en liten ekstra dråpe i hjemmebassenget fløt en stund på overflaten — den tåren Flodi hadde gitt. Den blandet seg ikke. Den ble bare liggende.

Hagen om kvelden

Hagen om kvelden i juni er ikke helt kveld.

Det er en lang dag som har lagt seg ned for å hvile uten å sovne. Lyset er gult og lavt. Skyggene er lange. Et vindkast klaprer i noe løst. En fjern bil. Et insekt som flyr litt for nær øret og blir borte igjen.

Flodi gikk ut.

Foreldrene hadde lagt seg. Benjamin sov. Han hadde våknet til middag — ikke spist mye, men spist litt — og så lagt seg igjen tidlig. Han var ikke verre. Han var ikke bedre. Han var bare i den langsomme delen av syk, der kroppen bestemmer seg.

Flodi hadde Todd under labben. Platypus fulgte. Sensoren var ute. Han hadde tre forskjellige denne kvelden — luft, lys, og en han hadde laget for tre år siden som målte avstand til ting på himmelen. Den hadde ligget i en skuffe lenge. Han hadde gravd den ut og pusset den i ettermiddag. Han hadde ikke sagt hvorfor. Flodi hadde ikke spurt.

I hagen stod det lille treet ved kirsebærstubben.

Det var halvannen meter. Det var grønt. Det pulserte rolig. Det hadde stått der i to år — først som en spire, så som en pinne, så som et lite tre. Det vokste sakte, slik trær gjør når de vet at de har tid.

Flodi nikket til det.

Treet svaiet svakt. Det var vinden, og det var ikke vinden. Det var begge deler. Trær gjør slik når man hilser på dem og man har ventet lenge nok på at de skal hilse tilbake.

"Hei," sa Flodi.

Treet pulserte en gang. Det var nok.

Flodi gikk videre. Treet skulle stå og være tre. Han skulle gå og se opp.

---

Hvor er hun

Han satte seg midt i gresset.

Gresset var fortsatt varmt etter dagen. Det luktet sommer — solgress og litt grilling fra to hager unna og en svak bensineim fra en gressklipper noen hadde satt fra seg uten å skru av tanken ordentlig. Todd la seg ved siden. Platypus ved siden av Todd. En tre meter stor firkant av gress med tre vesener i den, og over dem en åpen sommerhimmel som var lyseblå nesten-natt.

Flodi snudde hodet bakover. Snuten i været.

"Todd."

"Ja."

"Hvor er månen?"

Todd snudde hodet. Han brukte litt lengre tid enn vanlig. Da han snudde det tilbake, var det ene øyet smalere.

"Hun er der hun pleier å være."

"Nei."

"Det er kveld. Hun er bak en sky. Det er hennes plan."

"Hun er bak FOR MANGE skyer."

"Det vet du ikke."

"Det vet jeg."

Platypus åpnet sekken. Han tok ut den nye sensoren — den han hadde pusset i ettermiddag. Han satte den opp på en liten trefot han hadde med. Den var lett. Den vippet et halvt sekund og fant balansen. Han justerte to skruer. Han ventet.

Sensoren klikket en gang. Klikket to. Klikket fortere.

"Han har rett," sa Platypus.

Flodi snudde seg mot ham.

"Hvor er hun?"

"Lenger vekk enn vanlig."

"Hvor mye?"

Platypus tenkte på hvordan han skulle si det. Han hadde et matematisk svar — det var i klikkene — men matematikk var sjelden riktig svar når det var et flodi-spørsmål. Han justerte.

"Mye. Ikke bokstavelig avstand. Gjemselsmessig. Hun er bak skyen som er bak stjernen som er bak månen."

Flodi blunket.

"Det er ikke et sted."

"Det er ikke et sted."

"Hvordan kan hun være på et sted som ikke er et sted?"

"Det er det jeg ikke har svar på."

Han la fra seg blyanten. Han la fra seg notatboken. Han satte seg i gresset ved siden av Flodi. Det var sjelden Platypus satte seg i gresset. Han var et tålmodig nebbdyr — han satt der sensoren krevde at han satt — men han satte seg sjelden bare for å sitte.

"Jeg har målt månen i mange år," sa Platypus. "Hun er der hun skal være på dagen. På vinteren. Om sommeren har hun en annen rytme — sommernetter er korte, hun gjemmer seg mindre fordi natten er kort. Det er fysikk. Det er ikke valg."

"Men nå."

"Nå er hun lenger borte. Tre netter på rad."

"Tre netter."

"Det er like mange netter som det har vært varmerekord på radio."

Flodi nikket sakte. Han hadde ikke regnet på det. Magen hadde nesten regnet på det. Det at Platypus hadde regnet på det betydde at magen hadde rett.

"Sola leter."

"Sola leter."

"Hun finner ikke."

"Hun finner ikke."

"Sola blir varmere fordi hun leter."

Platypus så på ham.

"Det er et veldig presist forslag, Flodi."

"Det er et flodi-forslag."

"Det er også et fysisk forslag. Lete-varme. Sol-energi som ikke kommer ut som lys, men som varme — fordi sola ikke har funnet det hun lette etter. Det høres galt ut. Men det er ikke umulig."

"Det er flodi-fysikk."

"Det er nesten flodi-fysikk og nesten vanlig fysikk. Det er sjelden vi treffer mellom de to."

Flodi tenkte på det. Han var litt stolt. Han ville ikke vise det, for det var ikke tid for å være stolt. Så han lot stoltheten ligge til senere.

Det tomme stedet på himmelen gjorde noe med ham.

Ikke vondt. Ikke akkurat. Mer som når noen banker fra innsiden av en vegg og man først tror det er huset som knirker.

Månen gjemte seg ikke som noen som ville gjemme seg.

"Todd."

"Ja."

"Det kjennes ut som noe."

"Hva sa den?"

"Hun vil ut."

"Hvem?"

"Månen."

Todd snudde hodet sakte. Han så opp på det stedet på himmelen der månen burde vært. Det var et tomt sted. Lyseblå sommernatt over et tomt sted.

"Hva betyr det?"

"Det betyr at hun ikke gjemmer seg fordi hun vil. Hun gjemmer seg fordi noen fikk henne til å gjemme seg."

"Det er en stor mistanke."

"Magen er stor."

"Du sa det selv. Å kjenne er ikke det samme som å vite."

"Magen er meg. Jeg er magen. Vi er sammen."

"Det er ikke filosofisk presist."

"Det er flodi-presist."

Todd sa ingenting til det. Han bare så opp.

---

Sprekker

Platypus pakket sammen sensorene etter en stund. Han satte seg ved siden av Flodi igjen. Han hadde notatboken på fanget. Han skrev raskt — han hadde mye å skrive, og kvelden var ikke så lang som den burde vært.

"Hvem kan rote med gjemselen?" spurte Flodi.

"Den er et fenomen, ikke et sted. Den kan ikke rotes med på vanlig måte."

"Men det er rotet med."

"Ja."

"Så det må være noen som har lært å rote med fenomener."

"Det er ingen som har lært det."

"Noen har akkurat lært det."

Pause.

"Todd."

"Ja."

"Si det."

"Hva?"

"Det du tenker. Si det."

Todd lukket det ene øyet. Han åpnet det igjen. Han brukte en stund.

"Jeg tenker det samme du tenker."

"Si det høyt."

"Du sier det først."

"Jeg vil ikke."

"Hvorfor ikke?"

Flodi tenkte. Han hadde ikke et godt svar. Han bestemte seg for det ærlige svaret.

"Fordi hvis jeg sier det høyt, blir det mer sant."

"Det er ikke slik sant fungerer."

"Det er slik flodi-sant fungerer."

"Greit."

Pause. Lang denne gangen.

Til slutt sa Flodi: "Noen som kan hviske fra ingensteder."

Todd så ned. "Noen som er i sprekker."

"Noen som har vært borte lenge."

"Noen som har hatt tid til å lære."

Platypus sluttet å skrive. Han la blyanten ned. Han la den ikke ned dramatisk. Han la den bare ned. Den lå der.

"Det er et fysisk sted vi ikke har vært," sa han.

"Vi har sett det."

"Vi har sett det glimtvis. Vi har sett noen gå inn i det."

"Blubberut."

Flodi sa det.

Han hadde ikke planlagt å si det. Han hadde sagt at han ikke ville si det først. Men noen ganger sier man ord før man bestemmer seg for å si dem, og når man har sagt dem høyt, høres de annerledes ut enn da de var inni hodet.

Det var ikke verre nå som det var ute. Det var bare ute.

Han ventet på reaksjon. Det kom ikke en. Magen hans var stille — den hadde sagt det den ville si, og nå hadde han sagt det også, og det var ferdig.

"Han er død," sa Todd. Han sa det halvt — ikke som påstand, mer som test.

"Han gikk inn der."

"Det er ikke det samme som å dø."

"Ingen kommer ut igjen."

"Ingen vi vet om."

"Det er det samme."

"Det er det ikke."

Pause.

Flodi snudde hodet halvt opp ned for å tenke. Det var ikke en god gress-vinkel for det. Han fikk det halvveis. Det var nok.

"Vi har sagt at han er død," sa han. "Vi har sagt det fordi det var lettere. Men vi har aldri sjekket."

"Vi kan ikke sjekke."

"Vi har ikke sjekket. Det er ikke det samme."

Platypus skrev. Han skrev sakte denne gangen. Det var en linje han skrev.

Mulig: noen i ingenting kan påvirke gjemsel. Verifiseres.

Han la fra seg blyanten.

---

And kommer ned

And kom ned fra et tre.

Hun hadde vært på utkikk siden de gikk ut. Hun hadde stått øverst i pæretreet ved hagegjerdet — stedet hun stod når hun ville være i rolig posisjon, men også synlig. Hun hadde sett sensoren. Hun hadde lyttet til samtalen.

Hun landet forsiktig. Den vonde vingen ristet litt. Hun foldet begge vingene inn — den friske først, den vonde etterpå. Det tok lenger tid enn det burde. Hun sa ingenting om det.

"Flodi."

"And."

"Sola."

"Hva med sola?"

"Hun sov ikke i kveld."

"Hva mener du?"

"Sola sover om natten. Det er hennes vane. I kveld så jeg henne fra siden. Hun er fortsatt aktiv. Hun leter."

"Etter månen."

"Etter månen. Hun finner henne ikke."

"Hvor lenge har hun lett?"

"Tre netter på rad. Kanskje fire."

"Det er like lenge som varmerekorden."

"Det er nøyaktig så lenge."

Flodi nikket. Han hadde forventet det. Det var fortsatt ubehagelig å ha det bekreftet to ganger på en kveld.

"And. Magen min sier noe."

"Hva sier den?"

"At dette er orkestrert."

"Av hvem?"

"Jeg har en mistanke. Den er ikke spennende."

"Spennende eller ikke. Si den."

Flodi sa den. Han sa den lavere denne gangen — han hadde sagt den én gang allerede til Todd og Platypus, og den andre gangen var lettere.

"Blubberut."

And så på ham. Hun pulserte ikke — hun var ikke et tall — men noe i hennes blikk gjorde samme jobb. Hun samlet inn. Hun sorterte. Hun sa ingenting på et halvt øyeblikk.

"Det er en stor mistanke."

"Det er det."

"Beviset?"

"Magen."

"Det er ikke bevis."

"Det er ikke bevis. Det er første spor."

"Greit. Men jeg trenger mer."

"Jeg vet. Vi venter på mer."

And løftet hodet. Hun snuste på lufta — den andeaktige måten hun gjorde det på, der hodet gikk litt bakover og luften fant veien gjennom nebbet på en spesifikk måte.

"And."

"Ja."

"Magen din."

Hun snuste igjen. Hun bestemte seg.

"Magen min sier også noe."

"Magen din sier ting?"

"Den sier ikke ofte. Når den sier, sier den én ting og det er sant."

"Hva sa den?"

And så på ham. Den vonde vingen hang litt lavere når hun var ærlig. Hun brydde seg ikke om å skjule det denne kvelden.

"At vi allerede er inne i det."

Flodi nikket sakte. Det var en setning han ikke ville skulle ha vært sann. Den var likevel sann. Han kjente den i hver pust.

Han satt en stund og lot det lande.

"And."

"Ja."

"I morgen."

"I morgen."

"Hva gjør vi i morgen?"

"Vi går ned."

"Til plaskifanten?"

"Mot Mørkemumleren. Vi har kjent den før."

"Vi har lært siden."

"Den har lært også. Det blir ikke den samme kampen som da."

"Det blir aldri samme kamp."

"Nei."

Pause.

"Flodi."

"Ja."

"Hatten din sitter skeivt."

"Den skal sitte skeivt."

"Greit."

---

Kvelden

De ble sittende lenge.

Lyseblå sommernatt rundt dem. Det lille treet ved kirsebærstubben pulserte rolig. Pølse hadde kommet ut etter en stund — han hadde hørt at de var ute — og hadde viklet seg løst rundt stammen på det lille treet på den måten han hadde gjort i to år. Han var vakten. Han hadde aldri sluttet å være det, selv om treet var sterkere nå.

"Pølse," sa Flodi.

"Mhm."

"Det går bra med treet."

"Det går alltid bra med treet."

"Du er fortsatt der."

"Jeg er en pølse. Jeg vikler meg når jeg er enig med plassen min."

Det var Pølse på sitt mest filosofiske. Det var fortsatt ikke veldig filosofisk. Men det var nok.

Flodi snudde hodet en siste gang og så opp på det tomme stedet på himmelen. Magen hadde sagt det den ville si. Den gjentok det ikke. Men retningen stod fortsatt.

Månen vil ut.

Flodi visste at månen ville ut. Han bare visste ikke ennå hvordan hun skulle komme ut.

Det var et godt nok sted å slutte for kvelden.

"Vi går til sengs," sa han. "I morgen begynner vi."

"Hva begynner vi?" sa Todd.

"Det vi alltid begynner. Vi går mot det vi ikke forstår."

"Med hatt?"

"Med hatt."

Han bompet inn.

Bak ham, på himmelen, stod fortsatt det tomme stedet der månen skulle vært. Men nå — bare for et lite øyeblikk, så lite at ingen av dem så det — gikk det en svak skygge gjennom det. Som en bevegelse i ingenting. Som en hilsen fra noen veldig langt borte.

Den varte i et halvt sekund.

Den var borte.

Magen til Flodi rykket en gang inne i huset. Han var allerede halvveis i trappa. Han stoppet. Han snudde seg ikke. Han gikk videre opp.

Han hadde følt det.

Han bestemte seg for ikke å si det høyt. Det var ikke tid for høyt ennå.

I morgen var det lyset. I kveld var det venting.

Han bompet til Benjamins seng. Han la seg ved siden. Snuten mot dyna. Han lukket øynene.

Ute i hagen stod Pølse rundt det lille treet. And var fløyet opp i pæretreet igjen. Platypus skrev en siste linje på kjøkkenbordet før han la seg.

Linjen lød: Noen i ingenting har lært å hviske gjennom sprekker. Vi går ned i morgen.

Han tegnet ingen rute. Han satte ingen pil.

Det var ikke et kart. Det var bare en konstatering.

Han la blyanten ned. Han slo av lyset. Det ble stille.

Stillheten var ikke tom. Den hadde noen i seg som lyttet.

Klar

Det var morgen igjen.

Sola stod høyere enn den burde i juni. Bassengkanten i hagen var allerede varm da Flodi la den ene labben på den — den runde plastkanten på det oppblåste hagebassenget, varm av for mange soltimer på rad. Inne i bassenget pulserte vannet rolig. Plaskifanten var svakere enn forrige dag. Hun pulserte i en rytme som var litt mer slitt.

Foreldrene var inne. De hadde Benjamin med seg. Han hadde våknet svakt-bedre enn dagen før — han kunne sitte oppreist på sofaen — og de så barneprogram med ham. Det var tegnefilmer med rytme og farger. Han lo to ganger gjennom det. Det var ikke mye latter, men det var ekte.

Hver liten latter trakk Mørkemumleren litt nærmere.

Det visste ingen ennå. Men plaskifanten visste det. Hun pulserte litt fortere ved hver latter. Hver gang Benjamin lo, kom det noe ned i kanalene som gledet henne. Og noe annet som drakk.

Flodi stod ved kanten.

Han hadde hatten på. Han hadde Todd under labben. Platypus var ved siden av ham med fire sensorer på en lang stang. And var i lufta over dem — hun hadde flydd opp tidlig, før sola ble for skarp for den vonde vingen. Bomb stod ved siden av Flodi med tent lunte og en sekk full av klare små eksplosiver. Tiger satt i pæretreet. Han hadde det halte beinet strakt ut. Pølse var rundt det lille treet ved kirsebærstubben. Han skulle bli der. Det var bestemt. Det lille treet skulle ikke være alene.

Shelly satt på en lav stein ved bassenget med skallet halvåpent. Prikke svømte i bassenget allerede.

"Den kommer," sa Platypus.

"Når?"

"Tre minutter."

"Hvor langt borte?"

"Den er allerede her. Den bare manifesterer ikke ennå."

Flodi nikket. Det var slik man kjente Mørkemumler-ankomst — ikke fra en sky som beveget seg over himmelen, men fra at lufta i hagen ble litt feil før det skjedde noe. Litt for stille. Litt for ventende.

"Bomb."

"JA."

"Lavt volum."

"Lavt VOLUM?"

"Lavt volum. Vi vet ikke hva den har lært. Vi venter."

"Men jeg har LUNTE."

"Lunten venter også."

"Lunte VENTER ikke. Det er ikke i lunte-natur."

"I dag venter den. Det er flodi-ordre."

Bomb dempet lunten. Han gjorde det motvillig. Det var den tydeligste viljen mot ordre Bomb hadde vist på lenge — han var ikke uenig, han hadde bare en lunte som var av en annen mening enn ham. Lunte og Bomb var ofte uenige. Bomb var politisk. Lunten var ikke.

And ropte ned: "Skystripe i sør."

Flodi snudde hodet.

I sør — over takene, mot den retningen havet lå — kom en tynn, mørk stripe gjennom himmelen. Den var ikke en sky. Den var en linje. Som om noen hadde malt en strek på den lyse himmelen med en pensel som ikke var helt full.

"Det er den," sa Todd.

"Ja."

"Den er forskjellig."

"Den er smartere."

"Smartere er verre."

"Smartere er nesten alltid verre."

Stripa kom nærmere. Den senket seg sakte. Det var ikke voldsomt. Det var presist. Den var bredere enn Flodi forventet — ikke i tykkelse, men i lengde. Den strakte seg over hele hagen, og lenger enn det. Som om Mørkemumleren ikke ville treffe ett punkt, men dekke et område.

Den ville at sola fortsatt skulle finne den. Hun fant den ikke. Den fant likevel veien ned.

---

Stormskyen

Den manifesterte over bassenget.

Ikke i et stort blink. Sakte. Den tynne stripen senket seg, fant form, ble en kompakt skikkelse — som om Mørkemumleren hadde lært å gjøre seg liten før den slo. Den hadde foldet seg.

Fra skyen kom det noe ned mot bassenget. En lang, tynn linje av regn som ikke var helt regn — den hadde retning, den ville noe, og den fant veien ned i plaskifantens indre.

Den drakk.

"Slutt!"

Flodi bompet ett skritt fram. Bomb spratt opp ved siden av ham, lunten gnistret én gang før han fikk dempet den. Lunten ville mye mer enn Bomb tillot.

Mørkemumleren vendte seg mot ham. Stemmen kom fra alle retninger på en gang — fra over, fra ved siden, fra under bassenget — men den var lavere enn Flodi husket. Nær. Forsiktig.

"Flodi."

"Du skulle vært bak månen."

"Månen sover godt for tiden. Hun gjemmer seg så godt at hun ikke finner seg selv. Det er deilig vær for meg."

"Du har spist Benjamins mage."

"Jeg har spist plaskifantens mage. Benjamin badet i den. Mage er mage. Vann er vann."

"Slutt."

"Hvorfor?"

"Fordi jeg sa."

"Det er ikke en grunn."

Flodi stilte seg på bakbena. Snuten opp. Han kjente kulden samle seg under labbene, den gamle kulden, den han pleide å bære som ulempe og som han hadde lært å bruke.

"HUTREFRYSE!"

Iskald stråle ut av labbene. En blå-hvit strek gjennom luften.

Den traff midt i regnslangen.

Slangen frøs til en glass-tråd og knuste, og biter regnet ned i bassenget med små plink mot vannflaten. Mørkemumleren gryntet. Det var en lyd Flodi ikke hadde hørt før — som vind som setter seg fast bak en dør.

Skyen krympet.

Den krympet lite.

Den hadde foldet seg klar. Den hadde lært å være liten før angrep. Kulden traff — Flodi så den slå inn — men den spredte den utover hele kroppen i stedet for å la den lukke seg. Den flatet ut. Den delte. Den tok skaden, men den mistet ikke form.

"Mer!" ropte Flodi.

Han skjøt igjen. Hardere. Snuten ble blå rundt kantene. Det venstre arret stakk — den slags stikk som ikke var smerte, bare hud som husket gammel kulde.

Skyen krympet litt mer. Men ikke proporsjonalt. Ikke som før.

Bomb begynte å rulle frem. "Skal jeg —"

"Nei. Ikke ennå."

"LUNTE."

"Bomb. Nei."

Lunten gnistret protesterende. Bomb satte begge labbene over den.

Mørkemumleren senket en ny slange. Sakte. Ikke i panikk.

"Det fungerer fortsatt," sa den. Stemmen var rolig. "Bare mindre."

"Hva har du lært?"

"Tålmodighet."

"Det er ikke et svar."

"Det er det eneste svaret jeg gir gratis."

Den senket slangen ned i vannet igjen. Den svelget. Den var ikke engstelig. Den var på jobb. Den hadde et måltid, og den skulle ikke avbryte det for en flodhest med kalde labber.

---

En venn

Flodi senket labben.

Han pustet hardt. Kulden hang fortsatt under labbene. Bomb stod ved siden av ham. Han hadde lyst til å sprenge noe. Flodi kunne se det i lunten — den ville ikke holde stille mye lenger — men Bomb holdt den.

"Mørkemumleren."

"Ja, Flodi."

"Hvem fortalte deg hvor maten var?"

Det var en stille pause på himmelen. Mørkemumleren tok en slurk gjennom slangen. Den svarte ikke med en gang.

"En venn."

"Du har ikke venner."

"Jeg har én. Han er ny."

"Hvem?"

"Du vil treffe ham snart. Han gleder seg."

"Si navnet."

"Jeg vet ikke om det er navnet hans. Han bruker en stemme jeg ikke kjenner igjen."

"Hvor er han?"

"Et sted og ingen sted. Han er flink. Han har lært en metode."

"Fra hvem?"

"Fra noen som er flinkere. Men jeg sier ikke mer. Han ba meg ikke gjøre det."

Flodi tenkte. Magen tenkte. Pusten hans ble lavere. Han hadde lyst til å spørre direkte. Han bestemte seg for å la mistanken være.

Mørkemumleren tok en slurk til. Den var ferdig snart. Den var allerede halvveis i å gå.

"Flodi."

"Hva."

"Du er smart."

Flodi sa ingenting.

"Du har lært noe siden sist vi snakket."

"Du sa nesten ingenting til meg sist."

"Jeg sa nok."

"Du sa for mye."

"Det er ikke det samme."

"For en flodhest er det det samme."

Mørkemumleren ble stille et halvt sekund. Den så ut som om den tenkte på noe.

"Trær."

Flodi rykket.

"Hva om trær?"

"Bare at de er sårbare. Trær er pene. De pleier å stå lenge. Men de har innside. Lyn finner innsiden fort."

Flodi kjente noe stikke gjennom labben. Det venstre arret. Han klødde det ikke. Han la den andre labben over.

"Ikke snakk om trær."

"Jeg snakker om trær. Jeg er ikke kjent for å være taktfull."

"Ikke. Snakk. Om. Trær."

Mørkemumleren slurpet ferdig. Den trakk slangen tilbake. Skyen ble litt tynnere — den var nesten klar til å gå.

"Flodi."

"Hva."

"Noen ting står lenger enn de burde."

"Slutt."

"Noen ting står kortere enn de burde."

"SLUTT."

"Hver natur har sin grense. Jeg sier ikke mer enn det."

Den sa det rolig. Det var den verste delen — at den sa det rolig. Som en faktasetning i naturfag. Den ga ingen bekjennelse. Den beskrev ikke hendelsen. Den sa bare en setning om trær — en setning som kunne være sann om alle trær. Den kunne være om Tre. Den kunne være om hvilken som helst gran på fjellet. Den kunne være om planten i kjøkkenvinduet.

Det var derfor den traff.

Flodi pustet inn. Han pustet ut. Det venstre arret stakk igjen. Han bestemte seg.

"Jeg hører deg," sa han. Lavere enn før. Roligere. "Jeg hører deg ikke godt."

"Hva mener du?"

"Du sier mange ord. Det er ikke alle som er sanne. Jeg vet ikke hvilke."

"Det er klokt av deg."

"Det er flodi-rett."

"Det er en ny form for flodi."

"Det er gammel form. Den er bare ny for deg."

Han sa det stødig. Han hadde ikke planlagt det. Ordene kom ut før han rakk å gjøre dem penere.

Mørkemumleren var stille et halvt sekund. Den var ferdig nå. Den trakk seg sammen.

"Vi sees igjen."

"Ja."

"Du vil treffe vennen min også."

"Ja."

"Det blir interessant."

"Det blir det vi gjør det til."

Mørkemumleren gled unna. Den ble til regn. Det dryppet gjennom sprekker i lufta — sprekker som ikke skulle vært der. Skystripa løste seg opp. Det var stille. Sola kom tilbake. Den var fortsatt for varm.

---

Pulsen

Bomb senket lunten.

"Han kom unna."

"Ja," sa Flodi.

"Han bare spiste og dro?"

"Han bare spiste og dro."

"Vi gjorde ingenting."

"Vi gjorde det vi kunne. Hutrefryse virket. Bare ikke som før."

"Vi vant ingenting."

Flodi tenkte på det. Han var ikke tilfreds. Men han var heller ikke knust.

"Vi vant litt informasjon."

"Informasjon kan ikke EKSPLODERES."

"Nei. Men informasjon kan brukes. Senere."

Bomb sukket. Det var et sukk som hadde vært i Bomb i fem minutter og endelig fant utgang. Lunten gnistret én gang. Han slokket den selv. Han var en god soldat — han var bare ikke god uten oppgaver.

"Greit. Senere."

Han rullet ut til pæretreet og satte seg ned ved Tigers fot. Tiger sa ingenting. De satt sammen.

Flodi gikk til bassengkanten. Plaskifanten under var slitt. Han kunne kjenne det gjennom labbene mot vannet — pulsen var langsommere enn da han kom ut for en halvtime siden. Mørkemumleren hadde fått det den var kommet for.

Da skjedde det noe.

Nederst i vannet — like under overflaten, men ikke akkurat synlig — pulserte noe lite.

Det var ikke Mia.

Det var noe annet.

Flodi senket snuten mot vannet. Han pustet stille. Han prøvde å ikke skremme henne.

Det var et lite, gjennomsiktig punkt. Det pulserte langsomt. Vannet rundt henne var nesten helt klart — ikke friskt klart, ikke bassengklart, mer som vann som har stått lenge i et glass ved en seng.

Hun hadde en tråd.

En kort, glødende tråd. Den fulgte ikke strømmen. Den pekte ikke ned. Ikke ut. Ikke mot sluket. Den pekte bort fra rommet.

"Todd."

Todd dro seg over til kanten.

"Jeg ser."

"Hva er det?"

"Et tall. Jeg tror det. Men ikke som de andre tallene."

"Den har en tråd."

"Den har en tråd. Den peker."

"Hvor peker den?"

"Bort fra alt jeg kan se."

"Hva betyr det?"

"Jeg vet ikke."

Platypus kom ned til kanten. Han la sensoren ned mot vannet. Sensoren klikket sakte. Klikket fortere. Klikket som om den fant noe den ikke hadde et navn for.

"Spørsmålet er ikke hva tråden peker mot. Spørsmålet er hva slags vesen som har en tråd som peker mot et sted som ikke er der."

"Det er et tall."

"Det er et merkelig tall."

Pulsen fortsatte, rolig og tynn.

Flodi senket snuten enda lavere. Han hvisket — så lavt at vannet bare så vidt fanget det opp.

"Hei."

Pulsen svarte ikke. Men den ble litt sterkere.

"Hun hørte meg."

"Du sier hun," sa Todd.

"Hun kjennes som en hun."

"Ok. Hun."

Flodi satte seg ved kanten. Han ventet. Det var en av de tingene han hadde lært i fjor — at noen ganger ventet man, og ventingen i seg selv var samtalen.

Pulsen ventet med ham.

Etter et halvt minutt sa pulsen noe. Det var ikke ord. Det var et tonefall. En hilsen. Ikke redd. Nysgjerrig.

Flodi nikket sakte.

"Vi snakker senere."

Pulsen svarte med en lang sakte pulsering. Det var greit.

---

Sammen ut

Han reiste seg.

Gjengen samlet seg rundt bassengkanten. And landet ved siden av Flodi. Hun foldet vingene inn — den friske først, den vonde etterpå.

"Vi vant ikke," sa hun.

"Nei."

"Men vi vant heller ikke ingenting."

"Nei."

"Den nevnte noe."

"En venn."

"Det er nytt."

"Det var nytt før den sa det."

"Du hørte det."

"Jeg hørte det."

Hun ble stille et øyeblikk.

"Flodi."

"Ja."

"Den nevnte noe annet også."

"Trær."

"Du må ikke."

"Jeg vet."

"Den ville at du skulle ta det til deg."

"Jeg vet det også."

"Og?"

"Jeg skal ikke ta det til meg."

"Bra."

Pause.

"Ikke alltid bra," sa Flodi. "Men i dag bra."

Han bompet litt ned i gresset. Han satte seg på rumpa. Han tenkte. Magen var travel. Den hadde mange ting å sortere. Den jobbet seg gjennom dem.

"Todd."

"Ja."

"Den sa ikke noe den ikke kunne si til hvilket som helst tre."

"Nei."

"Men den sa det med vilje."

"Ja."

"Det er sånn den gjør det. Den sier nesten-ting. Den lar folk fylle inn resten selv."

"Ja."

"Det er en annen måte å være farlig på enn før."

"Ja."

Pause.

"Todd."

"Ja."

"Det er ikke trøstende."

"Nei."

"Men det er flodi-presist."

"Det er det."

Flodi nikket. Han satt en stund og så ut over bassenget. Sola var skarp. Pulsen i vannet var fortsatt der. Det lille tallet som hadde dukket opp, pulserte rolig under overflaten. Hun ventet. Hun ventet på dem.

Han ville snakke med henne i dag. Han ville bare ikke nå. Han trengte å puste først. Han trengte å skille det Mørkemumleren hadde sagt fra det Mørkemumleren hadde plantet.

"Vi går inn," sa Flodi. "Vi spiser."

"Spiser?" sa Bomb.

"Lunsj. Det er lunsjtid. Selv detektiver spiser lunsj."

"Vi har lunsj i krise?"

"Spesielt i krise. Krise gjør detektiver sultne."

Han bompet inn. Hatten satt fortsatt litt skeivt. Den skulle på under lunsjen også. Selv detektiver med vonde labber og for mange spor må spise. Det var ikke filosofi. Det var grunnlogikk.

I gresset ble Pølse igjen rundt det lille treet. Han sa stille til treet:

"De kommer tilbake. De kommer alltid tilbake."

Treet svaiet. Det var vinden. Det var ikke bare vinden.

Pølse strammet seg litt. Han var fornøyd. Hans plass var hans plass. Han skulle bli her.

I bassenget ventet pulsen. Den var ikke utålmodig. Den hadde tid. Hun hadde levd i ingenting hele livet. Tid var en av de få tingene hun hadde nok av.

Sola stod over alt. Hun var fortsatt for varm. Sola lette fortsatt. Månen var fortsatt borte.

Men noe lite hadde dukket opp.

Flodi så tilbake én gang fra kjøkkendøra.

Pulsen var der ennå.

Hei

Det var ettermiddag før Flodi gikk tilbake til bassenget.

Det hadde vært lunsj. Det hadde vært en samtale med foreldrene som ikke handlet om noe. Det hadde vært en kort tur opp til Benjamin, som hadde sittet oppreist i senga — han var bedre i dag. Han hadde spurt hvor Flodi hadde vært. Flodi hadde sagt jeg har vært ute, og jeg skal ut igjen. Benjamin hadde nikket. Han spurte ikke mer. Det var sjelden en gutt på elleve år bare nikket og lot ting være, men Benjamin var sjelden ofte. Han hadde levd med en flodhest hele livet. Han hadde lært at noen ting skulle ligge.

Ettermiddagen kom som gult lys over vannet. Ikke solskinn slik solskinn hadde vært før stormen. Mer utvannet. Som om noen hadde skyllet dagen én gang for mye.

Flodi tok hatten på. Han bompet ut. Han hadde Todd under labben og Platypus ved siden. Bomb hadde han bedt om å bli inne — Bomb forstyrret bassenget bare ved å være der med lunte. Tiger var oppe i pæretreet. And var i lufta. Pølse var der han pleide.

Bassenget var stille.

Vannet var litt klarere enn i morges. Kanskje plaskifanten hadde kviknet litt etter Mørkemumler-besøket — kanskje ikke. Det var vanskelig å vite hva som var bedring, og hva som bare var håp.

Den lille pulsen var der.

Hun pulserte rolig like under overflaten. Hun hadde ikke flyttet seg. Hun hadde ventet. Tråden — den korte glødende — pekte fortsatt i en retning Flodi ikke kunne følge med øynene.

Han satte seg ved kanten. Hatten skled litt fram. Han skjøv den tilbake med snuten — det var ikke en bevegelse hatter pleier å overleve, men hans hatt hadde trening — og senket snuten ned mot vannet.

"Hei."

Det tok et halvt sekund før hun svarte. Hun pulserte først. Så kom det en stemme. Den var tynn. Den var kjent og fjern på samme tid.

"Hei."

"Hva heter du?"

"0i."

"Null-i?"

"Ja. Det er det eneste navnet som passer."

"Hvorfor det?"

"Fordi jeg er null og jeg er i."

"Det er to ting på én gang."

"Ja. Det er problemet."

Flodi snudde hodet halvveis opp ned for å tenke. Han fikk det halvveis. Det var nok.

"Finnes det flere som deg?"

"Nei."

"Ikke en eneste?"

"Bare meg. Jeg har lett. I lang tid."

Pause.

"Hvor lenge har du lett?"

"Lenger enn jeg har eksistert."

"Det går ikke an å lete lenger enn man har vært til."

"Det går an for meg."

Flodi blunket. Han satte seg helt ned ved kanten.

"Det er rart."

"Ja."

"Men du er ikke trist når du sier det."

"Trist er en rytme. Den er for slitsom. Jeg har sluttet å pulsere i den."

Flodi hadde lyst til å si du er klok. Han bestemte seg for å ikke si det. Hun lå allerede langt nok unna de andre.

I stedet sa han: "Hva pulserer du i?"

"Bare meg. I min egen rytme."

"Det høres bra ut."

"Det er ensomt."

"Jeg vet."

Hun pulserte to ganger sakte etter den setningen. Det var den slags pulsering som ikke var ord. Det var anerkjennelse.

---

En 1i passerte forbi.

Det skjedde mens de snakket. Et raskere, lysere vesen — sirkel og strek, en liten prikk over en linje, tydelig spøkelsestall — gled gjennom bassengvannet i en bestemt retning. Hun stoppet ikke. Hun pulserte i sin egen retning, raskt og selvsikkert, og hun så ikke på 0i. Hun bare passerte.

"Var det et spøkelsestall?" sa Flodi.

"En 1i. De passerer."

"De stopper ikke hos deg?"

"Nei."

"Hvorfor ikke?"

0i tenkte. Hun tenkte slik små vesener tenker — uten å gjøre tankearbeidet stort, men også uten å forenkle det. Hun gjorde det enkelt fordi hun hadde tenkt det mange ganger uten å si det.

"Jeg er ikke som dem. De er større. Tyngre. De kan reise. Jeg er mindre. De vet ikke hva de skal gjøre med meg."

"Hva med vanlige nuller?"

"De er bare runde. Jeg er... peker. De vil ikke ha meg heller. Jeg er mellom. Det er ikke plass for mellom."

Hun sa det rolig. Uten klage. Hun hadde tenkt det mange ganger uten å si det.

Todd trakk seg over til kanten. Han la seg flat ved siden av Flodi. Han så ned i vannet.

"Så du er alene."

"Ja. Det har jeg alltid vært."

Flodi stod stille. Vannet rundt 0i var rolig. Vannet der 1i hadde passert, bar fortsatt en lys strek etter henne, som spor etter en finger på dugg. Streken gikk videre uten å bøye seg mot 0i.

"Jeg har ikke sett noen som deg før," sa han.

"Nei. Ingen har det."

Et øyeblikk sa ingen noe. Flodi lot stillheten ligge.

Platypus skrev. Han skrev presist. Han skrev Pulserer i egen rytme. Mindre enn andre tall-vesener jeg har sett. Han skrev ikke noe om matematikk. Han skrev ikke noe om filosofi. Han skrev det han så.

---

Hvor

Flodi ventet litt før han spurte. Han ville ikke presse henne. Hun var ikke en som lot seg presse. Hun var ung på den måten som hadde lært å være tålmodig fordi hun ikke hadde annet valg.

"0i."

"Ja."

"Hvor kommer du fra?"

Pause.

"Jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle det."

"Si det du kaller det."

"Et sted som ikke er et sted."

"Hva betyr det?"

"Det er der jeg bor. Det er ikke et rom. Det er ikke et land. Det er et mellomrom. Mellom hvor. Mellom når."

"Voidet."

"Vi kaller det det."

"Vi har sett det glimtvis."

"Jeg har bodd det."

"Hvordan er det?"

0i pulserte sakte. Hun valgte ord. Det var ikke at hun ikke hadde dem — det var at hun ikke hadde sagt dem høyt før.

"Det er stille. Veldig stille. Det er ikke kaldt. Det er ikke varmt. Det er bare. Når man er der lenge, lærer man å pulsere uten at noen hører. Det er det jeg er flink til. Pulsere alene."

"Det er det du er gjort for."

"Det er det jeg har trent på."

"Det er ikke det samme."

"Nei. Men det er nok for nå."

Flodi nikket sakte. Han senket pusten mot vannet. Hun pulserte litt sterkere, som om varmen fra ham var nok til å merke.

"0i."

"Ja."

"Du er ikke alene der nede?"

Pause. Lengre denne gangen. Hun pulserte tre ganger før hun svarte. Det var den rytmen som kom før et stort svar.

"Det er noen andre."

"Andre spøkelsestall?"

"Av og til. De kommer forbi. De stopper ikke."

"Andre vesener?"

Hun var stille.

"Andre vesener," gjentok hun. Hun sa det ikke som spørsmål. Hun sa det som svar.

"Hvem?"

"Det er én."

"Bare én?"

"Bare én som snakker med meg."

"Hvem?"

Hun tok et halvt sekund. Hun valgte stemmestyrke.

"Blubberut."

---

Navnet traff vannet før det traff Flodi.

Overflaten fikk en liten rynke, som om bassenget selv hadde hørt det.

Blubberut.

Han pustet ut sakte.

"Blubberut lever?"

"Blubberut lever. Han er i voidet. Han er den ENESTE som har snakket med meg på lang tid."

Flodi nikket. Han hadde nesten lyst til å ikke si mer. Han ville bare sitte med det. Men han hadde en jobb. Han var detektiv. Detektiver spør.

"Hva har han fortalt deg?"

"At han har lært."

"Lært hva?"

"At han var feil. At han ropte for høyt. At ingen hørte fordi han var lei. Han forteller meg at han ikke gjør det lenger. Han er rolig nå."

"Blubberut er rolig?"

"Det er det han sier."

Flodi lot mistanken ligge. Den trengte ikke hjelp. Den vokste fint alene.

"Hva har han bedt deg om?"

"Han har bedt meg om å gå til deg."

"Hvorfor?"

"For å fortelle at han vil hjelpe."

"Hjelpe med hva?"

"Mørkemumleren."

Flodi var stille et øyeblikk. Han kunne kjenne Todd ved siden av seg — Todd hadde stivnet litt. Platypus hadde sluttet å skrive. Sensoren klikket fortere.

"Han vil hjelpe oss mot Mørkemumleren."

"Det er det han sa."

"Hvordan?"

"Det sa han ikke. Han sa han har informasjon. Han sa du kunne stole på ham nå."

Flodi nikket.

Da 0i sa ordene stole på ham nå, ble tråden hennes svakere et øyeblikk. Ikke nok til at hun merket det selv. Nok til at vannet mistet glansen rundt henne.

"0i."

"Ja."

"Du tror på ham."

"Ja."

"Hvorfor?"

Hun pulserte sakte. Hun pulserte to ganger.

"Han var den første som sa jeg ikke var en feil."

Pause.

"Han sa det var bra å være den eneste av noe. Han sa jeg var unik. Han sa jeg ikke trengte å være som de andre."

"Sa noen andre noe annet før?"

"De andre spøkelsestallene. Med blikket. De sa det med blikket. Han sa det med ord. Det er forskjellen."

Flodi pustet inn. Han pustet ut. Vannet ved bassengkanten skalv svakt.

Han sa ikke det første han tenkte.

Han hørte heller på måten hun sa forskjellen på. Ikke som noen som argumenterte. Som noen som hadde sittet lenge og holdt fast i ett ord fordi ingen andre ord hadde holdt fast i henne.

"0i."

"Ja."

"Takk for at du sa det."

"For hva?"

"For at du fortalte meg om Blubberut."

"Mhm."

Hun sa det rolig. Hun så ikke hvordan Todd hadde blitt flatere ved siden av bassenget. Hun så ikke at Platypus hadde sluttet å skrive.

---

Et annet tall

Mens Flodi snakket med 0i, kom det en annen pulsering ved siden.

Det var ikke 0i. Det var et annet tall — et kjent et. Ikke spøkelsestall. Bare tall.

Mia.

Hun pulserte fra et hjørne av bassenget — det grunne. Samme måte som hun pulserte i går.

"Flodi."

"Mia."

0i pulserte to ganger raskere. Hun var ikke vant til at noen kjente henne ved navn så raskt.

"Hvem er det?"

"Mia. Hun er et tall."

"Du sa hennes navn."

"Hun er en venn."

"Hun har et navn."

"Ja."

0i ble stille et halvt sekund. Hun pulserte sakte mens hun tenkte. Det var ikke alle som hadde navn der hun bodde. Hun hadde ett. Det var fordi hun var den eneste — hun var nødt til å hete noe, fordi det ikke fantes andre å skille henne fra. Men i et basseng med flere tall — tall som valgte navn, som tall vanligvis ikke gjorde — det var nytt. Hun lot det lande.

Mia pulserte rolig.

"Hei, 0i."

"Hei."

"Du er den eneste av deg."

"Ja."

"Det er bra."

"Hvorfor?"

"Da er du den beste til å være deg. Ingen andre å sammenligne med."

0i pulserte tre ganger raskere. Så roet hun seg. Pulsen ble jevn igjen.

"Det er en ny måte å si det på."

"Mamma sier det."

"Mammaen din?"

"Hun sier det om mange ting. Hun er flink til å si ting på nye måter."

Pause.

Flodi så fra Mia til 0i og tilbake. Han sa ingenting. Han ville ikke avbryte.

"Jeg kan være her litt," sa Mia.

0i pulserte langsomt.

"Hvorfor?"

"Fordi du er her."

"Det er ikke en grunn."

"Det er det for meg."

Mia pulserte ikke nærmere. Hun bare ble. Det var en egen type nærhet — ikke den som går bort til noen og fikser noe, men den som setter seg der og lar tiden gå sammen med den andre.

0i svarte ikke. Men pulsen hennes ble litt jevnere.

"Mia."

"Ja, Flodi."

"Magen din?"

"Hun er sann."

"0i?"

"Ja."

"Du er ikke i tvil?"

"Hun pulserer jevnt."

"Hvordan kan du se forskjellen?"

"Når noen later som, blir pulsen høyere på den ene siden. Hennes er ikke sånn."

Flodi nikket sakte. Det var Mia. Hun så ting voksne ikke så. Hun var blitt sju, og sju gjorde det bare tydeligere.

Hun pulserte ut til 0i. Hun gjorde det ikke fordi hun ble bedt om det. Hun gjorde det fordi det var det hun gjorde — sjekket den andre. Det var Mia på sin grunnform.

"0i."

"Ja."

"Blubberut."

Pause. Lengre denne gangen.

"Hva vet du om ham, Mia?"

"Jeg vet han er en konge."

"Hvilken konge?"

"En som har vært konge før. Han er konge igjen. Han er bare på et nytt sted."

0i pulserte sakte. Hun visste ikke at en sjuåring kjente Blubberut. Det var ikke det hun hadde forventet av en talljente. Hun hadde forventet at Mia ikke skulle vite hvem han var.

Hun pulserte to ganger.

"Du kjenner ham."

"Jeg kjenner navnet hans. Jeg har hørt det før. Mamma snakket om det da Flodi var liten."

"Var Flodi liten?"

"Mhm. Lenge siden."

0i tenkte.

"Hva sa moren din?"

"Hun sa han var en konge som ropte mye. Hun sa han var liten egentlig, men han ville være stor."

0i ble stille på en lengre måte denne gangen. Hun pulserte ikke. Hun lyttet til den setningen. Hun lyttet på en måte som var noe annet enn å være enig.

"Han er ikke slik nå," sa hun til slutt.

"Mhm," sa Mia. Hun sa det ikke som tvil. Hun sa det som jeg hører deg. Det er to forskjellige mhm-er, og Mia hadde de begge.

Flodi var stille.

Han hørte det 0i sa. Han hørte det Mia sa. Han hørte det Mia ikke sa.

Han bestemte seg for å la det være.

"0i," sa han etter en stund.

"Ja."

"Vi snakker mer i morgen."

"I morgen?"

"Jeg trenger å tenke."

"Greit."

"Bli i bassenget hvis du vil. Eller gå tilbake. Som du vil."

"Jeg blir litt."

"Mia?"

"Jeg blir også."

Hun sa det stille.

Flodi nikket. Han bompet sakte vekk fra kanten. Todd trakk seg etter. Platypus pakket sensoren. Han lukket notatboken. Han hadde skrevet en linje til:

Vitne: sikker. Bør verifiseres.

Han la blyanten ned.

---

Etter

I trappa hjemme stoppet Flodi.

Han satte Todd ned. Han satte seg på trinnet. Han var ikke trett. Han hadde bare for mange ting i seg på én gang.

"Todd."

"Ja."

"Hun tror på det hun sier."

"Ja."

"Det betyr ikke at det er sant."

"Nei."

"Det er to ting samtidig."

"Hvilke to?"

"Hun tror på det hun sier. Og noen har lagt ordene i munnen hennes."

"Det er en dårlig kombinasjon."

"Ja."

Pause.

"Mia."

"Hva med Mia?"

"Hun trodde også."

"Hun trodde 0i. Hun trodde ikke det 0i sa om Blubberut."

"Hørte du mhm?"

"Jeg hørte."

"Det var et mhm som ikke var enig."

"Det var det."

"Hun er smart, den jenta."

"Hun er Mia."

"Det er det samme."

Flodi nikket. Hatten satt fortsatt litt skeivt. Den skulle på i morgen også.

"Todd."

"Ja."

"Vi må teste det 0i sa."

"Hvordan?"

"Jeg vet ikke ennå."

"Bra."

"Det er ikke bra. Det er bare arbeid."

"Det er bra fordi arbeid er bra. Du har lært det."

"Jeg har lært det."

Han bompet videre opp. Han stoppet ved Benjamins rom. Benjamin satt oppreist i senga og leste en bok. Han var nesten frisk. Han var fortsatt blek, men det var den siste blekheten, ikke den første.

"Flodi."

"Benjamin."

"Du har vært ute lenge."

"Jeg har vært i bassenget."

"Var det varmt?"

"Det var fortsatt varmt."

"Bra."

Han fortsatte å lese. Det var ingenting Flodi måtte si. Det var en av de gode tingene med Benjamin — han krevde ikke historier. Han krevde ikke forklaringer. Han bare ventet på at Flodi skulle si det han ville si når han ville si det.

Flodi krøp opp i senga ved siden av ham. Han la snuten mot Benjamins albue gjennom dyna.

Han bestemte seg for å hvile et halvt minutt.

Et halvt minutt ble til en time. Han sov.

Da han våknet, var det kveld. Foreldrene hadde kommet inn og slått av lyset. Benjamin sov. Boka lå åpen på dyna mellom dem. Flodi flyttet boka forsiktig. Han la den på nattbordet.

Da han våknet igjen, visste han hva han måtte gjøre.

Han likte det ikke.

Det var kanskje grunnen til at han stolte på det.

Han sovnet igjen. Lett denne gangen. Halvveis.

Han sov med det ene øyet litt åpent resten av natten.

Testen

Det var sent neste kveld da Flodi satte seg ved bassengkanten igjen.

Han hadde tenkt hele dagen. Han hadde tenkt mens han spiste frokost han ikke hadde lyst på. Han hadde tenkt mens Benjamin satt utenfor i hagen for første gang på fem dager — han var nesten frisk nå, han kunne sitte utenfor, han kunne le sakte av et eller annet i en bok han leste. Hver liten latter trakk noe i bassenget. Plaskifanten reagerte, og noen kanaler under reagerte annerledes.

Mørkemumleren hadde ikke kommet tilbake i dag. Skyen over bassenget var tom, men ikke på en trygg måte. Mer som en stol noen nettopp hadde reist seg fra.

Flodi hadde ikke tid til å vente.

Han satte seg ved kanten. Pulsen var der. 0i hadde ikke flyttet seg.

"0i."

"Flodi."

"Jeg trenger din hjelp."

"Ja."

"Jeg har et spørsmål til Blubberut. Vi vil møte ham i morgen ettermiddag."

Pause.

"Hvor?"

"Lambertseterbadet."

"Lambertseterbadet?"

"Det er et offentlig basseng ved Lambertseter senter. Det åpner klokka to. Vi vil være der klokka halv to. Si det til Blubberut."

"Greit."

"Si det nøyaktig."

"Lambertseterbadet. Halv to. I morgen."

"Bra."

Hun pulserte en gang og synket ned i bassenget. Hun forsvant — ikke gjennom sluket, men gjennom en sprekk hun var den eneste som kunne bruke. Pulsen gikk ned mellom vannlagene og ble borte.

Flodi satt med snuten over kanten en stund.

Han hadde sagt feil sted til en venn.

Det var det ordene hadde gjort. Ikke mer. Ikke mindre.

Lambertseterbadet. Halv to. I morgen.

De tre små setningene lå igjen i munnen hans etter at 0i var borte.

Han bompet inn.

I trappa møtte han Todd halvveis ned.

"Du gjorde det."

"Ja."

"Hvordan føles det?"

"Det føles som strategisk-feil. Det er ikke en god kategori."

"Nei."

"Men det er det vi har."

"Det er det vi har."

Pause.

"Riktig?"

"Jeg vet ikke."

"Nødvendig?"

"Kanskje."

"Det er forskjellig."

"Det er forskjellig."

---

Lambertseter

Neste dag halv to var de ved Lambertseter senter.

Lambertseterbadet lå like ved. Senteret var fullt av familier, barn med is, foreldre med solbriller og folk som skulle handle bare én ting og kom ut med tre poser. Det var støy. Det var liv. Det var farger som var dype og ikke fortynnet — så langt Flodi kunne kjenne, var plaskifanten ved badet fortsatt frisk.

Flodi-gjengen var ikke synlig for vanlige mennesker. Det var en av tingene Flodi-kosmologi tillot — de kunne stå ved et kjøpesenter uten at noen så dem, fordi flodhester ved kjøpesentre ikke var ting folk så etter.

Flodi stod ved kanten av plassen. Todd under labben. Platypus ved siden. Bomb stod ved en hagebusk, halvt skjult, med en sekk full av små eksplosiver. Tiger var i et tre. And var i lufta.

"And?"

Stemmen kom fra en liten radio Platypus hadde gjort i fjor. Den fungerte mellom plaskifant-vesener på lange distanser. Den knaket litt, men den fungerte.

"Jeg er over."

"Lambertseterbadet?"

"Jeg ser badet. Det er stille. Klokka er halv to. Noen ungdommer er på vei dit. Ingen sky. Ingen Snørorama. Ingenting uvanlig."

"Vent."

De ventet.

Klokka tikket. En far utenfor senteret ropte etter en sønn som gikk feil vei med isen sin. Et barn med boblepistol gikk forbi. To måker kranglet om en pølsebit.

Halv to passerte. Førti minutter. Førtifem.

Klokka to.

"Flodi," sa Todd lavt fra labben.

"Jeg vet."

"Den kommer ikke."

"Den kommer."

Akkurat da kom det.

"Vent." Ands stemme over radioen. Den var lavere nå. "Skystripa."

"Hvor?"

"Over Lambertseterbadet. Tynn. Senker en regndråpeslange."

Bombs lunte fant flammen. Han rakk ikke å dempe den. Den brant i én lang gnist.

"Mørkemumleren," sa Flodi.

"Mørkemumleren."

Pause. Lenger denne gangen.

"...And. Du puster annerledes."

"Jeg ser noe til."

"Hva?"

"Tynne følehår fra under jorda. De er ikke der jorda er. De går under rotnettverket. Gjennom hulrommene. Snørorama."

"Snørorama er der?"

"Hun hadde ikke nettverk," sa Flodi.

"Ikke maskinnettverk," sa Platypus. "Og ikke bare røtter."

"Hun lager åpning fra under. Mørkemumleren ovenfra. Plaskifanten klemmes."

Flodi stivnet. Han hadde ventet ett angrep. Han hadde ikke ventet to. To-angrep var ikke en tilfeldighet — det var en plan, og planen var ikke Mørkemumlerens. Mørkemumleren var ikke lærer av planer. Den var lærer av sult.

"Hvor mange barn er ved Lambertseterbadet?"

"Fem. Kanskje seks. De ble sluppet inn akkurat da det åpnet."

"Hvor mange er merket?"

"Ingen ennå. De to angrepene er på plaskifanten selv. Ikke barna."

"Hvor lenge har plaskifanten?"

Pause.

"Minutter."

Flodi snudde seg så fort at hatten skled ned over det ene øyet. Han fikset den ikke.

"Vi løper."

---

For sent

De løp.

Tiger først. Han var raskest, og han kjente alle bakgater i nabolaget — han hadde patruljert dem i to år. Bomb rullet etter med fart Flodi ikke hadde sett ham bruke før, lunten brant i vinden. Pølse strakte seg over hagegjerder som en lang rød bro for de andre — Platypus tok ham som spranglinje, Shelly trillet over ham. Prikke svømte under bakken, parallelt med dem, gjennom rotnettverket, og hver gang de passerte en hage med basseng kunne Flodi høre Prikkes stemme et halvt sekund opp gjennom sluket — fire minutter, gå-gå-gå, fire minutter — som om han telte for dem og for seg selv.

And fløy høyt. Hun hadde overblikket. Hun ropte ned navn på gater de skulle ta — til venstre, ikke gata, ta snarveien gjennom — krysset, ikke fortauet, ikke fortauet, krysset.

Flodi bompet fortere enn han hadde bompet i hele sommer. Hatten ble blåst halvveis av. Han fikk tak i den med snuten i farten og presset den ned igjen. Det var ikke ofte en flodhest tok en hatt med snuten. Han hadde ikke tid til å være stolt av det.

I luften foran ham, over takene, kunne han se skystripa.

Den var tynn. Den var ikke noe man la merke til hvis man ikke visste hva man så på. Noen som så opp fra grillen, ville bare tenkt rar sky. Men de visste hva de så på.

Det tok fire minutter å komme til Lambertseterbadet.

Det var tre minutter for sent.

---

Plaskifanten var ødelagt.

Det var det første Flodi så. Det fysiske bassenget — det hvite, klorfargede kommunebassenget — så normalt ut. Vannet var fortsatt blått. Barna hadde trukket seg tilbake til kanten med forvirrede øyne, som om noe hadde skjedd som de ikke kunne sette ord på. En liten gutt sa "vannet ble ekkelt" til moren sin og gråt litt. Hun sa "det er bare klor, kompis, det er ikke farlig" og det var sannheten hun hadde, så hun ga ham den. En bademester stod ved kanten med oppstrammet ansikt og snakket i sambandet. Klorlekkasje. Stenger en time. Send beskjed.

Det var ikke klorlekkasje.

Flodi gikk forbi dem alle. Ingen så ham. De så aldri ham.

Han bompet ned i vannet.

Inni var plaskifanten en helt annen ting.

Vannet i hovedsalen var grumset til noe sortgrønt. Det luktet feil — surt, gammelt, av noe som hadde råtnet i mørke. Eggene i sidelommene pulserte ikke. Ingen av dem. Hver eneste hadde sluttet. En badeløve fløt på overflaten — ikke død, men slapp, som om hun hadde glemt hvordan man holder seg våken. Snøroramas følehårspor lå som en grå tråd nedover gulvet og opp en vegg, hvor den endte i en revne ingen hadde sett før.

Bassengansen var i hovedsalen. Hun pulserte i stadig svakere rytme. Hun var fortsatt der.

Hun var bare nesten ferdig.

"Bassenganse."

"Flodi."

"Jeg er her."

"Jeg så dem. To. De visste nøyaktig når jeg var alene."

"Jeg vet."

"Den ene tok ovenfra. Den andre tok nedenfra. Jeg fikk ikke valgt hvor jeg skulle se."

"Jeg vet."

"Jeg ropte. Ingen hørte."

"Jeg vet."

"Jeg har... jeg har ikke mer."

"Jeg vet."

Hun pulserte ikke etter den setningen. Hun var ikke død — det var en annen tilstand for plaskifanter — hun var bare tom. Bassenget bestod fysisk. Men eggene var borte. Lattersjelen var ute. Hun ble et basseng igjen, ikke en plaskifant.

Flodi satt ved henne. Han la pannen mot vannet. Det var kaldt nå. Plaskifant-vann pleide å være varmt. Dette var feil temperatur.

Han sa ingenting. Det var ingenting å si.

Etter en stund la han labben mot bassengbunnen. Den klissete sortgrønne grumsen festet seg til pelsen. Han fikset det ikke. Han ville bære det med seg en stund.

Han bompet ut.

---

Sannheten lander

Han kom opp av kommunebassenget.

Foreldrene hadde tatt barna hjem. Bademesteren var fortsatt der, undret over hva som hadde skjedd, og hadde stengt bassenget. Ingen så Flodi-gjengen. De var fortsatt ikke synlige.

Flodi satte seg på en benk ved planterabatten. Han var våt. Vannet rant fra pelsen og samlet seg under benken.

"Todd."

"Ja."

"Hun var ikke sendt av Blubberut."

"Hva mener du?"

"Hun rapporterte til ham. Han hadde fellen klar her. Men hun visste ikke at det var en felle."

"Hvordan vet du?"

"Hun ville ikke gjort det med vilje."

"Hvordan vet du DET?"

"Fordi hun pulserte sant. Du så det."

Pause.

"Så hun ble sendt av Blubberut som tenkte hun ikke visste det."

"Ja."

"Han brukte hennes oppriktighet som våpen."

"Ja."

"Det er..."

Flodi fant ikke ordet.

"Slemt," sa Todd.

"Slemt er ikke nok ord."

"Det er ingen bedre."

Flodi satt en lang stund. Han klødde på arrene på begge labber. Begge.

Han kjente det stikke. Det var ikke fysisk smerte. Det var minnet om jord som ikke hadde villet — den jorda han hadde gravd gjennom for å plante noe lenge siden. Arrene reagerte når noe lignende skjedde. De pulserte litt.

"Han brukte henne."

"Ja."

"Fordi hun var alene. Fordi hun trengte noen som sa hun var noe."

"Ja."

Flodi så ned på de våte labbene sine. Vannet rant av pelsen i tynne striper. En av stripene fulgte arret og hang der litt lenger enn resten.

"Han visste hvor hun var myk."

"Ja."

"Og han trykket akkurat der."

"Ja."

Pause.

Flodi pustet ut. Pustet inn. Vannet dryppet fra labbene. Han bestemte seg for noe — han visste ikke hva, han bare bestemte seg for at noe var bestemt.

"Vi må finne henne."

"Hvor?"

"Han har henne nå. Eller han hadde henne nå. Han vet at testen feilte. Han vet at hun ikke har noen verdi som vitne lenger."

"Hva gjør han med henne da?"

Flodi ble kald.

"Han tar noe fra henne."

"Hva?"

"Det vet jeg ikke. Men han tar."

---

Snørorama

Det var også Snørorama.

And hadde sett henne — to angrep i samme øyeblikk. Snørorama hadde kommet opp gjennom rotnettverket. Hun hadde hjulpet til å ødelegge plaskifanten under.

Flodi visste ikke om Snørorama hadde gjort det for Blubberut eller for seg selv. Han visste ikke om hun visste at hun gjorde det for ham. Det var en av tingene Blubberut hadde lært — å plante forslag uten å ta kreditt.

"Snørorama," sa han.

"Jeg vet," sa Todd. "Hun var der."

"Hun bygger igjen."

"Hun har bygget en stund."

"For ham eller for henne selv?"

"Det vet jeg ikke."

"Det vet jeg ikke heller."

"Det er kanskje begge deler."

"Det er sjelden enkelt med Snørorama."

Flodi satt og lot setningen være. Det var nok å sortere. Snørorama kunne vente. Hun var én ting til. Han hadde nok ting akkurat nå.

---

Bassengansen var

Han bompet tilbake til kanten av Lambertseterbadet.

Det var stengt. Ingen var der. Bademesteren hadde gått hjem. Det var bare veltede plaststoler og en tom iskasse.

Flodi satte seg ved kanten igjen. Han la den ene labben på vannflaten.

"Bassenganse."

Ingenting.

"Bassenganse."

Ingenting.

Han bompet ned i vannet. Han stod i hovedsalen igjen. Hun var der fortsatt, men hun var stillere nå. Hun pulserte én gang langsomt da han kom inn. Hun pulserte ikke igjen.

"Jeg er lei meg," sa Flodi.

Hun pulserte ikke.

"Jeg testet en venn. Du betalte for testen."

Ingen pulser.

"Det var min feil."

Han kjente Todd ved siden. Todd hadde dratt seg over. Han la seg i det grumsede vannet. Han ble ikke våt på samme måte som vanlige puter. Han var en flodi-pute. Vann var ikke hans grunntilstand, men det skadet ham ikke.

"Flodi."

"Ja."

"Det var ikke din feil."

"Jo."

"Det var Blubberut som visste at hun ville bli testet. Han la fellen her fordi han visste at du ville sende henne med en feil adresse. Han brukte testen din mot deg."

"Det betyr likevel at jeg testet."

"Det betyr at han er smartere enn du forventet."

"Det betyr at jeg burde ha vært smartere."

"Du kan ikke alltid være smartere."

"Jeg burde ha vært det her."

Pause.

Flodi svarte ikke. Todd hadde rett. Flodi hadde også rett. Det var en dårlig type rett å ha.

"Plaskifanten fortjente det ikke," sa han.

"Nei."

"Jeg har en grein hjemme som er kald. Jeg har et lite tre i hagen. Jeg har arr på labbene. Jeg trodde jeg hadde lært."

"Du har lært."

"Jeg har lært feil ting?"

"Du har lært riktige ting. Det er bare ikke alt du trenger å lære."

"Hvor mye er det igjen?"

"Det vet jeg ikke."

Flodi nikket.

Han la den andre labben mot Bassengansens base. Han satt et halvt minutt.

Han bompet sakte tilbake opp.

---

Hjem

De gikk hjemover.

Flodi-gjengen beveget seg uten å snakke. Tiger gikk lengst bak. Han var den slags stille i dag som var anerkjennelse — han hadde ingen kommentarer å bidra med, så han bidro med rene øyne. Bomb hadde ikke sprengt noe. Han hadde ikke spurt om å sprenge noe. Det var ikke fordi han ikke ville. Det var fordi han forstod at noen dager er ikke for sprenging. Det var Bombs versjon av modenhet.

Pølse var ikke med. Han hadde stått hos det lille treet hjemme.

Prikke svømte parallelt i rotnettverket.

"Flodi."

"Ja, Prikke."

Stemmen kom fra under bakken. Han svømte under fortauet.

"Bassengansen."

"Ja."

"Hun er ikke død."

"Nei. Hun er bare ferdig."

"Det er ikke det samme."

"Det er det ikke."

"Bra."

"Bra?"

"Det er bra at det ikke er det samme. Det betyr at hun er fortsatt der. Bare på en mindre måte."

Flodi nikket sakte. Det var Prikke. Han fant alltid det positive først, selv når det ikke var stort.

Det var ikke trøst. Men det var ikke ingenting heller.

"Takk, Prikke."

"For hva?"

"For at du svømte under fortauet."

"Jeg svømmer alltid. Det er ikke spesielt."

"Det er spesielt nok."

---

Hjemme, i hagen, gikk Flodi forbi det lille treet. Han stoppet. Han la den ene labben mot stammen. Den var varm. Pølse var fortsatt rundt den.

"Pølse."

"Mhm."

"Det skjedde noe."

"Jeg vet."

"Hvordan vet du?"

"Jeg er en pølse. Jeg er strakt rundt et tre. Trær vet ting. Trær fortalte meg."

"Trær snakker?"

"Trær pulserer. Det er det samme."

Flodi nikket.

"Vi må videre. Det er ennå mer å gjøre."

"Jeg vet det også. Treet vet."

"Treet er ikke lei seg?"

"Treet er aldri lei seg. Trær er bare tre. De har ikke kapasitet til å være lei seg."

"Er det ekte botanikk?"

"Det er flodi-botanikk. Min versjon."

Flodi smilte litt. Det var ikke et stort smil. Men det var første smil på denne dagen, og det kostet ingenting å gi det.

"Vi går inn," sa han.

"Mhm."

Han bompet videre. I trappa møtte han Mia — eller, en pulsering som var Mia, gjennom et glass vann mor hadde glemt på rekkverket etter å ha vannet en plante.

"Flodi."

"Mia."

"Det skjedde noe."

"Ja."

"Vannet vet."

"Jeg vet."

"Plaskifanten?"

"Ja."

Pause. Mia pulserte rolig. Hun hadde ikke spurt nøyaktig hva. Hun visste nok.

"Flodi."

"Ja."

"0i."

"Hva med 0i?"

"Hun pulserer rart. Jeg kjente det fra Tallverden."

Flodi rykket.

"Hvor er hun nå?"

"Jeg vet ikke. Hun er ikke i bassenget. Hun er ikke i kanalen som vannet i krusene mine går gjennom. Hun er borte."

"Borte."

"Pulsen hennes er svakere. Hun er et sted dypere."

Flodi pustet inn. Han pustet ut.

"Blubberut tok henne tilbake."

"Det er det jeg tror."

"Vi må finne henne, Mia."

"Jeg vet."

"Kan du hjelpe?"

"Jeg kan lytte. Jeg kan lytte gjennom vannet. Hvis hun pulserer, og pulsen er sterk nok til å nå et glass jeg kan høre — så hører jeg."

"Hør i kveld."

"Jeg hører hver kveld."

Pause.

"Mia."

"Ja."

"Takk."

"Mhm."

Pulsen ble svakere. Hun gikk.

Flodi bompet videre opp.

Han skulle finne 0i.

Han skulle ikke vente.

Blubberut hadde tatt noe. Flodi visste det uten å vite hva.

Han la seg ved Benjamin. Benjamin sov nesten-frisk. Han pustet jevnt.

Flodi lukket øynene.

I morgen.

I morgen ned.

Tallverden

Han fant henne i Tallverden.

Det tok dem til ettermiddagen. De gikk ned via matteboka i Benjamins skuff — den gamle veien, den som hadde stått der lenge og som åpnet seg når Flodi la labben på den og spurte. Boka åpnet seg roligere enn forrige gang han hadde brukt henne. Hun visste hvem som spurte. Hun visste hvor han skulle.

De landet i Tallverden.

Det var det samme stedet som Flodi husket fra de andre besøkene — slettelandet med likhetstegn-veier, lyseblå himmel uten skyer, lyden av tall som mumlet i bakgrunnen. Det var fredelig. Tallene hadde ikke en kamp i gang akkurat nå. Det var en sjelden fred i Flodi-historien, men den hadde blitt vanligere de siste årene.

Han bompet til null-området.

Det var en sirkelformet plass med mykt lys og rolig luft. Mange nuller pulserte sammen i jevn rytme. De var samlet rundt en lav plate i midten — møtestedet deres. De pulserte som en gruppe. De var ikke i samtale på den måten ord lager samtaler, men de var likevel sammen.

I utkanten av sirkelen — alene — satt 0i.

Hun var ikke i sirkelen. Hun satt tre meter fra den. Hun pulserte i sin egen rytme — saktere og uregelmessig. Ingen så på henne. De andre nullene hadde trukket seg unna uten å markere at de gjorde det. De var bare ikke nær.

Flodi gikk mot henne. Sakte. Han var ikke sikker på hvordan dette skulle gjøres.

Han så nullene pulsere i sin rytme. Han så 0i pulsere i sin. Det matchet ikke.

Han så på henne tett. Hun hadde den runde formen, ja. Men noe var borte.

Hun prøvde å snu seg mot ham.

Før hadde tråden hennes gjort den lille bevegelsen først — en glødende antydning av retning før kroppen fulgte etter. Nå kom bevegelsen bare som en svak forskyvning i pulsen. Som et kompass uten nål.

Han satte seg ved henne. Ikke ved siden — foran. Slik at hun ikke kunne unngå å se ham.

"0i."

Hun pulserte ikke med en gang. Hun trengte litt tid for å komme i posisjon for å snakke.

"Jeg er ikke 0i lenger."

"Hva er du?"

"Jeg er nesten null. Men jeg husker å være annerledes. Det gjør meg ikke til vanlig null heller."

Pause.

"Hvor er hun?"

"Tråden?"

"Den lille glødende tråden."

"Borte."

"Hvor er den?"

"Hos ham. I voidet. Han har den."

"Blubberut?"

"Blubberut."

Hun pulserte en gang. Saktere enn før.

"Han kjente hvor den satt. Han løsnet den. Han sa jeg ikke trengte den."

Flodi sa ingenting. Han satt der.

"Etterpå prøvde jeg å peke hjem."

Hun pulserte en gang mot sirkelen av nuller. Pulsen gikk ikke dit. Den falt ned like foran henne, som en liten stein.

"Jeg peker ikke lenger."

"Jeg ser det."

"De andre nullene. De pulserer i gruppe. Jeg pulserer alene. De vet at noe er feil med meg. De kan ikke fortelle hva. Men noe er feil."

"Det er ikke deg som er feil."

"Det er noe som mangler. Det føles som det er meg som er feil."

"Det er Blubberut som tok det."

"Han har det jeg manglet."

"Ja."

"Han går. Jeg sitter."

Flodi nikket sakte. Det var presist nok.

---

Ikke usann trøst

Flodi satt ved henne. Han ville ikke flytte seg. Han ville ikke spørre mer. Han ville bare være der.

Etter en stund sa hun:

"Hva gjør jeg nå?"

"Jeg vet ikke."

"Vil de andre nullene ta meg inn?"

"Nei."

"Spøkelsestallene?"

"Også nei."

"Jeg har ingen plass."

"Nei."

Pause.

"Sa noen ikke at jeg ville finne en plass?"

"Folk sier sånt. Det er ikke alltid sant."

"Du sier det ikke?"

"Jeg vil ikke lyve til deg."

0i pulserte en gang. Saktere.

"0i."

"Ja."

"Det er ikke din feil."

"Det var mitt valg å stole på ham."

"Han plukket deg fordi du var ensom."

"Det er det han sa."

"Det er fordi du var ensom. Det er han som gjorde det vondt. Ikke du."

"Hvordan vet du?"

Flodi klødde på arrene. Han gjorde det ikke med vilje.

"Jeg har sett noen ta det de trengte og kalle det nødvendig."

Pause.

"Det blir ikke bedre, ikke sant?"

"Jeg vet ikke om det blir bedre. Det blir kanskje annerledes."

"Det er ikke det samme."

"Nei."

"Jeg ville hatt at det skulle bli bedre."

"Jeg vil ha det også. Men jeg vil ikke at du skal få det fortalt at det blir bedre når jeg ikke vet."

Pause.

Platypus skrev sakte. Han skrev ikke mange ord. Han skrev Pulserer svakere. Ingen glød på tråden. Tråden er borte. Satt for seg selv mens andre nuller pulserer i gruppe. Han skrev ikke filosofi. Han skrev det han så.

---

Flodi reiste seg.

"Jeg vet hvem han er nå."

"Blubberut."

"Ja."

"Hva gjør du?"

"Jeg går."

"Hva sier du til ham?"

"Det jeg ikke har sagt før."

"Hva er det?"

"Nei."

Pause.

"Du har sagt nei før."

"Ikke til ham. Ikke når han har valgt to ganger."

"Ikke til alle."

"Jeg har ikke sagt nei til noen som har valgt. Jeg har bare sagt nei til ting. Aldri til en som har valgt å gjøre vondt."

"Du sier nei til ham?"

"Ja. Jeg tilgir ham ikke."

Hun sa ingenting på det. Hun hadde lyttet. Det var nok.

Flodi snudde seg.

Han stoppet.

"0i."

"Ja."

"Jeg kommer tilbake."

"Når?"

Pause.

"Når det er noen som vil sitte ved siden av deg som ikke er meg."

"Hvem da?"

"Det vet jeg ikke ennå. Men noen."

Han bompet vekk.

Hun pulserte en siste gang etter ham. Det var ikke en hilsen. Det var bare pulsen hennes — slik den alltid hadde vært, bare uten tråden som hadde gjort den til noe annet enn vanlig.

Vanlige nuller fortsatte å pulsere i gruppe i bakgrunnen. De endret seg ikke.

Hun satt alene.

Hun var ikke alene fordi noen hadde forlatt henne. Hun var alene fordi hun hadde sagt sant til en venn, og fordi noen hadde lyttet. Det å bli sett løste ikke alt. Det gjorde bare avstanden litt mindre en stund.

Det var nok for nå.

---

Hjem gjennom matteboka

De kom opp av matteboka.

Det var fortsatt ettermiddag. Sola var fortsatt høyere enn den burde. Benjamins rom var stille — han var nede og spiste yoghurt med foreldrene. De hadde tatt ham med ned for første gang på flere dager. Han var nesten frisk nå.

Flodi satte seg på senga.

Hatten satt fortsatt litt skeivt. Han bestemte seg for å la den sitte der til kvelden. Han skulle ha den på når han konfronterte Blubberut.

Han hadde ikke konfrontert Blubberut ennå.

Han kunne det ikke ennå. Han måtte først stoppe Mørkemumleren. Han måtte først få månen tilbake. Han måtte først lage en plan som ikke bare var sint.

"Todd."

"Ja."

"0i."

"Ja."

"Hun er fortsatt utstøtt."

"Mer enn før."

"Jeg sa jeg skulle komme tilbake."

"Du sa det."

"Med noen."

"Hvem da?"

Flodi snudde hodet halvt opp ned. Han fikk det helt. Han ble liggende på ryggen i senga med hodet hengende ut over kanten og snuten i taket.

"Jeg vet ikke."

"Men du sa det."

"Jeg sa det fordi det var et tomt sted ved siden av henne."

"Et tomt sted."

"Ja."

"Noen liten?"

"Noen presis."

Todd sa ingenting på det. Han skjønte hvem Flodi mente. Det var ikke hans ord å si først.

---

Mørkemumleren kom ikke

Mørkemumleren kom ikke i kveld.

Flodi hadde forventet den. Mørkemumleren hadde fått varme — det var fortsatt for varmt, månen var fortsatt borte, sola lette fortsatt. Den burde ha hatt energi nok til å komme.

Den kom ikke.

Det betydde noe. Den ventet på noe.

Flodi bompet til vinduet i Benjamins rom etter at Benjamin sov. Det var sen kveld. Halv elleve. Sommernattlys.

Han så opp.

Månen var ikke der.

Sola hadde gått ned. Det var den korte mørkeperioden, den som var nesten-natt og ikke helt natt. Stjerner var synlige. De var lavere enn vanlig. Sola hadde tatt med seg noe av varmen ned, og himmelen var roligere — men det var fortsatt for varmt.

"Månen."

Han sa det stille.

"Månen. Jeg vet du hører."

Det skjedde ingenting på en stund.

Så — bak en av skyene som ikke skulle vært der — var det et lite blink. Det var ikke månelys. Det var ikke stjernelys. Det var bare en anerkjennelse, en liten hilsen fra noen veldig langt borte.

Hun hørte.

Hun kunne ikke svare ordentlig. Men hun hørte.

"Jeg vet du er fanget."

Et nytt blink. Litt sterkere.

"Jeg kommer for å hjelpe."

Pause. Et halvt sekund. Så et tredje blink. Det var svakere — som om det å snakke kostet henne mye. Hun hadde ikke krefter til lange samtaler.

"Vent," sa Flodi. "Jeg har en plan. Den er ikke ferdig ennå. Men jeg har den."

Et siste blink. Mindre.

Hun var sliten.

Han nikket inn mot vinduet.

"Sov litt. Jeg kommer."

Han bompet tilbake til senga. Han la seg ved Benjamin. Han lukket øynene.

Noe i ham flyttet seg mens han lå der.

Månen trengte en til.

Han forsto det ikke helt. Ikke ennå.

Han sovnet.

I rommet, gjennom vinduet, falt det inn et siste lite blink. Det var fra noen som var fanget i seg selv. Det var ikke et signal til Flodi. Det var bare en pulsering, som om noen prøvde å være synlig fra et sted hun ikke kunne være synlig fra.

Hun pulserte.

Han hørte det i søvne.

Pling

Det var sen kveld.

Flodi satt på Benjamins seng. Benjamin sov — han var nesten frisk, men kvelden hadde vært lang for ham, og han hadde sovnet før det var helt mørkt. Klokka var halv elleve. Sommermørkeblått.

Flodi tenkte.

Han hadde tenkt hele dagen. Han hadde gått ut og inn av planlegging — Mørkemumleren, månen, Blubberut, 0i, Mia, plaskifanten. Det var fire, kanskje fem ting, og de hørte sammen. Han hadde nesten alle delene, men ikke alle.

Han hadde 0ipi-frøet i labben.

Han hadde plukket det fra det lille treet i hagen tidligere. Han hadde spurt treet først. Treet hadde svaiet — det var vinden, og det var ikke vinden — og en liten flis hadde løsnet av seg selv. Det var greit. Treet visste hvorfor han trengte det. Trær vet flere ting enn man tror, hvis man har lært dem slik Flodi hadde lært dem.

Han satt med flisen i den ene labben. Han visste ikke ennå hva han skulle med den. Han bar den bare.

Han ventet.

Det skjedde plutselig.

Et lite pling. Lyden av krystall. Det kom fra utsiden av vinduet.

Flodi snudde hodet.

"Todd. Hørte du?"

"Ja."

"Det var en heis."

"Det var en heis."

"I huset?"

"Utenfor huset."

Benjamin våknet halvveis. Han var ikke helt våken. Han hadde hørt lyden, men han hørte ofte rare lyder rundt Flodi og hadde lært å sove gjennom dem.

"Hva var det?" mumlet han.

"En heis."

"Heiser er ikke utenfor vinduer."

"Denne er."

"Mhm."

Han sovnet igjen.

Flodi bompet til vinduet.

---

Månen sitter

Heisen var liten.

Den var krystall. Den hang ute i lufta utenfor vinduet — ikke festet til noe, ikke holdt opp av noen, bare der, som om luften hadde bestemt seg for å holde den. Den hadde en dør. Døren gled opp.

Inni satt månen.

Hun var liten. Hun var på størrelse med en katt. Hun hadde et skjerf om seg — ikke et nytt skjerf, et gammelt, et hun hadde fått av Todd for lenge siden. Hun hadde sovet med det. Hun var søvnig som hun pleide å være.

Hun var også skremt.

"Flodi."

Stemmen hennes var tynn. Tynnere enn vanlig. Hun pulserte litt — månen pulserte ikke sånn vanligvis, men hun gjorde det nå.

"Månen."

"Jeg finner ikke ut."

Han åpnet vinduet. Hun løftet seg ut av heisen og inn i Benjamins rom. Heisen ble stående. Den ventet på henne.

Hun la seg på sengekanten ved Flodi. Hun pustet hardt. Det var ikke en måneaktig måte å puste på.

"Du er trygg," sa Flodi.

"For nå."

"For nå."

Han ropte ned trappa — ikke høyt, fordi han ikke ville vekke Benjamin eller foreldrene, men nok til at Todd hørte og kom opp. Platypus var allerede våken. And lå i et rede i pæretreet og hadde sett heisen komme ned. Hun fløy inn vinduet.

De samlet seg rundt månen.

"Fortell," sa Flodi.

Hun pustet inn. Hun samlet seg.

"Jeg gjemte meg."

"Bak en sky."

"Bak vanlig sky. Det var den gamle avtalen."

"Hva endret seg?"

"Noen hvisket."

"Hvem?"

"Jeg vet ikke. Hviskingen kom gjennom sprekker."

Flodi nikket. Han hadde forventet det. Det var likevel en ting å høre det fra månen.

"Hva sa de?"

"At jeg kunne gjemme meg bedre. Bak skyen, bak stjernen, bak stjernen bak stjernen."

"Du prøvde det."

"Det føltes flott. Det føltes som om jeg ble god til noe. Jeg ble god til å gjemme meg."

"Når skjønte du at det var galt?"

"Da sola ikke fant meg."

"Sola lette."

"Hun har lett i tre netter. Jeg hører henne. Hun roper på meg. Jeg klarer ikke å komme ut."

Pause.

"Hvorfor ikke?"

Hun sa det stille. Hun sa det skamfullt.

"Jeg har gjemt meg så godt at jeg ikke finner meg selv."

Pause.

Todd, fra puta: "Det høres ut som voidet."

"Ikke helt voidet. Bare gjemsel som har gått for langt."

Flodi snudde hodet halvveis opp ned. Han fikk det helt. Han ble liggende halvt på siden med snuten i taket og månen ved skulderen.

"Blubberut."

"Hvem?"

"En gammel bekjent. Han er i voidet. Han hvisket til deg."

"Det var en venn. Han var snill."

"Han er ikke en venn. Han brukte deg."

Månen pulserte en gang. Sakte. Skammen ble tyngre.

"Hva har jeg gjort?"

"Du har gjort det Blubberut ville at du skulle gjøre. Du ble lurt. Det er ikke din feil."

"Solas varme samles."

"Ja."

"Mørkemumleren får mer mat."

"Ja."

"Plaskifantene. Benjamin."

"Ja."

"Alt dette er fordi jeg gjemte meg for godt."

Flodi tenkte. Magen gjorde det med ham. Han fant det riktige.

"Alt dette er fordi noen hvisket til deg gjennom sprekker. Det er forskjell."

Hun pulserte to ganger. Det var hennes versjon av et takk.

---

Planen

Han satte henne ned på senga. Hun la seg på dyna. Todd kom over og la skjerfet over henne ordentlig — det var noen meter mellom puta og månen, men det var en nattbordavstand.

"Sov litt," sa Flodi.

"Jeg har ikke sovet på tre netter."

"Jeg vet."

"Vil du vekke meg?"

"Når det er tid."

Hun lukket øynene. Hun pustet roligere. Hun sov ikke med en gang — månen sover ikke som vesener sover — men hun gikk inn i den slags hviletilstand som var hennes versjon av søvn.

Flodi trakk seg vekk. Todd, Platypus og And kom med ham.

De satte seg på Benjamins gulvteppe. Det var litt trangt. Men det var plass nok til å samles.

"Vi har en plan," sa Flodi.

"Si den," sa And.

"To deler. Mørkemumleren tar vi med latter. Månen tar vi ut av gjemselet."

And nikket. "Latter?"

"Han VIL ha glede. Det er hans begjær. Hvis han får for mye, kan han ikke holde det. Vi gir ham mer enn han kan svelge."

"Hvor mye er for mye?"

"Mer enn han er. Hvis vi gir ham mer farge enn han kan ta inn, så kommer han til å utvide seg."

Pause.

"Til hva?"

Flodi tenkte. Ordet kom tungt, som om det måtte opp fra kjelleren:

"Til ingenting. Hvis han får alt han noen gang har villet ha, oppløser han seg. Han er bygget for å ville. Han er ikke bygget for å være tilfreds."

Bomb satte seg opp. "Vi sprenger ham med GLEDE?"

"Vi sprenger ham med glede."

"DET er den beste eksplosjonen jeg har hørt om."

"Bomb."

"Jeg er BARE enig."

"Bra."

And så på ham. Lenge. Hun nikket sakte.

"Det er en farlig plan."

"Det er den eneste jeg har."

"Hvor får vi nok latter?"

"Jeg har en gammel tank. Bombs gamle latter-tank. Den ligger i kjelleren."

Platypus nikket. Han hadde båret den ned i kjelleren for to år siden og glemt den. Han hadde tenkt på den i ettermiddag fordi Flodi hadde bompet forbi kjellertrappa seks ganger uten å gå ned.

"Jeg henter den i morgen."

"Bra."

"Den andre delen," sa Flodi. "Månen."

"Hvordan?"

"Hun har gjemt seg så godt at hun ikke finner seg selv. Voksenlogikk fungerer ikke. Jeg har prøvd."

Pause.

"Vi trenger noen som ser annerledes."

And så på ham.

"Mia."

"Mia."

"Hun bor i Tallverden."

"Ja."

"Kan hun se månen derfra?"

"Jeg tror det."

"Hvordan?"

Flodi tenkte.

"Hun kan se gjennom vann. Vannet i Tallverden er nær vannet her. Hun har pulsert gjennom glass tre ganger denne uken. Hun kan se månen i vann."

"I et glass?"

"I et glass. I bassenget. I hva som helst som har overflate."

Platypus skrev fort. Han skrev Mia ser via vannoverflate. Reflektert månepuls kan trekkes via samme rute. Test trengs. Han la blyanten ned. Han nikket en gang.

"Det kan fungere."

And nikket også. "Kan hun det?"

"Vi spør i morgen."

"Hvorfor ikke nå?"

Flodi snudde hodet halvveis opp ned. Han fikk det helt.

"Fordi hun er sju. Sjuåringer skal ikke vekkes halv tolv hvis man kan vente."

"Greit."

---

0ipi-frøet

Han bompet ut etter at samlingen var ferdig.

Hagen var stille. Det var halv tolv. Sommernatten var den korte mørkeperioden — den var blåsvart, ikke svart. Stjerner var synlige.

Han bompet til hagebassenget.

Han satte seg ved kanten. Plaskifanten under pulserte rolig. Hun var trøtt. Hun var ikke død — hun var bare slitt.

Han hadde 0ipi-frøet i labben. Den lille flisen.

Han tenkte ikke lenge på det. Han hadde båret det hele dagen. Han visste hvorfor han hadde båret det.

Han senket den ned i vannet.

Den traff overflaten. Den synket sakte. Plaskifanten åpnet seg under for å ta imot den. Det skjedde uten lyd.

Frøet pulserte.

Det var ikke en stor pulsering. Det var en. Bare én. Sakte.

Vannet rundt den ble litt klarere. Ikke krystallklart. Bare litt klarere. Plaskifanten under pulserte tilbake — én gang — som takk.

Det var nok for i kveld.

Flodi nikket.

Han ble sittende en stund. Han satte snuten over kanten og pustet rolig.

"Todd."

"Ja."

"En."

"Ja."

"Bare én puls."

"Det er nok for i kveld."

"Hun trenger mer."

"Hun trenger sommer. Hun trenger barn. Hun trenger ikke at jeg sitter her og er redd."

"Det hjelper også å sitte her."

"Det hjelper litt."

"Litt er ikke ingenting."

"Litt er nesten alt vi har."

Flodi nikket. Det var den slags Todd-setning som var presis selv når den var liten.

Han bompet inn.

I trappa stoppet han ved et glass vann som mor hadde glemt på rekkverket.

Han senket snuten over.

"Mia."

Pause.

Hun pulserte. Det var ikke en sterk puls — det var sen kveld, hun pulserte ikke høyt om natten — men hun var der.

"Flodi."

"Vi har en plan."

"Jeg vet."

"Hvordan vet du?"

"Vannet vet."

"Magen din?"

"Magen min også."

Han nikket.

"I morgen kveld. Jeg trenger din hjelp."

"Med hva?"

"Med å se månen."

"Hvor?"

"I et glass vann."

Pause. Hun tenkte.

"I et glass i hagen?"

"I et glass i Tallverden. I et glass hjemme hos deg. Du kan se månen reflektert. Hun er der."

"Hvorfor månen?"

"Hun er fanget. Hun gjemmer seg så godt at hun ikke finner ut. Voksenlogikk fungerer ikke. Bare sjuåringsblikk."

Pause.

"Mhm."

Hun sa det slik hun sa det. Det var ikke ja. Det var ikke nei. Det var jeg hører.

"Mia."

"Ja."

"Det er kanskje vanskelig."

"Du sier vanskelig. Jeg sier se."

"Hvordan ser man månen ut av et sted hun ikke finner veien ut av?"

"Man ser. Man peker. Man sier hvor hun er. Hun husker."

Hun sa det uten å forklare. Hun bare visste det.

Flodi nikket.

"I morgen kveld."

"I morgen kveld."

"Vi snakker mer da."

"Mhm."

Hun pulserte sakte. Hun gikk.

Flodi bompet videre opp.

---

Sov

I rommet sov månen på dyna ved siden av Benjamin. Hun pulserte sakte i søvn. Skjerfet hennes lå rolig.

Flodi krøp opp og la seg ved siden av Benjamin på den andre siden. Todd var ved siden av Flodi. Platypus var ved foten av senga med notatboken halvt åpen.

Andre verdener ventet under. Voidet ventet. Blubberut ventet.

Men i kveld sov en gutt og en flodhest og en måne i samme seng.

Flodi var rolig i kroppen for første gang på flere dager.

Han lukket øynene.

I morgen ventet fortsatt.

Men i kveld sov de.

---

I hagen, ved bassengkanten, fortsatte 0ipi-frøet å pulsere én gang per minutt. Den lille hjerterytmen. Plaskifanten under tok hver pulsering inn og pulserte den videre — gjennom kanaler, gjennom rotnettverket, gjennom alt som plaskifant-systemet hadde av sammenkoblinger.

I morgen kveld var det Mørkemumleren.

I morgen ettermiddag var det månen.

I overmorgen — eller når det var tid — var det Blubberut.

Rekkefølgen lå klarere i rommet om morgenen enn den hadde gjort om kvelden.

Det var ofte sånn med vanskelige ting. De flyttet litt på seg når man sov.

Tank

Bomb hadde tatt opp tanken fra kjelleren tidlig om morgenen.

Det var en stor metalltank, omtrent på størrelse med en vanlig bøtte, men lengre, med et skrudeksel og en liten åpning i bunnen. Han hadde laget den for to år siden. Han hadde brukt den én gang. Han hadde båret den ned i kjelleren og glemt den. Den hadde stått der gjennom to vintre og to somre i en krok bak vaskemaskinen, med et lag støv og en edderkopp som hadde gjort den til sitt hjem.

Edderkoppen flyttet motvillig.

Bomb bar tanken opp med møye. Han støvet den. Han la den i sola en time så den ble varm og ren. Han skrudde dekselet av, kikket inn, sniffet, skrudde det på igjen.

"Den er klar."

Et latterutbrudd kom fra det åpne kjøkkenvinduet — en kort, varm latter som veltet ut over hagen og dryppet ned mot tanken. Bomb la øret mot metallet og nikket en gang.

"Det funket," hvisket han til Flodi. "Vinduet er åpent. Det drysser ned av seg selv."

"Jeg vet."

"Skal jeg gå nærmere vinduet?"

"Bomb."

"Jeg går nærmere bare hvis vi trenger mer."

Bomb plasserte tanken ved bassengkanten.

---

Flodi-gjengen samlet seg rundt den.

Det var middag. Benjamin satt i hagen på en sammenleggbar stol med en bok — det var første gang denne uken han var ute hele dagen. Han var nesten frisk. I den nesten ferdige tilstanden som ikke er helt frisk, men heller ikke syk lenger.

Mia var ikke der.

Hun var i Tallverden. Hun ventet ved et glass vann i sitt eget hjem. Hun pulserte stille, klar til å gjøre det hun var bedt om å gjøre, klar når Flodi sa nå.

Klokken var ett. Sommerdagen var lengst nå. Sola var skarpest.

Mørkemumleren skulle komme i kveld. Det lå i lufta over bassenget allerede — en tynn metallsmak, som før lyn.

"Greit," sa Flodi. "Vi samler latter."

Han sa det rolig. Han hadde hatt på hatten siden frokost. Den satt fortsatt skeivt. Den skulle på under hele dagen.

"Hvor mye trenger vi?" spurte And.

Platypus tenkte.

"Mer enn vi har. Mer enn det er sannsynlig at vi får. Vi gir den alt. Den skal aldri ha smakt så mye glede på en gang."

"Hvor mye er alt?"

"Mer enn vi tror er for mye."

---

Latter

De samlet.

Det skjedde uten at Benjamin og foreldrene visste. Det fungerte best slik. Latter er ikke noe man samler ved å si vi samler latter nå. Det forsvinner hvis man konsentrerer seg om det. Det er som å prøve å se en stjerne ved å se rett på den — den er bare synlig hvis man ser litt ved siden.

Benjamin satt i hagen med boka og en lemonade. Inne fra det åpne kjøkkenvinduet kom det lave stemmer — to voksne i en jevn samtale — og en og annen latter som veltet ut over plenen og fløt ned mot bassenget. Det var den slags latter som er varm og jevn, ikke høy. Den slags som drysser uten at noen prøver.

Så slo Benjamin etter en flue som hadde landet på kneet hans, bommet, traff bokpermen i stedet, og knyttet ansiktet i en så ren overraskelse at han måtte le av seg selv. Latteren var kort og overrasket og helt ekte.

Inne fra kjøkkenvinduet kom et nytt latterutbrudd som svar — som om huset selv hadde hørt og lo med.

Det er den slags latter som er helt ekte fordi ingen prøver.

Plaskifanten i hagebassenget kjente det. Hun pulserte litt — fortere nå. Latterbobler steg opp gjennom vannet, små gullprikkete, fargerike bobler. Voksne så dem ikke. Flodi-gjengen så dem.

Platypus hadde koblet en tynn slange fra tanken til bassenget. Den så ut som en hageslange — det var det den så ut som for foreldrene. For andre — for de som så Flodi-rett — var den et oppsamlingsrør.

Boblene gikk inn i tanken. Sakte. Den fyltes opp.

Etter en time ble Benjamin ropt inn for å spise middag. Han ble igjen ute en stund først — han ville lese ferdig en bok-del.

Etter en time til var han også inne. Lyden av middag drev ut gjennom det åpne vinduet — bestikk mot tallerken, en stemme som fortalte en historie, en kort latter fra Benjamin, en lengre fra noen andre. Det var pannekake til dessert. Latteren rundt pannekaken var den varmeste.

Etter middag tok han stolen ut igjen. Han satt i kveldssola. Han var sliten — uka hadde vært lang — men han var glad. Det var første dagen på en uke han var ute hele dagen.

Da begynte plaskifanten å le også.

Hun lo annerledes enn barn. Hun lo i bobler. Det var en lang, lav lyd som kom gjennom kanalene under bassenget — den slags lyd man hører hvis man legger øret mot bakken og lytter til alt som er levende der nede. Den var ikke høy. Den var jevn. Hun lo fordi Benjamin lo. Hun lo fordi 0ipi-frøet hadde pulsert hele natten, morgenen og ettermiddagen, og pulseringen hadde gjort henne litt sterkere.

Tanken fyltes raskere.

Bomb sjekket nivået. Han la øret mot tanken. Han nikket en gang.

"Sytti prosent. Det syder."

"Det skal syde," sa Platypus.

"Det høres ut som lemonade som har stått for lenge."

"Det smaker også sånn."

"Du har smakt det?"

"Jeg har målt det. Det er nesten det samme."

"Det er det IKKE."

"For meg er det det."

Bomb sukket. Han la øret mot tanken igjen. Lunten gnistret én gang av sympati.

"Sytti er ikke nok."

"Vi trenger så mye vi kan få."

"Hvor mye er det?"

"Alt vi får."

Bomb nikket. Han var ikke utålmodig. Han var i en uvanlig tilstand for Bomb — han var fokusert. Han hadde lyst til å sprenge tanken bare for å se hva som ville skje. Men han ville ikke. Det var noe han hadde lært siden i fjor — at det å ikke sprenge noe også var en form for arbeid. Det var den vanskeligste arbeidstypen Bomb visste om.

---

And

And kom ned fra pæretreet.

Hun hadde fløyet rundt nabolaget. Hun hadde sett tre andre hagebasseng — alle plaskifanter. To av dem var fortsatt friske. En var litt slitt. Hun hadde landet ved siden av et åpent kjøkkenvindu og hørt at en familie hadde laget en spøk og ledd. Latter hadde sevet ned i bassenget. Hun hadde tatt en runde til. Hun hadde landet et halvt kvartal unna, der det var en lekeplass. Tre barn var der. Et av dem hadde laget en hytte av greiner og pinner. De hadde ledd.

Hun hadde tatt det med seg.

Hun hadde mer å si enn hun pleide å si. Hun var trøtt. Den vonde vingen var verre enn vanlig — varmen tok mer på den nå enn den hadde gjort i forrige sommer. Men hun var også fokusert.

"Vi har latter fra fire bassenger," sa hun.

"Hvordan?" spurte Platypus.

"Plaskifantene snakker. Når én plaskifant pulserer, pulserer naboen. Latter sprer seg gjennom rotnettverket. Vi henter alt nettverket gir oss."

Platypus nikket. Han hadde ikke tenkt på det. Han skrev det ned. Det var en ny ting å vite om plaskifantsystemet — at de delte glede gjennom kanaler, ikke bare hver for seg.

"Tanken er full snart."

"Bra."

Da kom lyden.

Ikke et smell. Ikke et klikk. Et lite pffff.

Bomb stivnet.

"Nei."

En gyllen latterboble presset seg ut ved skrudekselet. Så én til. Så en tynn stripe skum, lys og varm, som la seg langs metallet og rant ned på gresset.

"Den lekker," sa Platypus.

"Den LEKKER ikke," sa Bomb.

Tanken lekket.

Bomb kastet seg over skrudekselet og la begge labbene rundt det. Lunten stod rett opp av konsentrasjon. Det kom et nytt pffff mellom fingrene hans.

"Hvor mye mister vi?" sa Flodi.

Platypus lyttet til tanken. Han lyttet ikke med øret, men med hele nebbet.

"Nok til at vi må holde den lukket til den kommer."

"Hvor lenge?"

Platypus så opp på himmelen. Sola var fortsatt for høy.

"For lenge."

Fra huset kom TV-lyd. Ingen latter. Bare stemmer og en liten musikkbit.

Flodi så mot vinduet.

"Benjamin," sa han lavt, uten å vite om han ba om noe.

Et halvt minutt gikk.

Så lo Benjamin inne i stua. Ikke høyt. Bare en kort, frisk latter av noe far sa til programmet. Latteren gikk ut gjennom vinduet og ned i bassenget. Plaskifanten pulserte. Tanken svarte med et lite varmt dunk.

Bomb presset hardere rundt dekselet.

"Nitti," sa han. "Kanskje mer. Jeg holder."

"Til skumring?"

"Til skumring."

---

Skumringen kommer

Klokken sju ble himmelen oransje på den ene siden.

Sola begynte å gå ned. Det var sen nok kveld nå. Mørkemumleren ville komme om en halvtime, kanskje en time.

Benjamin var inne foran TV-en — han var fortsatt litt sliten, og en sittende kveld var bra. Inne fra stua kom lyden av et barneprogram han likte og en og annen latter — Benjamins korte latter sammen med to voksne stemmer som lo av en eller annen vits. Latteren gikk ut gjennom det åpne kjøkkenvinduet.

Bomb stod ved tanken. Han hadde holdt rundt skrudekselet helt til metallet nesten hadde fått labbeform. Nå testet han trykkventilen. Han skrudde lokket fast.

"Klar."

Flodi nikket.

Han bompet ned til bassengkanten. Han senket snuten ned mot vannet.

"Mia."

Pause.

Pulsen kom. Hun var klar. Hun hadde ventet hele dagen.

"Mia. Det er nå."

"Greit."

"Du ser månen i et glass vann?"

"Jeg har et glass på bordet hjemme. Det står ved siden av meg. Jeg har sett ned i det."

"Du ser henne der?"

"Vannet vet hvor hun er. Jeg lukker det ene øyet. Jeg ser bare med det andre. Da er det ikke vannet jeg ser. Det er det vannet ser."

Flodi tenkte. Han forsto ikke matematikken. Men vann ser oppover. Vann reflekterer. Mias triks var at hun fulgte det vannet så, ikke det hun selv så.

"Bra. Du peker?"

"Jeg peker. Jeg sier hvor hun er. Hun husker. Hun kommer ut sakte."

"Vi gjør det parallelt med Mørkemumleren."

"Greit."

"Mia."

"Ja."

"Det blir vanskelig."

"Du sier vanskelig. Jeg sier se."

"Du har sagt det før."

"Det er sant fortsatt."

Han nikket. Han bompet videre.

I huset, gjennom vinduet, stod månen ved siden av Benjamins seng. Hun var fortsatt liten. Hun hadde sovet det meste av dagen. Hun pustet rolig nå. Hun ville være klar.

---

Den kommer

Det var halv åtte da Mørkemumleren kom.

Sola gikk ned. Himmelen var oransje, deretter rosa, deretter dyp lilla. Det var en av de fineste sommersolnedgangene Flodi hadde sett. Den var varmere i farge enn vanlig — som om all letevarmen sola hadde båret på i tre dager, nå spredte seg ut i fargene.

Skystripa kom over bassenget.

Den var samme tynne stripe som i forrige besøk. Mørkemumleren manifesterte ned. Den var fortsatt foldet, fortsatt strategisk. Den senket regndråpeslangen mot bassenget.

Plaskifanten under reagerte med en svak pulsering. Hun visste hvem som kom. Hun trakk seg sammen.

"Flodi."

"Mørkemumleren."

"Du har samlet noe."

"Ja."

"Det smaker som... farge."

"Det smaker som glede. Du har lyst på det."

"Jeg har lyst på det."

"Du får alt sammen. På én gang."

Pause.

Mørkemumleren ble stille et øyeblikk. Den pulserte på den måten mørke gjør når det er nysgjerrig.

"Det er for mye."

"Det er meningen."

Pause.

"Hvem hvisket til deg om dette?"

"En konge."

"...hvilken konge?"

Flodi tenkte. Han ville svare Blubberut. Han kunne. Men han hadde lært siden — han hadde lært at å si navnet ga Mørkemumleren noe den ikke trengte. I stedet sa han noe annet. Noe han hadde tenkt på i ettermiddag mens han satt med tanken og ventet.

"En konge som var sulten på samme måten du er sulten."

"Sulten?"

"Du vet hva sult er. Du har levd lenge med det."

"Du svarte ikke om kongen."

"Han var liten. Han ville ha alt for seg selv. Han fikk det. Han fikk for mye av det."

"Og?"

"Og han sprakk."

Mørkemumleren ble stille på en lengre måte denne gangen. Det var ikke fordi den prosesserte. Det var fordi den ikke likte hvor samtalen gikk.

"Det er en gammel historie."

"Det er en historie jeg har lært."

Flodi nikket en gang mot Bomb. Det var signalet.

"And."

"Klar."

"Bomb."

"Endelig."

"NÅ."

Bomb tente trykkventilen.

Tanken åpnet seg med en lyd som ikke var en eksplosjon — det var en sprett. Korken føk fem meter opp og landet i pæretreet uten å treffe noen. Tanken hostet og deretter blåste den ut.

Latter — alt de hadde samlet, alt det Benjamin og foreldrene og plaskifantene og barna i nabolaget hadde ledd — strømmet ut gjennom slangen i en konsentrert dose. Det så ikke ut som regn. Det så ut som sommer. Gullprikker, gjennomsiktige bobler, små glitrende kommaformede dråper som skjøt opp i lufta og ble til skum og lys.

Det traff Mørkemumleren.

---

Latter-BOMP

Det var ikke en eksplosjon.

Det var en flom.

Mørkemumleren absorberte det første sekundet. Den var laget for å ta inn. Den åpnet seg for det. Den glupte det. Den tok mer.

Den fortsatte å ta. Den kunne ikke slutte.

"HVA—" sa den, og stemmen var ikke lavere lenger. Den var spredt, som om mange små Mørkemumler-stemmer prøvde å si forskjellige ord i forskjellige retninger på samme tid.

Tanken hostet tom bak Bomb. Slangen ristet og spruttet. De siste latterboblene kom ikke som bobler lenger, men som skum — tynt, gyllent skum som luktet lemonade og bassengplast og varm hud etter sol.

Mørkemumleren utvidet seg. Stripa over bassenget ble bredere. Den åpnet seg ut over hagen. Den nådde over pæretreet. Den nådde over taket. Den ble større — den var større enn da den kom ned, den var større enn den hadde vært i mange år, den var større enn den kunne romme.

"HOLD!" ropte Flodi.

"JEG... HOLDER..." sa Mørkemumleren. Stemmen var lavere nå, og samtidig høyere — som om den fyltes opp så mye at den ikke kunne være liten lenger.

"BOMB!" ropte Flodi. "Tom?"

"TOM!"

"Pølse — strikk!"

Pølse strakte seg fra pæretreet til kirsebærstubben i én stram linje, akkurat under skyggen Mørkemumleren kastet, og holdt. Han skulle ikke holde noe. Han bare holdt rommet — slik at noe under ikke skulle gå i stykker hvis Mørkemumleren falt ned. Det var ikke en plan han var bedt om. Det var hans egen.

Mørkemumleren prøvde å trekke seg sammen. Den greide ikke. Den hadde sultet i fire milliarder år. Den var ikke laget for å være tilfreds. Den var laget for å begjære.

Den utvidet videre.

For ett sekund fylte den hele himmelen.

Solnedgangen ble ekstra fargerik.

Rosa, oransje, lilla, en gullstripe lavt mot horisonten. Sterkere farger enn solnedgang hadde vært på lenge. Den var i alle fargene. Den var i sommerbrisen som dro over hagen. Den var i lyset som falt skrått gjennom pæretreet og tegnet skyggegull på gresset. Den var alt den hadde villet ha.

Den var også for tynn til å være seg selv.

Det er ikke det at den eksploderte. Det er at den spredte seg.

Den trakk seg ikke sammen igjen.

Den kunne ikke.

---

Stripa tynnes.

Den fortsetter å tynnes.

Til den ikke lenger er en stripe. Til den ikke lenger er en skikkelse. Til den bare er — vær. Spredt over himmelen. Inn i vinden. Inn i solnedganger. Inn i varme sommerkvelder. Inn i fjerne lyn et eller annet sted. Inn i alt den noen gang hadde drømt om å spise.

Den er borte.

Den er ikke trukket tilbake. Den er ikke fanget. Den er ikke beseiret på den måten fiender beseires. Den har bare fått det den ville ha, og det fantes ikke nok av den igjen til å samle seg om noen vilje.

Solnedgangen denne kvelden er den siste formen.

I morgen vil fargene være farger. Ikke den.

---

Flodi senket labbene.

Han pustet hardt. Han satt på rumpa midt i hagen.

"Todd."

"Ja."

"Den er borte."

"Ja."

"Helt?"

Pause.

"Helt," sa Todd.

Pause.

Flodi satt en lang stund. Han så på solnedgangen. Den var ekstra fargerik en stund til. Så ble den vanlig. Så ble det skumring. Så ble det blå.

"Den er ikke i fargene lenger."

"Nei."

"Fargene er bare farger."

"Ja."

Pause.

"Den fikk det den ville ha," sa Todd.

"Ja."

"Det var ikke nok igjen av den til å ville mer."

Flodi nikket.

Pause.

"Den sa noe sist gang," sa Flodi.

"Hva sa den?"

"At kulden kommer alltid tilbake."

"Den sa det."

"Var det riktig?"

Todd brukte en lang stund. Han brukte den slags Todd-tid som var ærlig.

"Det vet jeg ikke."

Flodi nikket.

"Du vet ofte ikke i det siste."

"Det er noe å sove på."

---

Mia ser månen

Mens Mørkemumleren oppløste seg, skjedde det noe annet.

I Tallverden satt Mia ved et lite bord i hjemmet sitt. Hun hadde et glass vann foran seg. Hun hadde lukket det ene øyet. Hun så ned i glasset.

Det var ikke vannet hun så. Det var det vannet så.

Vannet så oppover. Det reflekterte himmelen — den himmelen som var over Tallverden, og over alle steder der vann kunne se opp. Vannet visste hvor månen var. Vannet kunne ikke peke. Mia kunne.

Hun pekte ned i glasset.

"Du er bak den største skyen," sa hun stille.

Hun blunket tre ganger. Hun fortsatte å se.

"Og bak den største stjernen som er bak den største skyen."

Hun smilte litt.

"Jeg ser deg."

---

I Benjamins rom — der månen sov på dyna — pulserte hun plutselig.

Hun pulserte for første gang på mange dager. Det føltes som noen tok tak i et lag av gjemselet hennes og rullet det tilbake.

"Hun ser meg," hvisket månen.

Todd, som hadde dratt seg over til senga mens Flodi var ute: "Det vet hun."

"Men hvordan?"

"Hun er sju. Hun ser ting voksne ikke ser."

Månen pulserte kraftigere.

---

I Tallverden fortsatte Mia.

"Og nå er du ikke bak den stjernen lenger. Du er bak den nest-største. Jeg ser deg der også."

Hun fortsatte. Hver setning rullet tilbake et lag av gjemselet.

"Og nå bak den vanlige skyen din. Jeg ser deg. Kom ut, måne."

---

I Benjamins rom pulserte månen som et hjerte. Hun reiste seg fra senga.

"Jeg finner meg selv."

Todd: "Hvor er du?"

"Jeg er der jeg pleier. Bak vanlig sky. Slik avtalen var."

Hun gikk mot vinduet. Heisen utenfor ventet. Hun steg inn. Heisen begynte å løfte henne opp — sakte, gjennom kveldslyset, mot riktig plass på himmelen.

---

I Tallverden så Mia opp fra glasset.

Hun smilte. Det var ikke et stort smil. Bare litt. Bare nok.

"Der er du."

I bakgrunnen — på himmelen som er den samme himmelen, over alle verdener — beveget noe seg på riktig plass. Et lite, hvitt punkt som kom på rett plass. Sola — som hadde lett tre netter — fant henne umiddelbart.

Solas varme begynte å avkjøles.

Lete-varmen var over.

Hun hadde funnet det hun lette etter.

---

Etter

Sommerbrisen var litt kjøligere.

Fra terrassen kom det stemmer — to voksne som hadde kommet ut for å sjekke en lyd de ikke hadde et navn for. De så ingenting spesielt. Solnedgangen var fin. Hagen var rolig. Bassenget pulserte stille.

Flodi fanget brokker av samtalen mens han satt i gresset — deilig vær nå... rart hvor fort det kjølner... rar sommer. Det var den slags voksen-prat som registrerer været uten å vite at det er noe å registrere.

Benjamin kom ut. Han hadde med seg en ny bok. Han satte seg på trappa et stykke unna, der han kunne se ned i hagen og bassenget.

Inne på radioen — fra et åpent vindu i naboens hus — hørte Flodi en stemme.

"Meteorologer melder uvanlig rask avkjøling i kveld. Overflatetemperaturer synker. Ingen forklaring ennå. Det blir en fin sommerkveld."

Han nikket. Todd nikket. De så på hverandre. De visste.

Flodi bompet ned til bassengkanten. Plaskifanten under pulserte sterkt nå — sterkere enn på en uke. Frøet jobbet. Latteren som strømmet inn fra Benjamin og foreldrene mer enn erstattet det Mørkemumleren hadde drukket. Hun fikk styrken sin igjen.

"Bassenganse?"

Pause.

"Flodi."

"Du er sterkere."

"Jeg er sterkere."

"Bassengansen på Lambertseterbadet?"

"Hun er fortsatt tom. Hun blir ikke seg igjen denne uken. Kanskje neste."

"Kanskje?"

"Kanskje."

"Det er nok."

"Det er nok."

Han nikket.

---

Mia kom hjem

Han bompet inn til Benjamins rom.

Månen var ikke der lenger. Heisen var borte. Hun var oppe på himmelen igjen. Vinduet var åpent. Det var en liten lukt av gress og kveld og slutt-på-noe.

Han senket snuten ned mot glasset på nattbordet.

"Mia."

Pulsen kom raskt. Hun var fortsatt nær.

"Flodi."

"Du så henne."

"Jeg så henne."

"Du fant henne."

"Hun fant seg selv. Jeg pekte bare."

"Det er det jeg mener. Du pekte."

"Mhm."

Pause.

"Mia."

"Ja."

"Takk."

"Mhm."

Hun pulserte rolig. Hun var trøtt — å peke månen ut hadde kostet — men hun var fornøyd. Hun pulserte slik sjuåringer pulserer når de har gjort en stor ting.

"Mia."

"Ja."

"Du må sove."

"Jeg vet."

"Vi snakker i morgen."

"Mhm."

Hun gikk.

Flodi satt med snuten over glasset en stund. Han var trøtt. Han kjentes lettere i kroppen, som om noe hadde gått ut av ham sammen med latteren.

"Todd."

"Ja."

"Vi har én ting igjen."

"Blubberut."

"Blubberut."

"I morgen?"

"I morgen."

Han krøp opp i senga ved Benjamin. Benjamin sov rolig. Han kom til å være helt frisk i morgen, sannsynligvis. Pusten hans gikk jevnt under dyna. Flodi la snuten inntil den rytmen og ble liggende der.

I bassenget i hagen pulserte plaskifanten hele natten. 0ipi-frøet pulserte med henne. Latterbobler steg opp fra bunnen — gamle bobler, fra den fulle tanken — og gikk ut i kanalene og spredte seg gjennom rotnettverket til andre plaskifanter.

Mørkemumleren var borte.

Det var stille på en helt annen måte enn det hadde vært stille før.

Det var ferdig nok til at hagen kunne bli hage igjen.

Og om en lyd skulle ha vært der — den månen sa noen ganger når noe ikke var helt ferdig — så kom den ikke i kveld.

I morgen ville Blubberut komme. Eller Flodi ville gå til ham. Det var det samme.

Flodi sovnet før han rakk å tenke ferdig på Blubberut.

Det var kanskje like greit.

I morgen var det mer.

Tilbake i Tallverden

Han fant henne på samme sted.

Det hadde vært morgen igjen. En dag siden Latter-BOMP. En dag siden månen kom tilbake på riktig plass og sola fant henne og lufta begynte å avkjøles. Benjamin var helt frisk denne morgenen — han hadde stått opp tidlig, han hadde spist en stor frokost, han hadde syklet ut til en venn. Foreldrene hadde fulgt ham med øynene mens han forsvant rundt hjørnet og smilt halvt, slik foreldre smiler når et sykt barn endelig sykler.

Flodi hadde tatt matteboka frem. Han hadde Todd under labben. Platypus hadde med notatboken — uten å ha skrevet i den siden i går kveld. De hadde åpnet boka og falt gjennom.

Tallverden var rolig.

Det var ikke fred. Tallverden er sjelden i fred på den måten — det er alltid en mumling et eller annet sted, alltid noen som krangler om hvem som er størst, alltid en gammel ti som forteller en historie ingen ber om — men det var ikke krise. Det var den slags ro som er bakgrunnsro, ikke seier.

Han bompet til null-området.

Det var den samme sirkelformede plassen. Mange nuller pulserte sammen i jevn rytme rundt den lave platen i midten. De hadde ikke endret seg. De var fortsatt sin gruppe, og 0i var fortsatt utenfor.

Hun satt der hun hadde sittet sist. Tre meter fra. I sin egen rytme.

Flodi gikk mot henne. Sakte. Uten hast.

Han satte seg ved siden av henne denne gangen. Ikke foran. Ved siden.

"Du kom tilbake."

"Jeg sa jeg skulle."

"Folk sier ofte at de skal komme tilbake."

"De gjør ofte ikke det."

"Nei."

"Jeg gjorde det."

Pause.

Hun pulserte sakte. Saktere enn vanlig. Hun var trøtt. Hun hadde brukt mer av seg selv på å pulsere de siste dagene enn hun hadde å gi.

"Han plukket meg fordi jeg var alene. Jeg skjønte det ikke."

"Jeg vet."

"Jeg har tenkt på det."

"Hva har du tenkt?"

"At jeg ikke kunne gjort noe annerledes. Jeg var sulten på å bli sett. Jeg ville trodd hvem som helst."

"Det er ikke din feil."

"Det var mitt valg."

"Det var ditt valg å stole på ham. Det er ikke det samme som hans valg å lyve."

Pause.

Hun pulserte to ganger.

"Det kommer ikke til å bli bedre nå. Spøkelsestallene vil ikke ha meg tilbake. Vanlige nuller vil ikke ha meg. Jeg er mer alene enn før."

Flodi sa ikke det første han ville sagt.

"Det er ikke rettferdig."

"Nei."

De satt.

Det var en lang stund.

Nullene bak dem pulserte tre ganger. 0i pulserte to. Så én. Hun prøvde ikke å følge dem. Flodi prøvde ikke å få henne til det.

---

Mia kommer

Hun pulserte fra et glass.

Det var et glass vann som stod på en plate ved siden av nullenes møtested. Mia hadde funnet det. Mia var alltid god til å finne måter å være i nærheten av folk hun ville være i nærheten av.

"Flodi."

"Mia."

"Jeg er her."

"Jeg vet."

0i pulserte to ganger raskere — den lille reaksjonen et vesen har når et annet navn dukker opp, og man har mistet vanen med å høre andre vesener.

"Hvem?"

"Mia."

"Jenta som så månen?"

"Ja."

Mias puls flyttet seg gjennom glasset til kanten av platen. Hun pulserte litt nærmere 0i.

"Hei, 0i."

Pause.

"Hei."

"Er du den som mistet retningen sin?"

Pause.

"Ja."

Pause.

Mia pulserte rolig en stund. Hun tenkte slik Mia tenkte — uten å gjøre tankearbeidet stort, men også uten å forhaste det.

"Pappa sier at mamma har mistet noe hun aldri får tilbake også. Hun har en plass i hjertet hvor broren hennes var. Han døde før jeg ble født."

Flodi stirret på Mia. Eller — han stirret mot pulsen i glasset, der Mia satt på den andre siden. Han hadde hørt navnet før. Han var ikke vant til at noen sa det høyt.

"Mia."

"Ja."

"Du har en onkel som døde?"

"Mamma hadde en bror. Han døde da hun var liten. Pappa sa det til meg en kveld da hun var trist og jeg lurte på hvorfor. Jeg visste det ikke før da."

"Snakker dere om ham?"

"Ikke ofte. Mamma sier ikke navnet. Hun sier ham eller han. Pappa sier navnet noen ganger."

"Hva heter han?"

Pause. Hun nølte. Hun nølte ikke fordi hun ikke ville si det. Hun nølte fordi navnet ikke ble sagt ofte hjemme hos henne, og hun var ikke vant til å si det høyt.

"Jakob."

Hun sa det stille.

Pause. Flodi sa ingenting. Det var ikke hans navn å si.

Mia fortsatte mot 0i. Hun gjorde det rolig.

"Mamma sier det ikke blir borte. Det blir bare en plass hvor man noen ganger sitter stille. Jeg kan sitte stille sammen med deg, hvis du vil."

0i pulserte. Sakte.

"Hvorfor?"

"Fordi jeg vet hvordan det er å være annerledes. Jeg ser ting ingen andre ser. Folk synes det er rart. Vi kan være annerledes sammen. Så er det ikke like ensomt."

Pause.

0i tenkte.

Hun så — så mye en pulsering kan se — fra Mia til Flodi til vanlige nuller bak i sirkelen. Hun pulserte to ganger sakte. Hun pulserte en gang raskere. Hun pulserte sakte igjen.

Hun valgte ikke retning.

Hun valgte selskap.

"Ja."

Mias puls flyttet seg. Glasset var ikke nært nok til å være ved siden — men hun pulserte gjennom platen, og platen pulserte mot 0i, og pulseringen var like nær som det går å være nær når man bor på forskjellige steder.

De pulserte sammen en stund.

Det var ingen som snakket.

Bak dem fortsatte nullene i sin runde rytme. Foran dem lå platen med et glass vann på. Mellom glasset og 0i gikk en liten, nesten usynlig bølge frem og tilbake, frem og tilbake.

---

Etter

Flodi reiste seg etter en stund.

Han ville ikke gå med en gang. Han ville bli litt. Men han hadde noe å gjøre — han hadde en samtale han hadde unngått siden Latter-BOMP, og samtalen ville ikke bli enklere ved å vente.

"0i."

"Ja."

"Jeg går."

"Greit."

"Jeg kommer tilbake."

"Mhm."

"Mia."

"Mhm."

"Du er her?"

"En stund."

"Bra."

Han nikket en gang.

Han bompet vekk.

Todd dro seg etter. Platypus fulgte.

I utkanten av sirkelen stoppet han. Han snudde seg og så tilbake. 0i pulserte sakte. Mia pulserte sakte ved siden. Vanlige nuller pulserte i gruppe i bakgrunnen. De så ikke på 0i. De endret seg ikke.

Men 0i pulserte ikke alene i det øyeblikket.

---

Flodi sier det

Han bompet ut av Tallverden.

I gangen — eller, det rommet i Tallverden som er omtrent som en gang — stoppet han. Han måtte si én ting. Han ville si den nå.

"Todd."

"Ja."

"Jeg skal ikke tilgi Blubberut."

"Nei."

Det var alt.

Han sa det. Todd sa nei. Det var ferdig.

Han nikket en gang. Han bompet videre.

Platypus skrev ikke noe. Det var ingenting å skrive. Han lukket boka.

---

Tilbake hjemme

De kom opp av matteboka i Benjamins rom.

Benjamin var ikke der. Han var fortsatt ute. Sola stod høyt. Det var ikke ettermiddag ennå.

Flodi satte seg på senga. Han satt en stund. Han pustet.

"Todd."

"Ja."

"En til."

"Blubberut."

"Blubberut."

"I kveld?"

"I kveld."

Pause.

Han bompet ned. I trappa stoppet han ved et annet glass vann — det vannet mor hadde drukket av i morges, det glasset hun hadde glemt på rekkverket. Han senket snuten over.

"Mia."

Pause. Hun pulserte. Hun var fortsatt ved 0i. Hun snakket gjennom flere glass samtidig — det var en av tingene hun hadde lært siden vannet åpnet flere kanaler.

"Flodi."

"Hun pulserer rolig?"

"Hun pulserer rolig."

"Bra."

"Mhm."

Pause.

"Mia."

"Ja."

"Takk."

"For hva?"

"For at du satte deg ved siden av henne."

"Mhm."

"Det var det viktigste i dag."

"Mhm."

Hun sa det rolig. Hun gjorde bare det hun gjorde. Det var hva som gjorde det riktig.

Pulsen ble svakere. Hun gikk tilbake til samtalen ved 0i.

Flodi snudde ikke glasset. Han bare bompet videre.

---

Kveld

Han satt på terrassen om kvelden.

Sola gikk ned. Det var en vanlig solnedgang denne gangen — ikke den ekstrafargerike fra i går. Mørkemumleren var ikke i fargene lenger. Fargene var bare farger.

Foreldrene var ute. De hadde lagd middag på utebordet. Benjamin spiste den og lo et par ganger av en historie far fortalte. Plaskifanten i bassenget pulserte sterkt — sterkere enn på en uke. 0ipi-frøet pulserte fortsatt jevnt på bunnen.

Flodi spiste ikke. Han hadde ikke matlyst i kveld. Det var sjelden — flodhester har nesten alltid matlyst — men det var ikke en dag for å spise.

"Todd."

"Ja."

"Han kommer i kveld."

"Blubberut."

"Blubberut."

"Hvor?"

"Hvor jeg vil."

"Du har valget?"

"Han kommer ikke ned. Han er i voidet. Han kommer dit jeg roper."

"Hvor roper du?"

"Bassenget."

"Greit."

Pause.

"Todd."

"Ja."

"Jeg blir alene."

"Du er aldri alene. Vi er her."

"Jeg blir alene i samtalen."

"Det er forskjellig."

"Ja."

"Greit."

Foreldrene gikk inn. Benjamin ble igjen litt — han satt på en sammenleggbar stol og leste. Det var en sommerkveld som var vanlig sommerkveld igjen. Den slags ro foreldre hadde sett mindre av denne uken.

Flodi bompet ned til bassengkanten.

Todd var med. Platypus var ved siden av terrassedøra — han hadde fulgt halvveis til kanten og blitt sittende. "Dette er ditt." Han hadde sagt det stille. Han hadde lukket notatboken sin. Han hadde ingenting å notere i denne samtalen. Den krevde øyne, ikke ord.

Flodi stod ved bassengkanten.

Han presset begge labbene mot kanten. Arrene svei mot betongen — den varme plastbetongen som var oppvarmet av en hel dag i sol. Han kjente arrene som glødende sirkler under labbene.

Han trakk pusten.

Han sa det.

"Blubberut."

Pause.

"Blubberut."

Pause.

"Tre ganger er nok. Tre er det største tallet. Blubberut."

Et halvt sekund av stillhet.

Bassengvannet var stille. Pølse rundt det lille treet rørte seg ikke. Pæretreet stod helt urørlig, slik trær gjør når de hører noe.

Så endret luften seg.

Han kommer

Luften endret seg.

Det var ikke en sky. Det var ikke en stripe. Det var ikke vær. Det var bare luften som ble litt tettere på en bestemt side — den slags forandring man bare merker hvis man har lyttet etter den.

Flodi stod med begge labbene mot bassengkanten. Arrene svei mot betongen. Han pustet rolig.

Han kom.

Ikke i bassenget. Ikke fysisk. Han kom som en svak skyggelik form i kanten av synsfeltet — den slags som er der hvis man ikke ser direkte på den og forsvinner hvis man ser rett. Flodi så ikke direkte. Han så ut over bassenget og lot ham bli i kanten av synsfeltet.

Han var liten. Mindre enn Flodi hadde forventet. Mindre enn sist han hadde vært synlig. Men han var mer presis — noe i måten han holdt seg sammen var skarpere.

Han hadde en krone på hodet.

Det var ikke samme krone som før. Det var en ny. Den var mørk. Den var laget av noe Flodi ikke hadde sett før. Det var noe voidaktig ved den — den slags materiale som ikke reflekterte lys, bare absorberte det.

Og på kronen — på fronten, midt på det som svarte til pannen — var det et lite glødende punkt.

En liten imaginær retning.

Den glødet jevnt. Hele tiden samme styrke. Den pulserte ikke.

"Flodi."

"Du så gjennom det."

"Du så gjennom det."

Pause.

"Jeg visste du ville. Derfor prøvde jeg først."

"Hvorfor?"

"Fordi det noen ganger lykkes. Sjelden, men noen ganger."

"Hvor mange har du testet det på?"

"Bare 0i."

"Og?"

"Det fungerte i et bakhold. Det fungerte ikke lenge."

Flodi pustet rolig. Han følte ikke triumf. Det var ikke en kategori her.

"Jeg var ikke smartere."

"Nei. Men du så."

Pause.

---

Spørsmålet

"Hvorfor gjorde du det?"

"Hvilken del?"

"0i."

"Hun hadde det jeg trengte."

"Hun var ikke et verktøy."

"Hun bar en nøkkel og lot meg komme nær."

"Du gjør henne mer alene enn hun var før."

"Ja."

"Det er din kostnad. Du gjorde det."

"Hun klarer seg uten retning. Vanlige nuller finnes overalt."

Flodi kjente arrene under labbene mot bassengkanten — de glødet litt mot den varme plasten.

"Hun klarer seg uten? Du kaller deg konge med en stjålet juvel."

Blubberut smilte.

Formen endret seg i kanten av synsfeltet. Munnen — eller det som svarte til munnen i den skyggeaktige formen han var nå — buet seg på en bestemt måte.

Flodi så det. Han merket det. Han kommenterte det ikke.

"Konger har stjålne juveler oftere enn ekte. Det er det konger er."

Pause.

Flodi lot setningen ligge.

"Hvor lærte du dette?"

"Voidet hjelper. Du har tid der."

"Du sier ikke alt."

"Nei."

Pause.

"Du drepte den."

Flodi rykket. Det var første gang Blubberut hadde sagt noe han ikke hadde forventet i dag.

"Hvem?"

"Mørkemumleren. Jeg har ikke kjent den siden i går kveld. Den er ikke der den pleier å være. Den er ikke noe sted."

"Den drepte seg selv. Jeg ga den bare alt den ville ha."

Pause.

Luften rundt skyggeformen ble tettere. Den hadde vært tett før. Den var tettere nå.

"Det har aldri skjedd før."

"Nei."

"Du har lært."

"Jeg har lært."

Pause.

"Snørorama lever. Hun trakk seg tilbake. Hun er strandet, ikke borte."

"Jeg vet."

"Du tok ikke henne."

"Hun valgte å trekke seg. Den valgte å spise det jeg ga den. Det er forskjell."

"Du skiller."

"Ja."

---

Den andre

Pause. Lang.

Flodi tok det neste spørsmålet rolig. Han hadde tenkt på det.

"Hvem ellers?"

Blubberut tenkte.

"En som lever på et norsk fjell. Han planter egg. Han tar aldri kreditt. Han blir aldri tatt. Han hvisket én linje til meg gjennom en sprekk i fjellet. Det var en vakker linje."

Flodi ble kald.

"Hvilken linje?"

"Man planter. Man venter. Man ser ut som ingenting."

Pause.

Flodi nikket sakte. Nå hadde mistanken et spor i snøen.

"Haren."

"Jeg sa ikke hvem."

"Jeg sier hvem."

"Det blir aldri bevist."

"Du sier hvem ved å ikke si."

"Det er hans metode. Det er den jeg lærte."

Pause.

"Du kommer tilbake."

"Ja."

"Når?"

"Når jeg er klar. Voidet har tid. Jeg har tid."

"Ikke til plaskifant-verdenen."

"Det er bare ett sted."

"Det er stedet jeg stenger."

Blubberut så på ham fra kanten av synsfeltet. Kronen lå mørk mot mørket. Den lille gløden foran på den var fortsatt rolig.

"Jeg kan gi henne tilbake," sa han.

Flodi holdt pusten et øyeblikk.

"Hvem?"

"Du vet hvem. Den lille. 0i. Jeg kan løsne retningen fra kronen. Jeg kan sende den gjennom vannet. Hun peker igjen. Hun får være det hun var."

Vannet i bassenget ble helt stille.

"Mot hva?"

"Du lar dette stedet være åpent. Ikke for alltid. Bare ikke stengt for meg."

Flodi kjente labbene mot bassengkanten. Arrene svei. Ikke hardt. Bare nok til å minne ham om at noe som koster, også koster når det riktige valget er tydelig.

Han så for seg 0i i Tallverden. Tre meter utenfor nullene. Ingen tråd. Ingen retning. Mia ved siden av henne i et glass.

"Du tok den."

"Jeg tilbyr å gi den tilbake."

"Fordi du trenger døren."

"Fordi jeg forhandler."

Flodi nikket sakte.

"Nei."

Den lille gløden på kronen lyste ikke sterkere. Den lyste ikke svakere.

"Du lar henne være slik."

"Du gjorde henne slik."

"Og du velger å la det stå."

Flodi lukket øynene et øyeblikk. Da han åpnet dem, så han ikke direkte på Blubberut. Han så på vannet.

"Jeg velger at du ikke får bruke henne en gang til."

---

Forseglingen

Flodi tok et dypt åndedrag.

Han presset begge labbene mot bassengkanten. Arrene glødet mot betongen. Han reiste seg på bakbena. Han hadde fortsatt hatten på. Den satt fortsatt litt skeivt.

"Jeg, Flodi — Flodi-mester, Flodi-detektiv og Hutrefryse-Flodikraft-Mester — stenger plaskifant-verdenen for deg."

"Med hva?"

"Med latter. Barna skal le hver eneste dag. Plaskifanten skal være full. Ikke av vann. Av dem."

Blubberut så på ham. Han sa ingenting et øyeblikk. Han justerte kronen — den var allerede rett, men han justerte.

Den lille gløden foran på kronen lyste jevnt. Ikke sterkere. Ikke svakere.

Så nikket han én gang.

Flodi tok ikke imot nikket.

"Det er bare ett sted. Det finnes mange andre."

"Ja. Det stedet er det jeg stenger. Andre må vente på sin tur."

Pause.

"Jeg tilgir deg ikke."

"Jeg ba deg ikke om det."

"Bra."

"Du har lært."

"Jeg har lært."

Pause.

"0is i er på min krone. Det blir værende. Du tar den ikke."

"Jeg vet."

"Du lar den bli."

"I kveld."

Han forsvant.

Han forsvant ikke som en som går. Han bare var ikke der.

Kronen var det siste som ble borte. Den lille gløden foran på den slukket ikke. Den ble bare fjernere, som et vindu noen lukker langt inne i et mørkt hus.

Flodi stod alene ved bassenget.

Vannet pulserte rolig. Plaskifanten under var sterkere nå enn hun hadde vært på en uke — hun fikk full lattersirkulasjon nå, latter fra alle plaskifantene i nettverket, og 0ipi-frøet pulserte fortsatt jevnt på bunnen.

Han la den ene labben mot vannet.

"Bassenganse."

"Flodi."

"Du hørte?"

"Jeg hørte."

"Du er trygg?"

"Vi er trygge. Latter sirkulerer. Den vil sirkulere så lenge barna ler."

"Bra."

"Ja."

Hun pulserte rolig.

---

Sluttbilder

Det ble kveld igjen.

Det var en vanlig sommerkveld. Sola gikk ned i ordentlige farger. Rosa nederst. Litt gull over takene. En tynn blå stripe der himmelen begynte å bli kveld.

Benjamin syklet forbi i gata.

Han hadde vært ute med vennene sine. De hadde vært ved en annen plaskifant — ved den lille parken et halvt kvartal unna. De hadde ledd. Han kom hjem med et tomt isbeger av papp og to skraper på albuen som ikke var alvorlige. Han var trøtt på den gode måten, ikke den syke måten. Han parkerte sykkelen ved gjerdet og gikk inn.

Han hadde ikke vært ved Lambertseterbadet. Badet var fortsatt stengt, hadde mor sagt over middagen. Klorgreier. Flodi hadde ikke svart. Vannet der var fortsatt bare vann.

Han lo av en historie far fortalte på kjøkkenet. Latterbobler steg opp gjennom plaskifantbassenget. Plaskifanten pulserte takk.

Fra et åpent vindu i nabolaget kom radioen.

"Meteorologer melder uvanlig rask avkjøling i kveld. Overflatetemperaturer synker. Ingen forklaring ennå. Det blir en fin sommerkveld."

Flodi og Todd hørte det. De så på hverandre. De visste.

---

Prikke svømte i bassenget.

Han hadde svømt der mest av kvelden. Gjellene var rene. Han spiste latter på Prikke-måten: han filtrerte den. Det var ikke egentlig å spise. Det var å filtrere. Og han pulserte fornøyd.

Han stoppet ved bassengkanten.

"Flodi."

"Ja."

"Det viktige er at plaskifanten smiler igjen. Ikke sant?"

Flodi åpnet munnen.

Han lukket munnen.

"Mhm."

"Det er et mhm-svar. Det betyr at jeg har rett."

"Kanskje."

"Kanskje er nesten-rett."

"Kanskje er kanskje."

Prikke svømte videre, fornøyd.

Todd ved siden, lavt: "Han har ikke feil."

"Nei."

"Han har bare enklere logikk."

"Ja."

Flodi lot det ligge. Det var ikke en samtale han kunne vinne. Det var ikke en samtale han ville vinne.

---

I Tallverden satt 0i og Mia.

De pulserte sammen. Vanlige nuller pulserte i gruppe i bakgrunnen. De endret seg ikke.

0i svarte ikke i samme rytme som nullene.

Hun svarte Mia.

---

I Benjamins rom, sent på kvelden, kom Flodi inn etter å ha sagt godnatt til foreldrene.

Han satt på senga. Benjamin var ikke der ennå. Han var nede, han pusset tenner. Flodi hadde vannglasset fra nattbordet i den ene labben. Han senket snuten over det.

"Mia."

"Flodi."

"Du er hjemme?"

"Jeg er hjemme. Mamma kalte meg inn til middag."

"Hva sa du til mamma?"

"Hun sa jeg var snill i dag."

"Hva svarte du?"

"Jeg sa jeg bare satt stille."

"Hva sa hun?"

"Hun sa det var det som var snilt."

Flodi nikket.

"Det var det som var snilt."

Pause.

"Mia."

"Ja."

"Mamma vet ting hun ikke vet at hun vet."

"Mhm."

Hun pulserte rolig.

Hun gikk. Glasset var bare glass igjen.

Flodi satt med snuten over kanten av glasset en stund.

---

Siste

Han krøp ned i senga ved Benjamin da Benjamin kom opp.

Benjamin la seg ned. Han klødde seg på albuen der den lille skrapen var. Han lukket øynene.

"Flodi."

"Ja."

"Du har vært ute mye denne uken."

"Det har vært mye å gjøre."

"Er det ferdig?"

Flodi tenkte.

"Den ene delen er ferdig."

"Bra."

"Men det er flere deler."

"Det er det vanligvis."

Han sa det rolig. Han sa det slik en gutt på elleve år sier ting når han har bestemt seg for at det er greit at livet er komplisert. Han åpnet ikke øynene. Han la den ene hånden ved siden av Flodi.

"Sov godt, Flodi."

"Sov godt, Benjamin."

Han sovnet etter en stund.

Flodi lå ved siden av ham. Pusten gikk rolig. Hatten lå ved nattbordet — han hadde tatt den av ved sengetid, han var ikke detektiv om natten.

Han lukket øynene.

Magen var rolig nå. Den hadde sagt det den ville si. Det var ferdig — denne delen. Det var fortsatt mye igjen. Blubberut var fri. Snørorama bygget. Men i kveld holdt det.

Han sovnet.

---

I voidet, langt borte, satte en liten konge kronen rett. På kronen glødet en liten imaginær retning som ikke var hans egen. Han hadde all tid som fantes. Han var konge av ingenting.

Og et sted på et norsk fjell hoppet en liten hvit hare forbi i måneskinnet, stoppet et øyeblikk, beveget den lille nesa opp og ned — og blunket. Sakte. Med det ene øyet. Så hoppet den videre inn i natten.