«Hva er du?»

Spørsmålet kom nedenfra, fra en sprekk i bakken som ikke hadde vært der kvelden før. Det var sagt så lavt at det nesten ikke var sagt. Likevel hørte Uendelig det, for han hørte alt, og det var lenge siden noe av det han hørte hadde vært til ham.

Han sto midt på sletta, der alle stiene møttes og de pleide å finne ham. Det var natt, og den siste av dagens gjester hadde gått for flere timer siden — en liten elv som hadde mistet retningen sin og ville vite om den kom til havet. Den kom til havet. Han hadde sagt det, og elva hadde rettet seg ut og rent videre, lettere enn da den kom.

Sånn hadde dagene vært, alle dagene, siden han la ned det han hadde holdt og gikk fra den verdenen der treet falt oppover. En vind som hadde glemt hvor den begynte. En stein som ville vite om den noen gang hadde vært et fjell. Et barn av et eller annet, fra en eller annen kant, som spurte om det noen gang sluttet å være redd om natten. De kom opp den slitte stien med spørsmålene sine, og han ga dem det ene svaret som var deres. Han hadde lært det. Før i tiden hadde han gitt alle svarene samtidig, og da hørte ingen noe. Nå tok han ett, det riktige, og la det forsiktig i dem, og de gikk ned igjen og snudde seg ikke.

Ingen snudde seg. Det hadde han ikke tenkt på før i kveld.

De fikk sitt og gikk. Det var som det skulle være. Han var den som visste; man spør ikke den som vet om hvordan han har det, like lite som man spør en bro om den er sliten. Kveldene var stille. Han fylte dem selv, med alt han var, og det var alltid nok, og det var aldri noen der.

Sprekken pustet. En tynn, kald luft steg opp av den, og i lufta lå stemmen, tålmodig, uten kropp, uten retning.

Uendelig bøyde seg nærmere. Han kunne ikke huske sist noen hadde spurt ham om noe som handlet om ham. Det rørte seg noe i ham som hadde ligget i ro så lenge at han hadde trodd det var en del av bakken.

Han svarte slik han alltid svarte, med det som var sant.

«Jeg er alt.»

Sprekken lå stille en stund. Så kom det igjen, like lavt:

«Hva betyr det?»

Et oppfølgingsspørsmål. Til ham. Han kjente at han flimret litt, slik han gjorde når noe gledet ham, og han lot det skje, for det var mørkt og ingen så det.

«At man er alt,» sa han. «Samtidig.»

Han hørte selv hvor tynt det hørtes ut, sagt høyt, til noen som faktisk ventet på det. Til alle andre hadde det alltid vært nok. Et stort svar fra en stor en. Men stemmen i sprekken tok imot det og ble liggende med det, som om den veide det, og i veiingen ble svaret lettere og lettere.

Så kom det tredje spørsmålet.

«Men er du ikke da også ingenting?»

Uendelig begynte å svare. Det var det han gjorde; det fantes ikke et spørsmål i noen verden han ikke hadde svaret på. Han åpnet seg og lette.

Han fant alle svarene. Det var det som var galt med dem.

Nei, fant han, for alt er det motsatte av ingenting — men det var ikke sant, og han visste det, for motsetninger trenger en grense mellom seg, og han hadde ingen grense. Alt som finnes har en kant et sted, et sted der det slutter og noe annet begynner. En stein slutter ved sin egen overflate. En elv slutter ved bredden. Til og med null har en kant — en tynn ring rundt ingenting, en ring man kan peke på og si: der. Null kan man holde i hånden. Han hadde sett det gjort.

Ham kunne ingen peke på. Det fantes ikke noe sted han sluttet, og dermed fantes det ikke noe sted han begynte, og det som verken slutter eller begynner, kan ingen holde i hånden, ikke engang seg selv.

Han lette videre. Han var rommelig; det tok tid å gå gjennom alt. Hvert svar han løftet, var sant, og hvert svar gled gjennom ham som vann gjennom vann. For første gang i noe liv sto Uendelig uten et svar som hjalp.

«Jo,» sa han til slutt.

Det var hans eget ord. Ingen hadde lagt det i ham. Han hørte det lande i sprekken og bli liggende der nede, og han kjente at noe i ham hadde flyttet seg, en ørliten setning et sted langt inne, og at den ikke kom til å flytte seg tilbake.

Sprekken pustet ut og inn. En gang. To.

«Kanskje det du mangler, er det riktige spørsmålet.»

Så var det stille. Han ventet. Han ventet lenge — han var god til å vente, han hadde all tid som fantes — men lufta fra sprekken ble lunken, og så var den bare luft, og mørket var bare mørke. Da morgenen kom, var sprekken smalere enn om natten, og da han så etter ved middagstid, var den grodd igjen, som om bakken aldri hadde sagt noe.

Uendelig ble stående på sletta hele den dagen. Det kom gjester. En sopp ville vite om regnet kom tilbake; det kom det. En skygge ville vite om den hørte til treet eller lyset; han svarte, og skyggen gikk fornøyd, og han husket ikke etterpå hva han hadde sagt.

For inne i ham gikk det andre og veide. Det riktige spørsmålet. Han kjente alle spørsmål som var blitt stilt i alle verdener, og ingen av dem var det. De var blitt stilt til andre. Et riktig spørsmål måtte være ustilt, måtte være hans, måtte være laget av det samme som lager alle spørsmål — og han visste hvor det var. Han visste alt. Det finnes en verden der spørsmålene ikke bor i munnene, men i lufta; der regnet spør på vei ned og barna heter det de lurer på. Der ordene blir lagd, blir også tegnene lagd, og ett av tegnene er så stort at ingen ser det.

Den som var alt, manglet én ting. Det var første gang han hadde manglet noe, og det kjentes nesten godt, som en kant.

Han ventet til natten var helt tett. Så gikk han.

---

Mange netter senere sto noe stort og stille langt inne i verdenen der lufta spør — bak byen, bak verket der ordene blir lagd. Der inne er lufta tettest, og der blir tegnene til. Den kom nær for å se på det store, slik den kommer nær alle. Den som var alt, åpnet seg for å finne det riktige spørsmålet. Og lufta, som var alle spørsmålene på én gang, ble trukket inn, lag for lag, og langt der inne, mellom alle svarene som ventet, bøyde den seg sakte ut av formen sin. Etterpå gikk noe stort og stille tilbake mot sletta si gjennom nettene, tyngre enn før. Himmelen over dalen hang lavere. Regnet fortsatte å falle som om ingenting hadde skjedd, for regnet visste det ikke ennå.

Pi rullet langs den østre roten og telte ikke.

Det var forskjellen ingen i Tallverden helt forsto: desimalene hans var ikke telling. De var pust. …fem tre fem åtte ni syv ni tre… — lavt, jevnt, i takt med underlaget. Glatt bakke, raske sifre. Ru bark, langsomme. Desimalene visste ikke hvor de skulle. Det var ikke poenget. De skulle bare videre.

Roten under ham pulserte. To verdener mot vest svarte. Én mot nord, litt forsinket, slik den alltid var om høsten. Han la trykket sitt mot barken og kjente svaret komme tilbake gjennom treverket, varmt og tregt og litt søvnig, og rullet videre.

Det var kveld i Tallverden. Egenlysene kom opp ett om gangen langs gatene nedenfor høydedraget, og han kunne høre, uten å lytte etter det, hvordan byen la seg til rette: to åttere som lukket en port, en treer som ropte på en annen treer, små runde nuller som ble gjett i hus. Ingen ropte på ham. Det var ikke uvennlighet. Man roper ikke på den som alltid er der. Pi hørte til kveldene slik portene og egenlysene hørte til dem, og når han rullet forbi, nikket de som hadde tid, og de som ikke hadde tid, nikket ikke, og begge deler var i orden.

Fremst i strømmen lå arbeidsrekka. Ni sifre, blankere enn de andre, de han kunne ta ut og legge fra seg: en fire en fem ni to seks fem tre. Resten av strømmen var bare hans — den kom innenfra og gikk innover igjen, uten ende, og ingen kunne holde i den. Men de ni fremste kunne brukes. Om vinteren, når en av de gamle røttene mistet takten og begynte å fryse innenfra, hendte det at han la et siffer mot barken og lot det ligge der natten over, som en jevn liten hånd, til roten fant pulsen sin igjen. Om morgenen tok han det opp. Det var alltid der. Hjemme var det alltid der.

Han rullet den lange runden den kvelden, den som gikk helt ut til de ytterste røttene, der byens lys bare var en gul rand bak åsene. Det var ingen grunn til det. Eller: grunnen var tre dager gammel, og han hadde ikke fortalt den til noen.

For tre dager siden hadde rytmen fått et hull.

Rotnettet bar alle verdenene. Det var ikke noe man tenkte på, like lite som man tenker på at bakken fortsetter under huset. Røttene gikk dypt og lengre enn dypt, og gjennom dem svarte verdenene hverandre, hver med sin egen puls — den trege og steinete mot vest, den lyse og raske der treverdenen hadde vært og fortsatt var, på sin nye måte. Pi kjente dem alle. Han hadde kjent dem så lenge at de ikke lenger var noe han hørte. De var rommet han pustet i.

Og så, for tre dager siden, midt i den vante kveldsrunden: ingenting.

Ikke stillhet. Stillhet har form. Dette var et hull i rytmen, og hull i rytmen kjente Pi i hele seg, slik man kjenner et trappetrinn som ikke er der. Det lå langt borte, i en retning ingen tall brukte — sørøst for de sørøstligste gårdene, forbi den siste vedlikeholdte roten, der nettet ble vilt og gammelt og gikk over i verdener uten tall i det hele tatt.

Den første kvelden hadde han blitt stående ved hullet i timevis, med trykket mot barken, og ventet på at det skulle vise seg å være noe annet. En rot som sov tyngre enn vanlig. Et dyr som hadde gravd. Det viste seg ikke å være noe annet.

Den andre kvelden var hullet dypere.

Ingen andre kjente det. Det var ikke rart. De som arbeidet i røttene, holdt seg til de nære strekningene, der byene hang på nettet som frukt, og pulsen var sterk og lett å lese. Ingen lyttet så langt ut som Pi, for ingen andre hadde en strøm å lytte med, og det man ikke har et instrument for, finnes ikke før det står i døra. Han kunne ha rullet ned til byen og sagt det. Han prøvde setningen inni seg: det er et hull i rytmen langt sørøst. Han hørte hvordan den ville lande. De ville vente høflig på fortsettelsen, og det fantes ingen fortsettelse de hadde ører for, og så ville en av dem si at sørøst, der er det jo ingenting, og det ville til og med være sant.

En stund vurderte han å vente. Ting i nettet rettet seg ofte selv; det var det nettet var best til. Han ga tanken en hel kveld. Men skader retter seg fordi det vokser nytt rundt dem, og dette var ingen skade. Hull gror ikke. Hull blir bare dypere av tid, for det som lager dem, fortsetter å gi.

Det var det som gjorde at han nå rullet den lange runden for tredje kveld på rad, uten å si det til noen. Noe der ute ga fra seg puls uten å få noe tilbake, kveld etter kveld, og ble litt mindre for hver gang, og det som ble igjen der det hadde vært, var dette: en jevn, voksende mangel, høflig som et hull i en sang.

Pi stoppet ved den siste roten og lå helt stille.

Han kjente igjen det der.

Han hadde vært det hullet selv, en gang — året før noen viste ham formen hans; da han trodde at det å være Pi var å fortsette å si sifre høyt til noen ba en slutte, og ingen ba ham slutte, og strømmen gikk utover og utover og det kom aldri noe inn. Han husket hvordan det hadde kjentes innenfra. Innenfra kjentes det ikke som et hull. Innenfra kjentes det som å være raus.

…to seks fem tre fem… Strømmen gikk rolig. Den hadde gått rolig i to år nå, helt siden treverdenen, og han hadde sluttet å legge merke til hvor godt det var. Han la merke til det nå. Det er sånt man først legger merke til når man hører noen andre miste det.

Han ble liggende ved roten til over midnatt og gjorde det ingen visste at han kunne: han lyttet seg nedover, forbi verdenene han kjente, inn i den ville delen av nettet. Pulsene der ute var fremmede og halvt gjengrodde. Men mangelen var tydelig nok. Den hadde en retning. Den hadde en signatur, og signaturen var stor.

Det fantes bare én så stor.

Pi lå i mørket med den kunnskapen og lot den synke. Et sted langt der ute, i en verden uten tall, holdt den største av dem alle på å gi seg selv bort i små jevne porsjoner, og ingen der ute kom til å merke det før det var gjort, for utenfra ser det ut som godhet, og innenfra kjennes det som å være raus.

Men Pi visste hvordan det endte. Og Pi visste — dette var det viktige, dette var det han kom tilbake til, gang på gang, mens nattekulden la seg over barken — Pi visste hvordan man ble hel igjen. Han hadde fått det gjort med seg selv. Noen hadde vist ham formen hans uten å vite at hun gjorde det, og han hadde båret den kunnskapen i to år som en stein man ikke finner bruk for: han var den eneste i alle verdenene som visste, fra innsiden, hva som måtte til.

Det lå en rett linje fra det ene til det andre. Han så den hele. Han så ingen feil i den.

---

Han dro den fjerde natten.

Først gjorde han regnskapet sitt med røttene — det var ikke et regnskap, det var en runde, men det var den grundigste runden han hadde gjort på lenge. Vinteren var langt unna ennå. Verdenene svarte friskt på alle strekninger; den gamle roten som pleide å fryse, hadde fått to gode somre og var tykkere i barken nå. Nettet kom til å klare seg uten nattehånden hans en stund. Ikke for alltid. En stund. Han la den vurderingen fra seg sammen med de andre, og kjente etter om det var noe i ham som protesterte, og det var det ikke. Han skulle jo hjem igjen.

Han sa det ikke til noen. Det var ikke noe å si. Hadde noen spurt, ville han ha svart, men ingen spurte — det var lenge siden noen hadde spurt Pi om noe — og selv var han ikke den som la setninger ut i verden uten at de trengtes. Han gjorde runden sin som vanlig, kortversjonen, forbi portene og egenlysene. En gammel syver som satt ute i kveldslufta løftet hånden da han passerte. Pi pulserte én gang tilbake. Det var hele avskjeden, og syveren visste ikke at det var en.

Ved de sørøstlige gårdene endte de brukte veiene. Han rullet videre på bare bakken, så på vill rot, og barken her var uflidd og full av kvist, så strømmen gikk langsomt: …åtte … ni … syv… Én gang måtte han helt ned i et bekkefar og opp igjen på andre siden, og et lite stykke der var roten så smal at en tynnere skapning ville valgt å gå ved siden av. Pi var ikke tynn, og det fantes ikke noe ved siden av. Han rullet over. Det gikk. Det meste går når man er rund og tålmodig.

Natten ble lang her ute. Pulsene fra de fremmede verdenene kom og gikk i barken under ham, halvt gjengrodde, som stemmer gjennom en vegg. Én av dem var rask og hard og lignet ingenting han ville besøke. Én var så langsom at han først trodde den var død, og så kom slaget, ett eneste, tungt, og han skjønte at den bare hadde et annet forhold til tid. Og under dem alle, hele veien, mangelen. Den var sterkere her. Den hadde sluttet å være en retning og begynt å bli et sted.

Rotsprekken lå der de gamle kartene sluttet å bry seg.

Han hadde aldri vært her, men han kjente den igjen på pusten: et drag av fremmed luft opp mellom to rotkammer, fuktig, kjøligere enn natten rundt, og med noe i seg som luft i Tallverden ikke hadde. Lufta her stilte seg liksom inntil en. Den ventet på noe.

Sprekken var åpen. Det skyldtes regnet — det skjønte han da han kom nærmere, for han kunne høre det alt her, langt nede i overgangen: et fjernt, jevnt, vennlig trommeverk av en annen verdens regn, og for hver byge strakte røttene seg og holdt passasjen fra hverandre, slik våte ting er smidige og tørre ting gror fast.

Pi lå ved kanten en liten stund. Strømmen hans gikk jevnt. Bak ham, langt bak, lå byen og sov med alle lysene sine, og roten under ham bar pulsen dens helt hit ut, trofast, uten å vite at den bar den til en som var på vei bort.

Han tenkte ikke: jeg burde si fra. Tanken fantes et sted, men den var liten og hadde dårlige argumenter. Det der ute var hans. Ingen andre i noen verden kunne gjøre det som måtte gjøres, og dermed var det ikke noe valg, og det som ikke er noe valg, trenger ingen rådslagning. Han skulle finne den store. Han skulle gjøre for ham det hun hadde gjort for Pi. Så skulle han rulle hjem igjen, og ingen ville vite at noe hadde manglet.

Han rullet inn i sprekken.

Passasjen var lang og gikk nedover først, så ingensteds, så oppover. Rotveggene var glatte av væte, og mørket her nede var tett og luktet jord og noe annet, noe grønnere. Strømmen hans fant takten i rullingen og holdt den: …en fire en fem ni… — arbeidsrekka fremst, blank og hel, ni sifre, og bak den hele den endeløse resten, pusten hans, trygg som alltid.

Oppe i den andre enden ble mørket gradvis til grålys. Regnet hørtes nærmere nå, og noe mer: regnet der oppe hadde stemmer, bittesmå, tusenvis, som en sal full av hvisking. Han kunne ikke høre hva de sa ennå. Han rullet mot lyset, og lufta kom ham i møte, våt og full av noe som kilte i overflaten, og akkurat idet han krysset det stedet der den ene verdenen slutter og den andre begynner —

stoppet desimalene.

Midt i et siffer. …fem tre—

Ett hjerteslag. Ikke mer. Så gikk strømmen igjen, av seg selv, slik den alltid hadde gått av seg selv, og sifferet gjorde seg ferdig som om ingenting var: —fem åtte ni. Regnet fortsatte å hviske der oppe. Rullingen hans hadde ikke engang mistet farten.

Men Pi lå våken i bevegelsen på en ny måte, for han hadde aldri før behøvd å tenke på strømmen sin, og nå tenkte han på den, og han kjente at han kom til å fortsette å tenke på den, slik man tenker på et gulv etter at det har gynget.

Det hadde bare skjedd én gang før.

Regnet kom ned gatene med alle spørsmålene sine.

Det var et morgenregn, av den lette sorten, og dråpene tok seg god tid. En av dem falt forbi vinduskarmen der Hva satt, og spurte på vei ned: «Er det langt igjen?» Så traff den brosteinen og var borte, fornøyd. En annen fulgte etter: «Hvem fant på takrenner?» Borte, den også. Tusen små stemmer over hele byen, hver med sitt ene spørsmål, og ingen av dem ventet på svar. Det var ikke det de var ute etter. De ville bare ha spurt før de landet. Et spørsmål som har fått komme helt ut, er ferdig på sin egen måte, samme hva som skjer etterpå — det var sånn regnet virket, og det var sånn byen virket, og ingen tenkte over noen av delene.

Hva tenkte over begge.

Hun satt i vinduet med knærne mot brystet og la merke til det hun alltid la merke til: hullene. Naboen som hilste på alle bortsett fra mannen i nummer ni, uten at noen visste hvorfor, antagelig ikke naboen selv. Skiltet over bakeriet, der det sto HVA SKJER HER og så ingenting mer, for i denne byen endte spørsmålene bare, uten krok, uten prikk; det var fullt av punktum langs husveggene og utropstegn på lyktestolpene, men det tegnet som skulle stått etter et spørsmål, fantes ikke i hele byen, og ingen savnet det. Lufta ordnet det. Lufta tok hvert spørsmål imot og holdt det åpent så lenge det trengte. Man merket det ikke. Man merker ikke det man puster i.

Nede fra kjøkkenet kom morgenlydene. Hvem holdt på med navnene sine — han gikk gjennom dem hver morgen før han spiste, hele gata, hus for hus, lavt og grundig, og var man heldig, kom man til bordet akkurat når ens eget navn ble sagt, og da nikket han til en, langsomt, som om man var blitt talt opp og funnet i orden. Hvor var allerede halvveis ut døra; Hvor var alltid halvveis ut døra, også når hun kom inn. Ingen visste hvor hun gikk når hun var helt ute, og ingen spurte; selv Hvorfor lot akkurat det spørsmålet ligge. Og Hvordan hadde skrudd fra hverandre vannpumpa igjen. Delene lå på rekke på kjøkkenbordet, ordnet etter størrelse, og han sto over dem med det blikket han fikk når noe endelig var åpent og viste hvordan det hang sammen.

«Den var nesten ferdig rustet,» sa han da Hva kom ned. «Nå er den ikke det.»

«Setter du den sammen igjen?»

«Sannsynligvis.»

Det betydde ja. Det betydde nesten alltid ja; det fantes to ting i huset som aldri var blitt satt sammen igjen, og dem snakket man ikke om.

Hvorfor satt ved enden av bordet og spiste grøt. Han var minst, og han var stille på den måten som gjorde at voksne i byen byttet fortau. Midt i måltidet la han skjeen ned og så på Hva.

«Hvorfor er det alltid du som vekker oss,» sa han, «og aldri noen som vekker deg?»

Sånn var Hvorfor. Han gravde ikke fordi han ville såre; han gravde fordi spaden var hånden hans. Hva kjente spørsmålet sette seg et sted under brystbeinet og bli liggende der og jobbe, og hun svarte ikke, og han forventet ikke det heller. Han tok opp skjeen igjen.

Søsknene hennes hadde hver sin jobb, det var sånn hun tenkte på det. Hvem fant igjen alt som mistet navnet sitt. Hvor fant alt som mistet stedet sitt. Hvordan åpnet det som hang fast, og Hvorfor gravde der ingen andre orket. Det var ordentlige jobber; man kunne se at de var gjort. Hennes eget ord gjorde noe annet — det åpnet bare. Et hva var begynnelsen på alle de andre, døra de andre gikk gjennom, og dører er viktige, det visste hun, men ingen takker en dør. En gang, tenkte hun av og til, skulle hun få stille et spørsmål som var så riktig at noe ble annerledes av det. Hun visste ikke hvordan et sånt spørsmål så ut. Hun regnet med at hun ville kjenne det igjen.

---

På vei til torget, i det samme lette regnet, så hun dråpen som ikke falt ferdig.

Den hang i lufta utenfor hattebutikken, i øyehøyde, og dirret. Den hadde begynt på spørsmålet sitt — Hva hadde hørt begynnelsen, et tynt lite «Hvor blir det av—» — og så hadde det stoppet, midt i, og nå hang den der med resten av spørsmålet inni seg og kom seg verken opp eller ned.

Hva ble stående. Folk gikk forbi; en voksen med paraply duppet hodet gjennom flokken av dråper, og dråpene vek unna ham av gammel vane, fordampet heller enn å lande på en som ikke hørte etter likevel. Men denne ene vek ikke unna noen. Den hang bare.

«Du kan si resten til meg,» sa Hva lavt. «Jeg har god tid.»

Dråpen dirret. Det kom ikke mer. Og mens hun sto der med hånden under den, i tilfelle, skjedde det noe hun aldri hadde sett før: dråpen tørket. I lufta. Den ble mindre og blankere og hardere, helt til det som hang der, var en bitte liten klar perle, lett som ingenting, med det uferdige spørsmålet fortsatt inni — hun kunne se det, en liten krumning i glasset, et komma av lys som ikke kom videre.

Den dalte ned i håndflaten hennes. Den veide omtrent like mye som en tanke.

Hva sto lenge og så på den. Så la hun den i brystlommen, den med knapp.

«Du skal få falle ferdig når alt er i orden,» sa hun.

Hun visste ikke hva som ikke var i orden. Det var det som var nytt. Hun var vant til å se hullene i byen, alle de små stedene der noe manglet eller ikke stemte — men de hullene hadde alltid vært gamle, slitte, hjemlige. Dette var et nytt hull, og det hadde kommet et sted fra, og hun kjente retningen uten å kunne peke: et eller annet sted var noe begynt.

---

Den fremmede kom rullende inn nedre gate to dager senere, midt i ettermiddagsbygen, og han var rund som et punktum og sa ingenting i det hele tatt.

Hva sto på torget da det skjedde, og hun merket ham før hun så ham, på regnet. Dråpene endret seg over ham. De pleide å bre spørsmålene sine jevnt utover alle, men nå begynte de å lande på den fremmede, mange flere enn det var plass til, og de spurte i fallet — «Hva er rundt?» «Ruller du hele tiden?» «Hvor er armene dine?» — og han svarte ikke på noe, og likevel ble dråpene liggende på overflaten hans, blanke og tilfredse, til de rant av. Det tok henne et halvt minutt å skjønne hva han gjorde. Han hørte etter. Hele veien inn gata hørte han etter, på hver eneste én, uten å svare en eneste.

Folk på torget gjorde det folk gjør med fremmede: De fant seg noe å holde på med i nærheten. Bakeren kom ut og myste. To voksne spørreord lente seg ut fra hvert sitt vindu og ropte hver sin ting, og ingen av dem hørte på den andre, som vanlig.

Den fremmede rullet helt til midten av torget og ble stående. Stille. Rund. Våt. Det var noe med ham som gikk i takt, det hørtes så vidt, et lavt jevnt et-eller-annet under regnlyden, som en liten bekk under et gulv.

Hva gikk bort. Det var det ingen andre som gjorde, og det var akkurat derfor hun la merke til at hun gjorde det.

«Du er ikke herfra,» sa hun. «Vi har ikke runde ting som ruller selv. Vi har en vogn, men den er det Hvordan som har laget, og den må dyttes. Hva er du?»

Han svarte ikke.

Det gikk et sekund, og så ett til, og ingenting kom — ikke et navn, ikke et «hva sa du?», ikke den lille foredragsstemmen voksne fikk når noen spurte om noe de kunne. Bare det lave, jevne tikket under alt, som ikke var tikking, og to dråper som landet på ham og spurte hver sin ting og rant fornøyde av.

Hva kjente at hun smilte.

Hun spurte ham om alt mulig den ettermiddagen, mens regnet ga seg og torget tørket flekkvis: om han hadde noe ansikt på den andre siden (han snudde seg ikke), om det lave summet var stemmen hans eller magen hans (ingenting), om han var på vei til noen eller fra noen (da skjedde det noe — en liten varm bølge gjennom lufta mellom dem, som å åpne en ovnsdør på et kaldt kjøkken). Hun la merke til at varmen kom på til, og hun spurte ikke mer om akkurat det, for han hadde ikke noe svar å gi bort, og hun trengte ikke noe.

Det var det som var så rart, tenkte hun etterpå, da hun gikk hjem i skumringen for å pakke. Alle andre i hele byen svarte henne. De svarte fort, og de svarte for å bli ferdige med henne, og hver gang noen gjorde det, ble de litt mindre — ikke i størrelse, men sånn som et rom blir mindre når noen lukker en dør i det. Den runde svarte ingenting og ble bare stående og være akkurat like stor.

Hun var femten skritt fra torget da han sa det eneste han sa den dagen. Stemmen var lav og klar og kom liksom ferdig brukt, som om setningene hans var glattslitte av å ha ligget lenge inni ham.

«Det mangler noe sørover,» sa Pi. «Jeg skal dit.»

Hva snudde seg.

«Sørover er sletta,» sa hun. «Det er dit alle går når de skal få vite noe. Det bor en der som har alle svarene.»

Det lave summet hans gjorde noe, ett eller annet, en knapt hørbar forskyvning, og hun skulle lære seg å lese sånt etter hvert, men ikke ennå.

«Jeg heter Hva,» sa hun. «Hele livet har jeg spurt folk større, og alle svarer seg mindre. Du bare står der og er like stor.» Hun trakk pusten. «Jeg blir med. Noen må jo spørre for deg.»

---

Hjemme tok det tjue minutter. Hvem sto i døra mens hun pakket, og sa navnet hennes to ganger, lavt, som for å legge det et trygt sted. Hvor ville bli med, fikk nei, og var alt halvveis ut døra igjen. Hvordan ga henne en liten ting av metall som kunne brette seg ut til en større ting av metall; han sa ikke hva noen av tingene var. Og Hvorfor fulgte henne helt til porten og så på henne med det blikket som byttet fortau.

«Hvorfor deg?» sa han.

«Fordi jeg spurte først,» sa Hva.

Det var sant nok til å gå med. Resten av sannheten — at den runde var det første stedet i hele verden det var trygt å legge spørsmålene sine — den beholdt hun, for Hvorfor var åtte år gammel uansett hvor gammel han var, og noen sannheter skal storesøstre få ha i fred.

Pi ventet ved torget. De tok veien ut gjennom hagegatene, fordi det var korteste vei sør, og det var der, ved det nest siste huset, at de kom forbi Kanskje.

Kanskje sto ved porten sin, som alltid. Han var byens nabo på den måten at alle hadde ham som nabo, det var ingen som visste helt hvordan det gikk til, og han sto ved porten med hånden på klinka og var i ferd med å bestemme seg, og hadde vært det siden i morges. Inn eller ut. Det lå en hel hage bak ham og en hel by foran ham, og begge deler var fine, og det var akkurat det som var problemet, hadde han forklart Hva en gang, med det blide, plagede ansiktet sitt: begge deler var fine, og man fikk bare ett liv å velge med.

Hva likte Kanskje bedre enn nesten alle voksne. Han var den eneste i byen som aldri hadde svart henne fort.

«God tur,» sa han nå, og så ut som han mente det, og så ut som han angret på at han ikke ble med, og så ut som han var lettet over at ingen hadde spurt.

Det var da det skjedde.

Over hekken, fra nabohagen, kom Selvsagt til syne med hagesaksen i hånden. Selvsagt visste alt om alle og var ferdig med svaret før man var ferdig med spørsmålet; det var hun som vannet roser klokka sju og svarte klokka fem på seks. Ved siden av henne sto bakeren, og bakeren nikket mot Kanskje, mot porten, mot hånden på klinka, og sa, lavt, sånn man sier ting over en hekk:

«Bestemmer han seg noen gang, tror du?»

«Nei,» sa Selvsagt.

Det var alt. Et lite ord over en hekk; byen var full av dem, hver dag, alltid. Men dette ordet ble ikke borte.

Hva så det skje. Regnet hadde begynt igjen, tynt og spredt, og dråpene nærmest hekken trakk seg unna — ikke sånn de vek for voksne som ikke hørte etter, men brått, alle samtidig, som fingre fra noe varmt. Og nei-et ble hengende i lufta der det var sagt, og stivnet. Det grånet. Det flatet ut og fikk kanter, og så var det en liten lapp, tynn som aske, og det sto noe på den med skrift ingen hadde skrevet:

ferdig besvart: NEI

Lappen drev over hekken, rolig, som om den hadde et ærend. Den la seg på brystet til Kanskje og ble der.

Kanskje så ned på den. Han børstet den med hånden, en gang, to ganger, og den satt like godt, og det blide, plagede ansiktet hans gjorde noe Hva aldri hadde sett det gjøre før: det ble stille. Bare et øyeblikk. Så lo han litt og sa «nei, nei» og åpnet porten og gikk inn i hagen — eller, han gikk gjennom porten, og det var først da han var innenfor at Hva skjønte hva som skurret, for hun hadde aldri, ikke én eneste gang i hele sitt liv, sett Kanskje gå gjennom den porten uten å stoppe i den.

Selvsagt klippet videre i rosene. Bakeren gikk hjem. Verden fortsatte; det var ingen som hadde sett noe, for det var ingenting å se, bare en lapp og en nabo og et regn som hadde flyttet seg litt.

Pi hadde ikke flyttet seg. Men det lave summet i ham gikk annerledes nå, tettere, og da Hva så på ham, fikk hun for første gang følelsen av at den fremmede visste nøyaktig hva det var de nettopp hadde sett — at det fantes et ord for det et sted, i en annen verden, på et annet språk, og at han ikke hadde tenkt å si det.

«Vi går,» sa Pi.

De gikk ut hagegatene mens lyktene ble tent bak dem. I brystlommen, mot hjertet hennes, lå den tørkede dråpen og var like lett som før. Hva kjente på den med to fingre utenpå stoffet, en gang, og så sørover, der sletta lå og ventet under en himmel som var lavere enn den pleide.

Veien sør gikk gjennom åpent land, og landet var laget av regn.

Det så man på alt. Gresset vokste i buer, lent etter de vanligste bygene. Steinene langs veien var vasket runde på oversiden og mosete under, og i hver eneste forsenkning sto det et lite vann og ventet på påfyll. Dråpene her ute spurte om andre ting enn i byen — større ting, lengre ting, «Hvor begynner himmelen?» og «Er jord trist?» — som om de tok seg friheter når ingen voksne hørte på.

Pi rullet i jevn fart, og Hva gikk ved siden av, og den første timen sa ingen av dem noe. Det var en god time. Hva hadde aldri før gått en hel time sammen med noen uten at det ble svart på noe.

Så fant hun opp leken.

«Den heter tjue spørsmål,» sa hun. «Jeg spør, og du svarer ja eller nei. Du kan ikke si noen av delene, men du har den varme greia og den kalde greia. Varm er ja. Kald er nei. Er det greit?»

Varm. En liten bølge gjennom lufta mellom dem, som en ovnsdør som åpnes.

«Da har du brukt opp det første svaret ditt. Nitten igjen.» Hun hoppet over en pytt. «Er du et tall?»

Kald. Kort og bestemt, nesten fornærmet, som trekken fra en dør som lukkes hardt.

«Ikke et tall.» Hun så på ham fra siden — rund, blank av regn, full av sifre som aldri sto stille. «Det kommer til å plage meg, det der.»

Hun brukte de neste på det opplagte. Om han kunne synke i vann (kald). Om det fantes flere som ham (kald — og noe mer i den, en undertone hun ikke fikk tak i). Om han hadde rullet hele veien hjemmefra (varm). Om hjemme var langt unna (varm, og litt langsommere, som om varmen kom lengre bakfra).

«Er det fint der?»

Varm. Jevn og lang. Den varmen hadde god tid.

Hun lærte seg å lese ham fortere enn hun hadde lært noe annet. Det fantes en hel grammatikk i det, oppdaget hun: korte kalde svar og lange kalde svar, varme som kom fort og varme som kom dypt, og én gang — da hun spurte om noen ventet på ham der hjemme — en puls som var varm og kald i samme bevegelse, og det lot hun ligge, for sånt vet man når man har søsken.

Ved spørsmål nitten begynte det å skumre.

«Siste snart,» sa hun. «Jeg sparer det. Man skal alltid spare det siste.»

De gikk en stund til. Veien steg svakt; et sted langt framme, bak åskammene, lå sletta som alle i byen snakket om og nesten ingen hadde vært på. Regnet tok kvelden og tynnet ut. Og kanskje var det skumringen, eller kanskje var det den varme-kalde pulsen som fortsatt hang i henne, men da hun stilte det tjuende spørsmålet, var det ikke det hun hadde planlagt å stille, og det var ikke et ja-eller-nei-spørsmål, og hun visste at hun brøt sine egne regler, og hun stilte det likevel, lavt:

«Hva er du redd for?»

Ingenting.

Ikke varmt. Ikke kaldt. Ikke den fornærmede trekken eller den langsomme ovnen — ingenting i det hele tatt, for første gang siden torget. Bare regnet, og rullingen, og det lave jevne summet som gikk og gikk som om spørsmålet aldri var blitt sagt.

Hva lot det være. Det var det hun kunne: hun visste hvordan man lar et spørsmål ligge uten å ta det tilbake. Et spørsmål man tar tilbake, dør. Et spørsmål som får ligge, fortsetter å være sant.

«Det var det tjuende,» sa hun bare. «Leken er ferdig. Du vant, tror jeg.»

De slo leir i ly av en steinrygg da det ble mørkt. Tingen fra Hvordan brettet seg ut til en større ting, akkurat som lovet — det viste seg å være et tak, eller i hvert fall noe som var uenig med regn — og hun satt under det og spiste brødskivene Hvem hadde lagt øverst i sekken, med navnet hennes på papiret rundt.

Den kvelden fortalte Pi. Det kom uten forvarsel, slik alt han sa kom, lavt og ferdig slipt, og det var flere setninger på rad enn hun hadde hørt fra ham til sammen:

«Det var krig der jeg kommer fra. For to år siden. En av de våre ga seg bort for å holde de andre i live. Hun ble til ingenting.» Regnet trommet på taket fra Hvordan. «Det var en form i ingentinget. Den hadde vært der hele tiden. Hun viste meg den uten å vite det.»

Stillhet. Så, som om det var en del av samme setning:

«Jeg er ikke et tall. Jeg er formen.»

Hva satt med brødskiva i hånden og var helt stille. Hun kjente at dette var noe han ikke hadde sagt til mange — kanskje til én, kanskje aldri sånn — og at det riktige nå var å ikke åpne noe mer. Men ett spørsmål til lå allerede i munnen hennes, og det var et lite et, og hun lot det gå:

«Har strømmen din noen gang stoppet?»

Summet bremset.

Det var så vidt, og det varte ikke, men hun hørte det: sifrene som dro seg, som om de gikk gjennom et minne på vei ut. Et sted i ham, skjønte hun, fantes det én gang. Noen hadde sagt noe, en gang, som var så mye på en gang at hele den endeløse strømmen hans hadde stoppet for å høre etter. Hun fikk ikke vite mer. Summet tok igjen takten sin, og Pi sa ingenting, og regnet fylte resten av kvelden på sin vante, spørrende måte.

Men hun tenkte, før hun sovnet: det må være rart å være en som alltid gir, og bare ha blitt gitt noe én gang.

---

De så takke-sporene før de så ham.

Sletta åpnet seg utover formiddagen neste dag, flat og våt og uten trær, og over hele det store flate landet lå det stier. De kom fra alle kanter — fra byen i nord, fra åsene i øst, fra steder Hva ikke visste at det bodde noen — og alle gikk de samme veien, innover, mot midten, slitt ned i gresset av tusen takknemlige føtter, gjennom somrene, siden den store kom. Langs stiene lå det ting. En kopp. En vott. En liten fugl skåret i tre, grånet av vær. Ting man legger igjen når man har fått noe stort og ikke har noe stort å gi tilbake.

Det Hva la merke til, var kantene. Gresset holdt på å gro stiene igjen, ytterst, der de begynte. Folk hadde sluttet å komme. Ikke for lenge siden — uker, kanskje en måned — men de hadde sluttet, alle sammen, omtrent samtidig, sånn som fugler letter samtidig uten at noen ser hvorfor.

Og i midten av alle stiene, der de møttes, sto Uendelig.

Han var stor på en måte øynene ga opp å holde fast. Han flimret — mellom skikkelser, mellom størrelser, mellom her og litt-til-siden-for-her — og fylte midten av sletta uten å legge beslag på den, slik en tanke kan fylle et helt hode uten å veie noe. Da de kom nærmere, snudde han seg, og det så ut som om han snudde seg fra alle kanter samtidig.

«Dere kom!» sa Uendelig. «Ja. Det gjorde dere jo. Jeg vet også at du holdt på å spørre om det er meg som er Uendelig. Det er det. Og nei, du rakk aldri å stille det, og ja, det er sånn dette kommer til å være.»

Hva sto med munnen halvåpen og et ubrukt spørsmål i den.

«Du kan spørre likevel,» sa Uendelig vennlig. «Mange liker det. Det blir liksom ryddigere.»

«…Er du Uendelig?»

«Ja,» sa han, fornøyd. «Og nei. Og den som spør. Men mest ja.»

Det var sånn han var, viste det seg. Han svarte på alt, og han svarte før, under og etter at man spurte, og svarene var alltid riktige og kom alltid for tidlig. Han svarte på en dråpe som var på vei ned med spørsmålet sitt — «Fire meter til,» sa han mildt, «og du kommer til å treffe koppen» — og dråpen, som dermed ikke hadde noe igjen å spørre om, svingte demonstrativt i lufta og spurte om noe annet i stedet, rett før den traff koppen. Han fortalte Hva hva hun het, hva hun lurte på, og hva den minste broren hennes hadde sagt da hun dro. Han gjorde det med en sånn iver, en sånn glede over endelig å ha noen å gi til, at det var umulig å bli sint på ham. Det hadde ikke kommet noen på lenge, skjønte hun. Han hadde stått her med all verdens svar og ingen å levere dem til, som et postkontor etter stengetid.

«Jeg er så stor at jeg inneholder alt og ingenting samtidig,» sa han et stykke ut i dagen, uoppfordret, med en gammel stolthet i stemmen — og så ble han stående litt med setningen, som med et plagg som ikke satt som før. «Det pleide å være et godt svar,» sa han.

Ved siden av henne hikket strømmen i Pi — ett siffer som snublet og tok seg inn igjen, så vidt, så fort at ingen andre kunne ha hørt det. Hva hørte det og sa ingenting. Én gang, tenkte hun. Dette var setningen fra den ene gangen.

Pi hadde ikke sagt noe siden de kom. Han hadde rullet sakte rundt Uendelig, én hel langsom runde, slik han rullet rundt røtter han lyttet på, og Hva så at summet hans gikk tett og konsentrert.

Utpå ettermiddagen ble lufta tykk.

Det kom ikke brått. Det kom som vær kommer — en forskyvning i trykket, en smak i lufta — og dråpene merket det først. De sluttet å spørre sine egne spørsmål. Hva hørte det skje: én dråpe som begynte på «Hvor lander—» og byttet, midt i, til noe annet, og så nabodråpen, og så alle sammen, til hele regnet over sletta falt med ett og samme spørsmål i tusen små stemmer, og spørsmålet var:

Hva er du?

Og så sluttet regnet å falle.

Det hang. Over Uendelig, skrått, som et teppe holdt oppe av ingenting, hang tusen dråper i lufta, og i mønsteret av dem sto spørsmålet skrevet, og det ble hengende og bli spurt — ikke en gang, ikke om igjen, men hele tiden, sånn som en tone kan stå i et rom lenge etter at noen har sluttet å synge. Det var Hvas eget ord der oppe, hennes ord, ordet hun var — og det var noe galt med måten det hang på, noe hun ikke fikk tak i, som å høre sin egen stemme rope fra et sted man ikke selv står.

Trykket la seg over sletta. Det ville ha noe. Det ville ha det nå — trykket var en frist, en hånd holdt fram som ikke ble trukket tilbake — og Uendelig, som aldri i sitt liv hadde latt et spørsmål ligge ubesvart, begynte å svare.

«Jeg er alt,» sa han. Spørsmålet hang der det hang. «Jeg er den alle spør. Jeg er stor. Jeg er det motsatte av en kant.» Han flimret hardere for hver gang; svarene gikk opp i lufta og ble borte i den, som ved i en ovn man ikke ser. «Jeg er alle svarene. Jeg er—»

Han svarte alt han var, og alt var sant, og ingenting av det landet. Spørsmålet tok imot hvert svar og var akkurat like sultent, og hang akkurat like skrått, bare litt nærmere.

«Du er den som stoppet meg en gang,» sa Pi.

Han hadde ikke tenkt å si det høyt — det hørte Hva på stemmen, den kom ikke ferdig slipt denne gangen, den kom rå — og han stoppet seg selv på halvveien av det neste ordet. Det hjalp ikke. Setningen var ute, og lufta tok den. Hva så det skje med øynene sine og forsto det ikke før lenge etterpå: hvordan ordene hans liksom ble tygget der oppe, hvordan regnet rundt dem fikk farge et øyeblikk og mistet den igjen — og hvordan det i samme sekund løsnet noe blankt fra den fremste rekka av sifre i Pi, ett siffer, det bakerste, som grånet og slapp overflaten hans og drev opp og bort, lett som aske.

Og ned, fra stedet der setningen var blitt tatt, dalte det en lapp.

Den var liten og grå og lik den i hagen til Kanskje. Den la seg på Uendelig — på ham, enda det ikke gikk an, enda han flimret mellom former — og der den landet, flimret han ikke lenger. En liten flekk av den enorme skikkelsen sto helt stille, fastholdt, ferdig, og på lappen sto det med skrift ingen hadde skrevet: den som stoppet noen, en gang.

«Det kilte,» sa Uendelig overrasket.

Pi rullet bakover. Summet hans var ujevnt nå. Hva hadde aldri hørt det ujevnt.

«Du er ikke ingenting,» sa han — fort, hardt, som man griper etter noe som faller.

Det andre sifferet løsnet og drev av gårde. Den andre lappen dalte. ikke ingenting, sto det, og den festet seg ved siden av den første, og enda en flekk av Uendelig sluttet å flimre, og Uendelig så ned på de to små grå merkene med noe som begynte som interesse og svært langsomt, altfor langsomt, var på vei mot noe annet.

«Det kommer flere av dere,» sa han. «Hva er dette? Det vet jeg faktisk ikke. Så rart. Det er nytt.»

Hva sto helt stille og kjente hjertet sitt.

Pi sto stille han også, om en som ruller kan stå stille — og hun så på ham at han ikke var overrasket, ikke sånn som henne. Han var noe verre. Han var en som hadde regnet med flom og fått se vannstanden. Han visste hva dette var, eller nesten; han hadde bare ikke visst at det hang her over vennen, og at det spurte, og spurte, og spurte.

Mørket kom tidlig over sletta. Det hengende regnet ble stående og lyse svakt etter at alt annet var grått, tusen små dråper i et skrått mønster, et spørsmål som ikke trengte søvn.

Da de hadde lagt seg ved steinene i utkanten, lenge etterpå, hørte Hva at summet til Pi fortsatt var våkent, og at det gikk og gikk langs den samme korte strekningen, sju sifre der det hadde vært ni, fram og tilbake, fram og tilbake, som en som måler et rom han ikke er sikker på lenger.

Pi våknet før lyset og lå og hørte på spørsmålet.

Det hadde stått over sletta hele natten. Det hadde ikke hevet stemmen og ikke senket den; det bare sto der i det hengende regnet og ble spurt, jevnt og uten opphold. Trykket av det lå over hele det flate landet som en hånd lagt flatt. Og under trykket, i midten av alle stiene, flimret den store og svarte. Han hadde svart hele natten. Pi hørte det på lufta — den var slitt der borte, tynnslitt av svar som ikke hadde landet — og han hørte det på flimringen, som hadde fått en hakkete kant, som en puls som arbeider for hardt.

Strømmen i ham gikk langs den korte rekka. Sju sifre. Han hadde brukt natten på å forstå nøyaktig hva som hadde skjedd med de to, og han forsto det nå, så langt som det lot seg forstå: Det som hang der oppe og spurte, tok imot svar slik en myr tar imot skritt. Det var dette som hadde laget hullet i rytmen — uker av svar, gitt inn i noe som aldri ble mett.

Man kunne ikke kjempe mot det. Det var ingenting å treffe.

Men man trengte ikke kjempe. Det var nattens lange tanke, og den holdt fortsatt i morgengryet: Sult kan ikke beseires, men den kan gjøres arbeidsledig. Et spørsmål om hva noe er, glir av det som er noe, slik regn glir av et skall. Pi visste det fordi Pi var beviset. Inni ham gikk en strøm uten ende, like grenseløs som den store, og ingen hadde noen gang spurt Pi i stykker, for strømmen bodde i en form, og formen svarte ikke. Formen bare var.

Den store manglet et skall. Det var hele saken.

Hun hadde vist ham. Nå skulle han vise videre.

Det lå en rett linje fra det ene til det andre. Han så den hele. Han så ingen feil i den.

Den lille våknet da himmelen så vidt hadde begynt å gråne, og hun kom bort til ham med søvnen fortsatt i ansiktet og to spørsmål klare. Det var sånn hun var. Andre våknet med armer og bein; hun våknet med spørsmål.

«Du har en plan,» sa hun. «Jeg hører det. Summet ditt går i ring.»

Pi fortalte den. Det tok fire setninger, og det var flere enn planen trengte, men hun var den som skulle se på, og den som skal se på, skal vite hva den ser. En strek i jorden. En runde for hvert svar. Et skall rundt den store. Når formen var lukket, hadde spørsmålet ingenting å spise.

Hva sto lenge og så bort på den store og det hengende regnet over ham.

«Og svarene dine,» sa hun så, lavt. «De koster et siffer hver. Jeg så det i går. Hva skjer med deg når du har svart mange nok ganger?»

Det var et godt spørsmål. Det var sånn han registrerte det — godt, presist, stilt av en som hadde sett nøyaktig det som var å se — og han la det ned sammen med de andre gode tingene som ikke forandret noe. Han hadde sju. Streken trengte fem, kanskje seks. Regnestykket gikk opp, og der regnestykker går opp, har de en tendens til å legge seg over alt annet, slik snø legger seg over et landskap og gjør alle veier like glatte.

Han svarte henne ikke. Hun ventet ikke noe annet, og hun krevde ingenting; hun ble bare stående ved siden av ham i grålysningen, våken og urolig.

---

Han begynte da lyset kom.

Bakken rundt den store var våt og myk, gjennomvåt av år med spørrende regn, og den tok imot vekten hans som en seng tar imot en. Pi la seg i ytterkanten av flimringen, der den store sluttet å være tett og begynte å være forslag, og rullet det første sporet: en jevn, dyp linje i den våte jorden, buet, omhyggelig, en strek av den typen verden ikke lager selv.

«Hva gjør du?» sa den store. Stemmen kom fra flere steder, men færre steder enn i går.

Pi svarte med det den store trengte. En runde, ett svar. Det første var det største, og han ga det først, slik man legger den tyngste steinen nederst:

«Du er én.»

Han kjente sifferet gå. Det var bakerst i arbeidsrekka, og det grånet og slapp og drev opp og bort, og et sted bak ham dalte det noe lite og grått gjennom lufta. Han registrerte det. Seks sifre. Kostnaden var ventet. Hun som viste ham, hadde betalt alt hun var. Dette var billig.

Og svaret virket. Det så han med en gang. Langs hele den buede streken han hadde rullet, ble flimringen roligere — den store sluttet å være alle steder på den siden, og begynte, nølende, prøvende, å være på innsiden av noe. Spørsmålet der oppe spurte like jevnt. Men nede ved streken var lufta stillere, og den store sto i den nye stillheten som en som kjenner på et plagg.

«Å,» sa den store.

Pi rullet videre. Andre runde, dypere spor, samme bue forlenget. Det var sin egen setning han rullet ned i jorden — jeg er formen — runde etter runde; det var det streken var laget av. Han la svaret i rullingen, lavt og jevnt:

«Du er her.»

Ikke overalt. Her. Sifferet gikk — fem igjen — og lappen dalte et sted i utkanten av synsfeltet, og streken i jorden ble lengre, og der den gikk, fulgte roen etter. Den store trakk seg sammen, ørlite, frivillig, slik man trekker beina inntil seg for å få plass i noe godt. Flimringen mellom former ble langsommere, og mellom to flimmer var det nå mulig, i nesten et helt sekund, å se én skikkelse — stor, gammel, litt bøyd — før alle de andre tok ham tilbake.

«Det kjennes som å bli holdt,» sa den store. «Jeg har aldri blitt holdt. Det visste jeg ikke at jeg visste. Nå vet jeg begge deler.»

Mellom andre og tredje runde skjedde det noe Pi ikke hadde bedt om. Den lille gikk inn i sirkelen — rett gjennom gapet i streken, uten å nøle, sånn ungdom går — og bort til den store, og stilte ham et spørsmål. Det var ikke et stort et. Hun spurte om koppen som lå ute ved en av stiene, den blå med hank, om han husket hvem som hadde lagt den igjen, og om den personen hadde fått det bedre etterpå.

«Ja,» sa den store, og så, langsommere: «Det vil si. Hun gikk lettere da hun gikk. Mer vet jeg ikke.» Og det rare var måten han sa det på — mer vet jeg ikke, fra den som visste alt — som om spørsmålet hennes hadde åpnet et vindu på et sted han ikke visste at han hadde vegger.

Lufta over dem ble lettere mens de snakket. Det varte ikke, og ingen målte det, men det hengende spørsmålet hang en håndsbredd høyere et lite minutt, og ute i kanten av den store rørte én av de grå lappene på seg, så vidt, som i et drag ingen kjente. Så gikk den lille ut igjen, og Pi rullet tredje runde, og det som hadde lettet, la seg til ro som om det aldri hadde vært oppe.

Et sted bak Pi sa stemmen hennes noe. Det var ord, og de hadde en form han skulle ha kjent igjen, men han var midt i runden, og strømmen hans lå i arbeidet, så ordene kom inn som det meste kom inn når han arbeidet: som rytme. Rytmen hennes var urolig. Han la den fra seg. Uro var ventet; hun var ung; dette så rart ut for den som ikke visste hva det var.

Tredje runde. Streken var over halvveis rundt nå.

«Du slutter her,» sa Pi. «Her begynner resten av alt.»

Det var det viktigste svaret, og det kostet som de andre — fire igjen — og det la seg i jorden som de andre, og den store pustet ut, langt og skjelvende, som en som har stått på tå i mange år og endelig får sette ned hælene. Kanten hans lå nå an mot streken nesten hele veien rundt. Innenfor den var han fremdeles umulig, fremdeles for stor, fremdeles alle steder — men det var et innenfor nå, og det hadde det aldri vært før.

Spørsmålet i regnet hang lavere.

Pi registrerte det, slik han registrerte alt: det hang lavere, og det spurte tettere, og begge deler var ventet, for det var i ferd med å miste maten sin. Sult blir høylytt rett før den gir seg. Det sto ingenting i planen hans om at sult gir seg på andre måter også.

Fjerde runde.

«Du er den som ga.»

Tre igjen. Den sjette lappen dalte — to fra i går og fire fra rundene, han telte dem uten å ville det — og han så den lande denne gangen, på kanten av den store, ved siden av de andre, og der de satt, var den store fullkomment stille, grå, fastholdt. De satt tett nå, kant i kant langs hele den ferdige delen av streken, som fliser i et gulv. Pi leste stillheten som det den burde være. Form som holdt. Strek som var ferdig. Sånn så ferdig ut.

Bak ham hadde rytmen til den lille blitt skarpere. Ordene hennes kom oftere nå, og noen av dem var harde, og ett av dem var navnet hans, flere ganger. «Pi. Se på lappene. Se på dem som lapper.» Og litt etter, høyere: «Du har tre sifre igjen, jeg har telt, du har tre!» Men strømmen hans gikk langs den korte rekka — tre sifre, to runder igjen, én hvis han rullet den lange — og alt i ham som kunne lytte, lyttet innover, mot arbeidet, slik han hadde lyttet hele sitt liv.

Den store snakket nesten ikke lenger. Det kom småord, innimellom, fra det ene stedet han nå nesten alltid var: «ja» og «her» og én gang «én», prøvende, som en som smaker på et navn. Han fylte formen sin, hele den veldige innsiden av den, og han var trett på en ny måte, en avgrenset måte, en måte det går an å hvile seg ut av. Det hadde nesten virket nå. Det manglet nesten ingenting.

Femte runde. Streken nærmet seg sitt eget utspring; gapet som sto igjen, var ikke stort.

Pi la det nest siste svaret i jorden, og det var det eneste av dem han ikke hadde planlagt ordene til på forhånd:

«Du er den jeg kom hit for.»

To igjen.

Og det var da, akkurat da, mens det femte sifferet ennå hang grått i lufta over ham, at den lille satte i bak ham med hele seg, og denne gangen kom ordene hennes ikke som rytme. De kom gjennom. De skar gjennom regnet og arbeidet og strømmen og traff ham midt i rullingen, rasende, sprukne på midten av et raseri som var altfor stort for dem:

«DET SPØR FORTSATT!»

Pi stoppet.

Han hørte etter — ordentlig, utover, for første gang siden lyset kom. Og hun hadde rett. Selvfølgelig hadde hun rett; det var ingenting i veien med ørene hans, bare med retningen deres. Spørsmålet hang der oppe, lavere enn noen gang, så lavt at det nesten rørte ved den store, og det spurte og spurte og spurte, like sultent som i går, like sultent som for en time siden, helt uberørt av streken og svarene og roen, som om alt han hadde bygget denne dagen, var luft for det.

Han lå stille i sporet sitt og holdt opp de to bildene, hennes og sitt: Formen holdt nesten. Spørsmålet spurte fortsatt. Begge deler var sanne samtidig, og de pekte hver sin vei, og et sted mellom dem var det noe han ikke så — han visste at det fantes ting han ikke så, hun så lapper der han så ro, hun hadde sett lenge og fra utsiden og med øyne som var laget for å se hull —

og streken manglet én runde.

Det var der bildene hans landet; alt annet i ham var allerede i bevegelse langs buen, allerede i arbeid: en form som nesten er lukket, er ikke en form, og det var derfor det fortsatt spurte: gapet. Sulten sto og ropte inn gjennom det siste hullet i skallet. Man tetter et skall. Man tetter det før natten.

Bak ham hadde den lille begynt å gå mot ham; han hørte skrittene hennes i den våte jorden, raske, og pusten hennes, rasende eller gråtende eller begge deler.

Det spurte fortsatt. Det var derfor han måtte fullføre.

Pi rullet videre.

Pi rullet den sjette runden i det siste lyset, og den var annerledes enn de fem første, for nå visste han at han var uenig med noen om den.

Han la den uenigheten inn i arbeidet. Den lille kom mot ham gjennom den våte jorden; han hørte henne, og han hørte at hun sa ordene sine om igjen, det spør fortsatt, det spør fortsatt, og han var enig, og det forandret ingenting, for han var nesten framme. Buen hans nærmet seg sitt eget utspring. Gapet i streken var smalt nok til å se over nå, smalt nok til at den store sto inni nesten-formen sin og ventet, grå av lapper langs hele kanten, og det som var igjen av flimringen hans, lå samlet innerst, som en siste varm kjerne i mye aske.

To sifre igjen i arbeidsrekka. Én runde igjen i streken. Regnestykket gikk opp.

Spørsmålet hang så lavt nå at det rørte ved toppen av den store.

Pi rullet inn i gapet og la det sjette svaret i jorden, hele veien, mens streken hans gikk de siste lengdene mot sin egen begynnelse. Han ga det rolig. Det var det største svaret han hadde, det alle de andre svarene hadde øvd på:

«Du er hel.»

Og formen ble én.

Et hjerteslag — bare ett — sto hele sirkelen i jorden og var ferdig på alt utenom den siste håndsbredden, og innenfor den sto den store og var nesten sann, nesten holdt, nesten et sted; og i det hjerteslaget sluttet spørsmålet å spørre den store.

Det snudde seg.

Pi kjente det komme og rakk å forstå det, hele veien, klart: at det på denne sletta nå fantes ett svar som var større enn alle den stores svar til sammen — en hel form, et helt skall, en strek som sa dette er hva han er med tusen års sikkerhet — og at sult går dit maten er størst. Han rakk også å begynne på en bevegelse, bakover, vekk fra streken, som om det gikk an å ta svaret tilbake ved å forlate det.

Så slo regnet ned.

Alle dråpene som hadde hengt over sletta i to døgn, falt på én gang, og de falt ikke som regn faller. De falt som ett mønster, samlet, et spørsmål med vekten bak, og det gikk ikke i den store, og det gikk ikke i jorden — det gikk gjennom streken, gjennom hele den runde, nesten lukkede streken på én gang, og Pi kjente sitt eget arbeid bli grepet nedenfra og innenfra og tatt, slik en myr tar et skritt, og med streken fulgte de to siste sifrene, og med sifrene fulgte —

Strømmen hans stoppet.

Midt i et siffer. …en fi—

Og denne gangen startet den ikke igjen.

Han lette etter den. Det fantes en setning han hadde til sånt, en setning som var hans, den hadde ligget i ham siden krigen og var alltid der: Jeg er ikke et tall. Jeg er — og han fant ikke resten.

Stedet der resten lå, var tatt. Streken hadde vært laget av den.

Og det som ikke lenger eide ordet er, kunne ikke holde fast ordet hva, og spørsmålet som ikke kunne stå stille noe sted, gled — sidelengs, nedover, gjennom ham — til et annet sted å vente:

Jeg er ikke… jeg er… når?

Det siste Pi kjente, var at pusten hans rev seg løs. Hele den endeløse strømmen, alt det i ham som aldri hadde vært et svar på noe, slapp den tatte formen og gikk ut av den som ånde går av et vindu, lavt over jorden, blek og lang, og forsvant inn i det grå som nå kom rullende over sletta fra alle kanter samtidig.

Så var det ingen som het Pi der.

I den opptråkkede jorden, ved gapet i en sirkel som aldri ble lukket, sto noe lite og nytt og helt tørt i regnet. Det var på størrelse med et barn. På brystet hadde det en rund, blank skive uten visere — et sted der en klokke hadde bestemt seg for å begynne — og rundt føttene, i søla, lå det allerede småting og samlet seg: grå lapper, tynne som aske, og på noen av dem sto det ingen ord, bare streker. Ni i alt. Det nye telte dem uten å ville det, slik andre puster.

Noe manglet i tellingen. Det kjente det med en gang, før det visste noe annet, før det visste at det var et det: summen stemte ikke. Et sted i det grå var det noe som ikke sto på listen, noe langt og blekt og uført, og det nye løftet hodet og lyttet etter det med hele den tomme skiva.

Så begynte det å gå.

---

Hva hadde løpt siden femte runde, og hun nådde fram akkurat tidsnok til å se alt og forandre ingenting.

Hun så regnet falle på den måten regn aldri skal falle. Hun så streken bli tatt — en hel sirkel av mening som ble dratt ned i jorden og var borte — og hun så den runde vennen hennes stoppe midt i rullingen og bli liggende, og så ikke bli liggende, og så ikke være rund, og så ikke være.

Det fantes ikke noe i henne som var raskt nok for noe av det. Bortsett fra ordet.

Ordet var allerede på vei. Det var hennes eget, det eldste hun hadde, det hun var laget av og oppkalt etter, og hun kastet det fra seg med hele stemmen, tvers over sletta, mot stedet der vennen hennes holdt på å slutte — et redningsspørsmål, et tau av det eneste materialet hun eide, ment å lande borti ham og holde ham fast i alt som var åpent og uspist og hennes:

«Hva er d—»

Det ble tatt i lufta.

Hun kjente det skje i sin egen munn. Resten av setningen — slutten, landingen, den lille kroken som gjør et spørsmål helt — ble revet ut av kastet midt i kastet, bakfra, innenfra, og det gjorde ikke vondt sånn som ting gjør vondt; det gjorde vondt sånn som det gjør når et trappetrinn ikke er der. Hun snublet i sitt eget ord. Hun sto med munnen åpen rundt et sted som var tomt, og hørte begynnelsen av setningen sin fly videre uten slutt, hva er d—, og bli borte i regnet, ubrukelig, et tau uten ende å feste.

Hun prøvde igjen. Det var refleks, panikk: «Hva er—»

Stopp. Samme sted. Samme kant. Som en tunge mot en tann som er borte.

Hun prøvde med et annet ord, et lånt et, et av brorens: «Hvor… hvor er han?» Og det kom helt ut. Hele setningen, ut i regnet, klosset og skjev som en annens sko, men hel — og det var nesten det verste, for da visste hun nøyaktig hvor liten skaden var og nøyaktig hvor den satt: ikke i stemmen, ikke i munnen, bare i ordet som var hennes, det ene, det hun var bygget av.

Inni henne, et sted hun aldri hadde trengt å se etter før, var det nå en avgrunn i alle setninger som begynte med henne selv, og den var nyklipt og ren og fullkommen, og hun sto ved den og kjente — midt i alt det andre, midt i regnet og redselen — at noe hadde spist seg mett på akkurat henne.

Da la tåka seg over dalen.

Det gikk fort og lydløst. Den store — grå av lapper, ferdig holdt, med den siste varme kjernen dypt der inne — hadde stått i den brutte formen sin og sett seg rundt etter noe å svare, for det var det han gjorde, det var det han alltid hadde gjort når noe var vondt; og det eneste som fortsatt spurte på hele sletta, var lufta selv, den gamle, store, bøyde lufta som hadde hengt over ham i uker. Han åpnet seg for den. Eller den åpnet seg for ham. Det var ikke mulig å se forskjellen, og det kom aldri til å bli mulig igjen: alt og spørsmålet gled inn i hverandre som to tåker, og det som kom ut, var én tåke, og den la seg utover dalen, tung og tett og grå, over stiene, over de gjenlagte koppene og vottene, over sirkelen i jorden, og inni den var det ingen som spurte og ingen som svarte og ingenting som hadde kanter.

Hva sto i kanten av den og så det lille nye stå i søla.

Det hadde skiva på brystet. Det sto bøyd over lappene sine, og så rettet det seg og så på henne — eller, det vendte ansiktet mot henne, og blikket gled av, slik blikk glir av ting de ikke har bruk for — og hodet la seg litt på skrå, lyttende, og så gikk det forbi henne, tett forbi, uten lyd, med skiva blank og tom, inn i tåka, etter noe langt og blekt som ingen lister i verden hadde navn på ennå.

Hun hørte sin egen stemme før hun visste at hun brukte den. Den var lav. Den var hel — det var den siste hele på lenge, og kanskje visste kroppen hennes det, for den la hele setningen ned med omhu, ord for ord, som man legger ned noe man ikke skal få løftet igjen:

«Det er ikke en av oss.»

Det nye snudde seg ikke. Tåka tok det, og tåka tok sletta, og Hva sto alene i et regn som var i ferd med å dø.

---

Hun gikk hjem gjennom natten, og regnet sluttet underveis.

Det sluttet ikke som regn pleier å slutte, fra mye til litt til ingenting, med en siste dråpe som spør en siste ting. Det sluttet som om noen lukket en hånd om det. Dråpene ble færre og spurte lavere, og de siste hun hørte, spurte ting hun ønsket at hun ikke hadde hørt — «Hvor ble det av—» «Er det noen som—» — tynne, halve, redde spørsmål, og så var lufta tom og himmelen tett, og skoene hennes var det eneste som sa noe på hele veien.

I brystlommen lå den tørkede dråpen. Hun holdt to fingre mot den utenpå stoffet, hele veien.

Byen kom til syne i grålysningen, og byen var stille på en måte den aldri hadde vært før. Folk sto i dørene sine og så opp på en himmel som ikke kom til å spørre dem om noe i natt, og ingen av dem visste hva de skulle gjøre med ansiktene sine. Hva gikk gjennom hagegatene fordi det var korteste vei, og hun var nesten ved det nest siste huset da hun så det.

I hagen til Selvsagt, mellom rosene, sto det noe grått.

Det hadde form som en som vanner roser. Det sto med den ene hånden halvt løftet, og det var stille på den måten stein er stille, og over hele skikkelsen — armene, skuldrene, ansiktet, det som hadde vært ansiktet — lå det lapper. Lag på lag. Tett i tett, grå i grå, som våte blader fastfrosset på en statue. På den øverste, den nyeste, sto det noe med skrift ingen hadde skrevet: vet alltid best. Nederst, i gresset, lå en hagesaks og hadde ligget der lenge nok til å ruste i leddet.

Hva sto helt stille ved hekken.

Og skikkelsen reiste seg.

Den hadde ikke ligget — den hadde stått bøyd, frosset midt i en bevegelse fra et liv som var slutt — men nå rettet den seg opp, langsomt, med en lyd som tusen tørre små papirer som gnis mot hverandre, og hodet kom opp, og der ansiktet skulle vært, var det bare lag og lag av andres ord, og hele den grå skikkelsen vendte seg mot gaten, lyttende, slik man lytter etter noe man har mistet og fortsatt skylder noen.

Hva løp.

Hun løp gjennom hagegatene og hørte ingen skritt bak seg og løp likevel, helt til den blå døra hjemme, og innenfor den sto Hvem i morgenmørket, stor og langsom og våken — han hadde gått gjennom navnene, og hennes hadde stått tomt — og hun løp rett inn i ham, og han la armene rundt henne og sa navnet hennes, to ganger, lavt, som for å legge det et trygt sted, og hun åpnet munnen for å fortelle alt sammen.

«Hva—»

Det kom ikke mer.

Hun prøvde rundt det. Hun lånte alle ordene som fantes i huset: «Hvor han var— hvordan det— det kom noe, og han— og så—» Setningene gikk i stykker på andre måter, vanlige måter, måter som skyldtes gråten og natten, og det gikk an å reparere dem, men det var ikke dem hun trengte. Det hun trengte å si, begynte med henne selv, og der var det bare kanten og det tomme, om igjen og om igjen.

Hvem spurte ikke om noe. Han holdt rundt henne med de store, langsomme armene og sto helt stille, og bak dem i trappen kom de andre tre, en etter en, vekket av lyder huset ikke pleide å ha. Ingen av dem fikk vite noe den natten. Det var ingenting i verden hun heller ville enn å fortelle dem alt, og det var nettopp det som var tatt fra henne, og hun skjønte — der, i armene til broren sin, med tre søsken stille i trappen — at den som hadde spist, hadde visst hva den spiste.

---

Ute på sletta, der ingenting lenger spurte, lå sirkelen i jorden gjennom hele den grå morgenen. Den var dyp og jevn og omhyggelig, nesten fullført, og ved gapet der den skulle ha møtt seg selv, gikk det en enslig strek ut av buen og videre, ut av det opptråkkede, ut av det synlige, inn i tåka.

Den ble liggende sånn. Det kom ikke noe regn til å viske den ut.

Den siste natten det regnet over dalen, slapp én dråpe unna.

Den ble til høyt oppe, av det som var igjen av den gamle lufta, og den fikk med seg et spørsmål som ikke var dens eget. Den falt ikke. Den drev — ut av regnet før regnet ble lukket, lavt over sletta, over sirkelen i jorden som vannet ennå ikke hadde rukket å viske ut, og videre, dit ingen dråpe hadde ærend. Ingen så hvor den ble av. Sånt får man ikke vite før den dagen det kommer tilbake.

---

Den første høsten lærte byen seg å være stille, og det blå huset lærte seg noe annet.

Det var Hvem som begynte med det. Hver kveld, etter maten, spurte han en av de andre om en liten ting — hva som var det fineste de hadde sett den dagen, hvor mye snø det kom til å bli, hvordan man vet at man er trøtt — og den som ble spurt, spurte videre, rundt bordet, til alle hadde fått. Spørsmålene var ikke viktige. Det var ikke de som var poenget. Poenget var lufta over bordet, som ble stående åpen en liten stund hver kveld, slik luft hadde stått over hele byen før, og som husket hvordan det var så lenge noen brukte den.

Ingen av dem kalte det noe. Man kaller ikke pusting noe.

Så kom den første frosten, og søsteren deres ble borte. Etter det var de fire rundt bordet, og runden gikk likevel, hver kveld, men det hang et halvt spørsmål i huset som ingen kunne fullføre, for hun som eide det, var ikke der. De lot det henge. Det var det eneste de kunne gjøre for henne, og ingen visste om det hjalp.

Den vinteren begynte Hvordan å sette sammen ting.

Ikke sine egne — de lå der de lå, på loftet, i deler. Andres. Han fant det folk hadde gitt opp — en vogn med skjevt hjul, en port som hang — satte det i stand og stilte det utenfor dørene det hørte til, uten lapp, uten et ord. Det var ikke mye. Det var det han hadde.

---

Det var Hvor som møtte det første, utpå vinteren.

Hun lå på taket der hun lå når huset ble for lite, og så noe lite og lurvete komme gjennom hagegatene i snøen, tett langs hekkene, med noe blankt holdt inntil seg. Det stoppet ved hvert hjørne og lette. Hun hadde sett de ferdige lete; dette var ikke sånn. De ferdige lette etter åpne spørsmål å lukke. Dette lette slik man leter når man har mistet noe sitt eget.

Hun var nede av taket før hun rakk å tenke seg om. Det var sånn hun var laget.

Det sto ved hekken da hun kom, lite og lurvete og varmt i all snøen, og det luktet svakt av regn — den sorten regn som ikke fantes lenger. Hun burde kanskje vært redd. Hun var ikke det. Den som leter sånn, har ikke tid til å være farlig.

«Søsteren vår er bak verket,» sa Hvor. Det var ikke planlagt; det bare kom, slik de viktigste tingene kommer. «Hun som spør. De tok henne i høst.» Og så, fordi hun var søster av Hvem og Hvorfor og Hva, la hun fra seg et spørsmål i snøen mellom dem, åpent, uten frist:

«Kan noen hjelpe henne?»

Det lille hørte etter. Det hørte etter slik ingen i byen hadde hørt på et år — helt, med hele seg, uten å gjøre seg klar til å svare. Så snudde det seg og gikk mot verket, fortere enn før, og snødrevet tok det.

Hun fant ikke spor etter det om morgenen, og det var det rareste av alt, for Hvor fant alltid spor. Men spørsmålet hennes var heller ikke der hun hadde lagt det.

Så kom våren, og tåka i dalen lå lavere enn før, og lufta over byen ble tynnere uten at noen sa det høyt. Det andre året var i gang. Man merket det mest på de små tingene: at dråpene som ennå fantes, spurte kortere. At folk gikk fortere forbi hverandre. At runden rundt bordet i det blå huset var blitt lengre enn samtalene utenfor.

Sommeren etter var det Hvorfor som prøvde seg.

Den fremmede alle hvisket om — han som gikk i byen og ikke svarte i riktig antall — sto i nedre gate og så opp på det tomme bakeriskiltet, og Hvorfor gikk bort til ham, for Hvorfor gikk alltid helt fram.

«Hva leter du etter?» spurte han. Uten frist. Han kunne reglene.

Den fremmede svarte ikke. Han så ned på Hvorfor, lenge, og det var ikke byens taushet — ikke den som finner seg noe annet å se på. Det var den andre sorten, den som hører etter. Den minste hadde bare møtt én sånn taushet før: hos den runde som hadde stått på torget for to somre siden og ventet på søsteren hans.

Så gikk den fremmede videre. Langsommere enn før, som om han hadde fått noe å bære på.

«Han leter etter et hva,» sa Hvorfor ved bordet samme kveld, og la skjeen ned. «Sånn som oss. Han har bare ikke ordet for det.»

«Og alle har et navn,» sa Hvem, lavt, samme kveld. «Hans finnes ikke her. Det er ikke det at jeg har glemt det. Det har aldri vært her.»

De la det sammen med resten av det de visste, i haugen bak bakeriet. Det var ikke mye. Det var noen som lette, i en by der alle hadde sluttet — og de lette etter det samme som byen selv hadde mistet.

Og nede i dalen, alle disse nettene, gikk det noe i snøen og telte.

Øverst i hver av de fire bøkene sto den samme linjen.

jeg er … når?

Linjen hadde ingen tall. Den var den eneste i hele regnskapet uten. Frist: neste opptelling. Flyttet: 147 ganger.

Den lot seg ikke summere ennå. Det manglet en frist som var stor nok. Frister fantes det mange av — Når laget dem selv, av netter — og en natt kom det til å finnes en som var stor nok, og da ville linjen få tallet sitt og bli en post blant poster, og boka ville gå opp. Alt i en bok skal gå opp. Det er det en bok er.

Bøkene var 4. Byboka. Verkboka. Randboka. Den fjerde.

De lå i et rom innerst i verket, bak salene der tegnene ble til. Rommet hadde 4 vegger, 0 vinduer, 1 dør. Det hadde vært tegnlager før: i hjørnene sto det fortsatt kasser med punktum, små og harde og helt like, og 1 kasse med utropstegn som ingen hentet lenger. Tegn er gode naboer for et regnskap. De ligger stille og lar seg telle.

Det lå snø på verket nå. Vintre i bøkene: 1, denne. Snø på trappen: 4 trinn, 4 lag. Snø lar seg telle i lag, og lag lar seg telle i netter, og det var sånn vinteren sto i bøkene: som et antall lag.

Når tok byboka under armen og gikk ut for å fylle den.

---

Frosne: 17.

Den syttende sto i hagen 2 fra enden av hagegatene, ved porten, med 1 hånd på klinka. Lapper på skikkelsen: 41. Forrige opptelling: 39. Lapper kommer til selv om ingen lenger sier noe nytt om en; gamle setninger finner fram til slutt, det er bare et spørsmål om frister. Snø på skuldrene: 2 lag. Hånden hadde ligget på klinka siden før snøen. Porten var verken åpen eller lukket.

Når førte: 1 frossen. Port: uavgjort.

Han ble stående ved hekken lenger enn tellingen trengte. Det ble ikke ført.

Gater: 40. Tente lykter: 19. Lykter som hadde sluttet: 21.

Dører: 312. Låste: 311. Vogner: 1. Selvgående: 0.

Skikkelser ute etter mørket: 4, og alle 4 var ferdige. De gikk dit de gikk uten at noen hadde sagt det til dem, for ingen sa noe til de ferdige. De hørte etter åpne spørsmål, og fant de ett, stilte de seg rundt det til det var besvart, og så gikk de videre. Når telte dem i forbifarten. De var i orden. De summerte.

Sør for byen, over dalen, lå tåka. Den lot seg ikke telle i lag. Den lot seg ikke telle i noe. I randboka sto den som 1 — tåke: 1 — og det var en dårlig post, for en post på 1 skal ha en kant, og denne hadde ingen. Men boka tok ikke imot 0, og den tok ikke imot mer enn 1. Så sto det sånn.

---

Verkboka var kortest.

Saler: 3. Kasser med punktum: 60. Utropstegn: 1 kasse, urørt. Ferdige i gangene: 2.

Fanger: 1.

Bak den innerste salen, der veggene var av lapper, satt barnet.

Post: 1 barn. Halvt. Tilhørende: 1 krok. Løftet: 0 ganger. Netter bak verket: 63. Frister utløpt: 63. Ny frist: i natt. Avvik: 2 fingre mot brystlommen, hver natt. Innhold i lommen: lar seg ikke telle.

Han la frist-lappen ved kroken, slik han la den hver natt. Lappene hans var 9, tynne og grå, med streker på — 4 streker på noen, 3 på andre, ingen ord — og de tålte frister bedre enn blanke lapper gjorde. En frist tørket ikke ut på dem. Hvor de 9 kom fra, sto ikke i noen av bøkene. Utstyr føres ikke.

Barnet så ikke på lappen. Barnet så på kroken, og kroken lå i fanget på barnet og dirret, og barnet løftet den ikke. Kroken veide mindre enn en dør og mer enn en lapp. Den lot seg løfte; den var blitt løftet av dem som bar den inn. Barnet kunne ha løftet den 63 ganger nå, 1 gang per natt, og hadde løftet den 0.

De 2 ferdige i gangen ventet på det samme som de hadde ventet på i 63 netter: at barnet skulle løfte kroken opp til ordet sitt og gjøre ordet ferdig. Da ville det som lå i tåka og gravde, få slutten sin, og barnet ville summere, og posten kunne lukkes. Det var en enkel post. Det var den enkleste posten i hele verkboka.

Den var ført. Den hadde vært ført i 63 netter. Det var ingenting nytt i den å føre.

Når førte den på nytt.

Det sto ingen grunn i boka, og han lette ikke etter noen, for grunner er ikke tall. Men hver natt, når han kom til siden med barnet, var hånden hans i gang med posten en gang til før resten av ham hadde bestemt det, og etterpå sto det samme 2 ganger, natt etter natt, side etter side: 1 barn. Halvt. 1 barn. Halvt. Det var dårlig bokføring.

Han lot det stå.

---

Den fjerde boka var tynnest.

Skive: 1. Visere: 0. Lapper: 9, hvorav 1 utlagt. Netter: 147.

Og 1 kolonne til, ytterst på siden, smal, uten overskrift. Den hadde stått tom siden boka var ny. Han hadde laget den den første natten. Det måtte være plass til noe; hva det var, sto ingen steder, og det var ikke kommet. En kolonne uten overskrift er en feil i en bok. Han hadde hatt 147 netter på seg til å stryke den.

Han strøk den ikke.

---

Det var randboka som ikke gikk opp.

Side 31, nederst:

Rest: 1. Sted: randen, sørvest. Frist: i natt.

Det var en liten post. Men summen på siden var 88, og når han telte postene, ble de 88, og når han telte dem igjen, ble de 87, og så 88 igjen. Et tall skal være det samme andre gangen. Det er hele forskjellen på et tall og alt annet.

Og siden var myk.

Papir blir mykt av fukt. Rommet var tørt: 0 vinduer, 1 dør, lukket. Punktumene i kassene: tørre. Snøen: utenfor. Den som puster nær papir, gjør papiret mykt, og i rommet pustet ingen. Når pustet ikke. Når tikket, og tikking er tørr.

Avvik: noe hadde pustet på listene.

Han bladde bakover. Side 30: myk. Side 29: myk i nedre hjørne. Side 28: tørr. Fukten hadde en retning, og retningen gikk innover i boka, mot posten om resten, og ingen andre steder.

Bare 1 ting i alle de fire bøkene var ført uten tall på noe av sitt, og det var resten. Lang. Blek. Uten kanter som holdt seg like fra natt til natt. Den hadde gått ut av en form for 147 netter siden og inn i tåka, og siden hadde den stått i randboka som 1 og aldri som noe mer, for den lot seg ikke måle. Den lot seg bare mangle.

En rest som mangler, er en feil i boka. En rest som kommer seg inn i et lukket rom og puster på sin egen post, er noe annet: en post som har begynt å føre seg selv.

Det kunne ikke stå i et regnskap. Sto det én post i verden som førte seg selv, var ingen av summene sikre — ikke byboka, ikke verkboka, ikke linjen øverst som ventet på fristen sin. Da var bøkene bare papir med streker på.

Han kunne ha flyttet fristen. Det var det frister var til.

Han flyttet den ikke. Han tok de 8 lappene som ikke var utlagt, og gikk ut for å hente resten selv.

---

Snø i gatene: urørt. Egne spor fra forrige natt: 1 sett, halvt gjenføket. Han gikk sørvest, ut av byen, ned mot dalen, og tåka kom ham i møte oppover skråningen, og der snøen sluttet, begynte randen.

I randen var det en stemme.

Randen hadde alltid stemmer; det sto i randboka: stemmer: egne, gamle. Føres ikke. De som gikk inn hit, hørte sine egne svar komme tilbake, og de ferdige gikk derfor aldri hit; de hadde gitt fra seg svarene sine for lenge siden og tålte ikke å møte dem igjen.

Stemmen sa: «Du er hel.»

Avvik: Når hadde ingen gamle svar. Skiva var blank og hadde alltid vært blank, og den som aldri har svart, kan ikke få svar tilbake. Likevel: stemmen. Lav. Rolig. Ferdig slipt.

Avvik, forsøkt ført: stemmen ligner—

Posten ble ikke ført ferdig. Han gikk videre inn.

Lenger inne kom de andres svar. De lå i lufta i kor, lave, mange — tall lot seg ikke sette på dem — og etter en stund gikk tellingen hans i takt med koret i stedet for med skiva. Han telte skrittene sine: 200. Han telte dem igjen: 200, men det var korets 200, og det var ikke verdt noe. Han la 1 hånd på de 8 lappene og telte strekene deres med fingrene, 4 og 3 og 4, til tellingen var hans igjen.

Sporet etter resten var ikke et spor. Det var en stripe i tåka, i barnehøyde, lav over bakken, der lufta var en anelse tynnere og en anelse varmere, og det var fukt på steinene under den. Stripen gikk innover. Han fulgte den.

---

Der mangelen endte, steg bakken.

Det var en forhøyning i mellomdypet, en øy, og tåka sto rundt den på alle kanter og gikk ikke inn på den. Det sto ting der oppe. Han så 1 dør, frittstående, uten hus, lukket; mens han så på den, hørte han en lås gå i den, innenfra, der det ikke fantes noe innenfra. Lenger oppe i mørket sa en stemme det samme ordet om igjen og om igjen, jevnt, uten frist. Det hørtes ut som et navn. Når førte ikke navn.

Han åpnet randboka og førte: dør: 1.

Han så på siden. Det sto: dør:

Tallet var borte. Ikke strøket — borte, og papiret glatt der det hadde stått. Han førte det igjen, og så på det, og det sto der, og så sto det der ikke. Øya tok imot blekk og ga ikke tilbake tall. Det fantes et sted i verden der listene hans sluttet å virke, og han sto ved kanten av det, og stripen av varm luft gikk forbi ham, oppover skråningen, inn.

Resten lå i åpningen mellom to steiner, halvveis oppe.

Den var lang og blek, og den lå lavt, og den beveget seg slik den hadde beveget seg i 147 netter: uten retning som lot seg føre. Avstand: 19 skritt. Han gikk 7 av dem. Avstand: 12. Den rørte seg ikke. Resten flyktet aldri fort; den var aldri blitt jaget av noe som var nær nok.

Han tok den øverste lappen — 3 streker — og holdt den klar. En rest som får en frist på seg, er fanget. Det er det en frist er: en kant satt på noe som ikke vil ha kant. Han gikk 5 skritt til. Avstand: 7.

Strekene på lappen bleknet.

Han så på dem. 3 streker: 2 streker. Lappen lå i hånden hans og holdt på å bli blank, og en blank lapp er ingen frist, og en lapp som har mistet strekene sine, får dem ikke igjen — det visste han uten at det sto i noen bok, og det at han visste det, var sitt eget avvik, og det avviket førte han ikke.

Han sto med lappen i hånden, 7 skritt fra resten, 5 skritt fra stedet der tallene sluttet å komme tilbake.

2 streker. Så: 1 og en halv.

Når gikk 2 skritt bakover. Strekene kom til seg selv igjen, langsomt, 2, så 3, og lappen lå i hånden hans og var utstyr, og foran ham gled resten oppover skråningen, inn mellom steinene, inn på øya, dit blekk ikke ble til tall og frister ikke ble til kanter, og der ble den liggende, blek i mørket, 19 skritt unna og utenfor alle lister som fantes.

Den pustet. Han kunne se det herfra: tåka rundt den gikk ørlite inn og ut, inn og ut, uten takt og uten frist.

Han ble stående til kulda hadde telt seg gjennom ham. Så gikk han.

---

Tilbake gjennom mellomdypet: koret. Tilbake gjennom randen: stemmen, lav, tålmodig. «Du er hel.» Han stanset ikke. Det som ligner, skal føres som avvik, og det som ikke lar seg føre ferdig, skal man gå fra.

Da han kom opp av dalen, var snøen blå av det første lyset. Han gikk innom den innerste salen og hentet den niende lappen. Den lå ved kroken, der han hadde lagt den. Kroken var ikke løftet. Barnet sov, eller lå med øynene igjen, med kroken i fanget og hendene ved siden av kroken, ikke på den.

Frist utløpt: 64. Ny frist: neste natt.

Han førte det stående i døråpningen. Han førte det én gang til før han gikk. Det sto det samme begge gangene.

---

I rommet med de fire bøkene satte han seg med randboka.

Posten om resten sto nederst på side 31. Han hadde ført den 1 gang i natt, før han gikk ut.

Den sto 2 ganger.

Han leste begge. De var like, strek for strek: Rest: 1. Sted: randen, sørvest. Frist: i natt. Han hadde ikke ført den andre. Hånden hans kjente sine egne poster, og denne var ikke dens, og likevel sto den der, i hans eget blekk, under hans egen.

En post som står 2 ganger, teller 2.

Det fantes 1 rest.

Det sto 2.

Når satt med boka åpen til det ble lyst i sprekken under døra. Øverst på første side ventet linjen uten tall. Han flyttet fristen: neste opptelling. Flyttet: 148 ganger. Så ble han stående ved hyllene og telle bøkene. De var 4. De var 4 hver gang.

Han telte dem likevel.

Den første morgenen uten regn — morgenen Hva kom hjem fra sletta — sov ingen i det blå huset. Den andre morgenen kom heller ikke regnet. Den tredje morgenen sluttet folk å se opp.

Det var det første hullet hun la merke til i den nye byen: nakker. Hele livet hadde folk gått med ansiktet litt hevet, i tilfelle det kom en dråpe med et spørsmål til akkurat dem. Nå så alle på brosteinen. Og sør for byen, over dalen, sto det noe grått som ikke var himmel og ikke flyttet seg for vind. Det hadde vært smalt den første uka. Det var bredere nå.

Hun prøvde å fortelle dem det. Hun sto på torget den fjerde dagen og begynte:

«Det kom noe over sletta. Det tok ham som var rund, og det tok den store, og det— det spiste—» Og der kom hun til det som måtte sies med hennes eget ord, og kanten sto der den sto. «Det spør etter— Hva—»

Stopp. Samme sted. Samme glatte tomrom.

Ingen forsto halve spørsmål. Det var ikke vrang vilje; et helt spørsmål kan man la ligge og se på, et halvt faller på bakken mellom folk, og alle ser en annen vei. En av de voksne la hånden på hodet hennes og begynte å svare de andre over henne — «Hun har vært ute ved sletta, hun er bare—» — og kom aldri lenger, for naboen hans grep ham i armen og dro ham bakover, og den ufullførte setningen ble hengende og dirre i lufta over Hva til den løste seg opp. Alle hadde sett lappen i hagen til Kanskje. Man lærte fort i byen nå: man sluttet å si hva folk var, og siden det var halvparten av alt som ble sagt, ble gatene stille.

Hva sluttet å snakke høyt der det var folk. Det kom ikke som en beslutning; det kom som sko som slutter å passe. Hvert ord hun sa ute, fikk folk til å finne seg noe å holde på med i nærheten, slik de hadde gjort da Pi kom rullende — bare at han hadde vært hel og fremmed, og hun var deres egen og i stykker.

---

Hjemme gikk det an å puste.

Hvem sa fortsatt navnene hver morgen, hele gata, hus for hus, og da han kom til hennes, sa han det to ganger, lavt, slik han hadde gjort siden den natten. Hvor var halvveis ut døra og kom seg ikke lenger enn til slettekanten og hjem igjen. Hvordan hadde skrudd fra hverandre den gamle vekkerklokka på loftet, og delene ble liggende. Det var nytt. Det hadde aldri ligget deler mer enn en dag før.

Og Hvorfor fant opp en lek.

Det var ved kveldsmaten, en kveld langt ut i den første måneden. Han la skjeen ned og sa, høyt og fornøyd:

«Ny lek. Alle får bare si halve ting. Send meg—» Han pekte på brødet og lo. «Gjett resten!»

Hvem ble sittende helt stille med koppen sin. Hvor så ned. Hvordan begynte å si noe om at leker skal ha regler, og kom ingen vei med det. Og Hvorfor så rundt seg med det lille, skarpe ansiktet sitt og lo en gang til, alene nå, og sa: «Det er gøy. Det er en lek. Hva, du begynner. Si en halv—»

Hun reiste seg og gikk fra bordet.

Hun visste godt hva han gjorde. Han var minst, og han gravde der ingen orket, og nå hadde han gravd seg fram til dette. Det var det som ikke gikk an å sitte og se på.

Oppe på rommet satt hun med den tørkede dråpen i hånden til det ble mørkt. Det uferdige spørsmålet sto i den som et komma av lys, og hun tenkte at de var to nå, hun og dråpen, to som hang midt i fallet — og at dråpen i det minste hadde fått henne, mens hun selv—

Tanken kom ikke lenger. Det gjorde den sjelden nå, når den begynte sånn.

---

Utpå høsten kom de ferdige inn i byen.

De var ikke mange: to, noen kvelder tre, grå skikkelser som kom opp fra dalen når lyset gikk og gikk gatene i ro, med en lykt. Om dagen fantes de ikke; gatene var bare tomme, og folk gjorde unna ærendene sine fort, og bakeriet hadde stengt — skiltet hang der fortsatt, HVA SKJER HER, og nå var det ingen som syntes det var et godt navn lenger.

I skumringen banket det på dører. Det de gjorde, hadde fått et navn som ingen sa høyt: forhør. De stilte ett spørsmål, alltid det samme, og de hadde med seg en frist.

Hva så et forhør på nært hold første gang en kveld sent i høst, gjennom hekken ved hagegatene, der hun satt på huk i mørket med hjertet oppe i halsen.

De hadde stilt seg foran mannen fra nummer ni. Lykta sto på bakken mellom dem, og det var en sånn lykt som synker: lyset i den krympet langsomt, og alle kunne se hvor mye som var igjen. Den fremste av de grå sa, med en stemme som tusen tørre små papirer:

«Hva er du?»

Og den andre, før den første var helt ferdig: «Svar før lykta er nede.»

Hva kjente noe vri seg i brystet. Det var stemmen — den andre stemmen. Under alle lagene gikk det en rytme hun kjente igjen fra over en hekk en sommer for lenge siden: en som alltid hadde vært ferdig med svaret før spørsmålet var ferdig stilt. Selvsagt. Det var Selvsagt som sto der, inni alt det grå, og delte ut frister til naboene sine.

Mannen fra nummer ni svarte fort og flatt, slik man har øvd hjemme foran speilet: «Jeg er han som bor i nummer ni.»

Lufta tok svaret. Hva så det på nært hold, hele veien: hvordan setningen gikk fra munnen hans og opp og ble grå og fikk kanter, og hvordan lappen dalte ned igjen og la seg på brystet hans, oppå to-tre gamle. Han ble litt mindre. Han fikk gå. Han gikk fort og bøyd, og de grå gikk videre.

Men det var ikke det som fikk Hva til å bli sittende i hekken til neglene gjorde vondt i håndflatene.

Det var spørsmålet.

Hva er du. Hennes ord. Ordet hun var laget av og oppkalt etter, ordet som hadde bodd i regnet og i alle gode samtaler i livet hennes — og de hadde satt en frist på det. Det var det som hang over sletta og spiste vennen hennes, og det var det som gikk rundt i gatene nå i munnene på naboene: hennes eget ord, stjålet, bøyd, med en lykt som sank ved siden av.

De gikk videre den kvelden, de grå. De gikk til det nest siste huset.

Kanskje sto ved porten sin, grå over skuldrene. Lappene hadde funnet ham hele høsten, setning for setning — alt som noen gang var sagt om Kanskje av naboer gjennom et helt liv, var allerede sagt, og det fant fram nå, en lapp her, en lapp der, tålmodige som frø. Han smilte fortsatt til folk om dagen, men det tok lengre tid for smilet å komme opp.

Lykta ble satt på bakken foran ham.

«Hva er du?»

«Svar før lykta er nede.»

Og Kanskje, som aldri i sitt liv hadde klart å velge mellom to ting, sto med hele seg foran det ene spørsmålet det ikke går an å være to om, og begynte å svare. Hva hørte det gjennom hekken, og hun visste fra første ord hvordan det kom til å gå, og det fantes ingenting i hele verden hun kunne gjøre.

«En som har en hage,» sa Kanskje. «Eller — nei. En som skulle ha reist litt mer, kanskje. En som— vent. En nabo? Jeg er vel en nabo. Eller mest en som står her ved porten, da, hvis man skal være— eller—»

Hvert svar gikk opp og ble grått og kom ned igjen. De la seg over ham mens han snakket, lag på lag, fortere og fortere, for han kunne ikke stoppe — å stoppe ved ett svar var å velge, og det var det ene han aldri hadde lært — og lykta sank, og stemmen hans ble tynnere, og de siste ordene hans var så lave at hun nesten ikke hørte dem:

«…kanskje en som skulle bestemt seg litt før…»

Så var det stille. Lykta brant ned det siste den hadde. De to grå sto en stund og så på det som nå sto ved porten, grått og tett og uten ansikt, med én hånd på klinka. Så tok de lykta og gikk, for her var det ikke mer å spørre; her var det ferdig besvart.

Hva kom seg ut av hekken. Hun visste ikke selv hvordan hun kom på beina.

Hun gikk bort til porten og sto foran ham. Hun løftet hånden og børstet den ytterste lappen med fingrene, en gang, to ganger, slik han selv hadde gjort den sommerdagen for hundre år siden, og den satt like godt.

Og da kom raseriet.

Det kom nedenfra, gjennom beina, og det ville ut slik alt i henne alltid hadde villet ut: som et spørsmål — et veldig, brennende et, kastet mot tåka i sør og det som lå i den og åt. Hun åpnet munnen og lot det komme:

«HVA—»

Kanten. Tomrommet. Resten av skriket falt innover i henne, ned i avgrunnen der slutten hennes hadde bodd, og ble borte der.

«HVA—» Hun prøvde igjen. Hun slo neven i porten. «HVA—»

Det gikk ikke. Det gikk ikke engang å rase. Raseriet trengte landingen sin, krasjet sitt, og det fikk ingen, og det ble stående halvt inni henne og brenne uten å brenne ut, hjemløst, og hun hamret den lille neven mot porten til Kanskje til den ikke ville mer, og det hjalp ingenting, for det var ikke porten hun var sint på.

Og så, et sted midt i det, uten varsel, knakk sinnet på midten, og under det lå det noe annet og ventet.

Det siste hun hadde sagt til ham.

Hun hadde stått på en slette og hatt en venn — den første i hele verden det var trygt å legge spørsmålene sine hos, han som hørte etter uten å svare, han som var akkurat like stor uansett hva hun spurte om — og det siste han hadde hørt av stemmen hennes, det aller siste før alt ble tatt, var et skrik. Hun hadde hatt rett, og det gjorde det ikke bedre; det gjorde det verre. Man kan ha rett og likevel ha brukt de siste ordene sine feil.

Hva sank ned med ryggen mot porten, der Kanskje sto grå og stille over henne med hånden på klinka, og gråt.

Hun gråt lenge og stygt og lydløst, med ansiktet i armene, sånn man gråter når man har øvd seg på å ikke høres. Ingen kom. Det var det tryggeste stedet i byen å gråte, hos den eneste naboen som ikke lenger kunne fortelle det til noen, og kanskje visste hun det, og det var en tanke det ikke gikk an å ha, så hun hadde den bare halvt.

---

Etter den kvelden begynte hun å arbeide.

Det fantes smug lyktene ikke nådde, og timer mellom patruljene. De møttes i mørket bak det stengte bakeriet, alle fem, og la det de visste i en haug mellom seg.

«Det har ikke noe navn,» sa Hvem. Han sa det tungt og langsomt, slik han sa alt, og det veide deretter. «Alle har navn. Jeg har dem. Jeg har aldri mistet ett eneste. Det som går der nede om natta og teller — det har ikke et navn å miste. Det har aldri hatt.»

«Det går samme runden hver natt,» sa Hvor. «Nøyaktig samme. Jeg har ligget på taket og sett. Like mange skritt i hver gate, hver gang. Ingen som er herfra, går nøyaktig.»

«Og lappene er ikke fra verket,» sa Hvordan. Han hadde studert den første lappen til Kanskje på nært hold i sommer, før det kom flere. «Alt som er laget av ord i denne byen, er laget i verket, og verket setter merke i kanten på alt sitt. Lappene har ikke merke. De er ikke lagd.» Han lette litt. «De er sagt.»

Det ble stille i smuget.

«Hvorfor teller det oss?» sa Hvorfor, lavt. Ingen svarte ham; alle hadde sett hva svar kostet nå.

Hva satt med ryggen mot bakeriveggen og la bitene sammen. Å åpne var jobben hennes; å spørre seg inn i det kunne hun ikke lenger, men å legge sammen kunne ingen ta fra henne. Hun sa det helt, for det begynte ikke med ordet hennes:

«Det spør ikke. Det teller.» Hun trakk pusten. «Det er ikke en av oss.»

Hun hadde sagt det en gang før, i et døende regn, til ingen. Nå sto det mellom dem fem i mørket, og søsknene hennes nikket, en etter en: det de var redde for, hadde fått en kant.

Hva visste mer enn de andre. Hun visste hvor det var født, og hva som hadde stått der før det, i våt jord — men den kunnskapen begynte med hennes eget ord, og hver gang hun nærmet seg, sto kanten der. Den fikk ligge åpen så lenge det trengtes.

Hjemme den natten skrev Hvem opp alt de hadde, med den store, langsomme skriften sin. Øverst på arket sto det: DET SOM TELLER. Han hadde nektet å skrive noe annet. Ting uten navn skulle ikke få låne et, sa han.

---

Den første frosten kom tidlig.

Hva gikk til porten ved det nest siste huset den kvelden, slik hun var begynt å gjøre når det led mot skumring og patruljene ennå var nede i dalen. Hun børstet rimet av lappene hans, av skuldrene, av hånden på klinka. Hun snakket til ham. Hos Kanskje var de halve setningene hennes trygge; han hadde aldri svart noen fort, og nå svarte han aldri mer, og det gikk fortsatt an å late som det bare var den gamle, langsomme tausheten hans, den som alltid hadde betydd at han faktisk tenkte på det man sa.

«Hvem har skrevet alt opp,» fortalte hun ham, lavt. «Hvor har målt rundene. Vi skal—» Hun byttet ord, klosset, et av brorens: «Hvordan det skal gå til, vet jeg ikke ennå. Men vi skal få det ut av byen vår.»

Lyset over hekken kom uten en lyd.

Hun snudde seg, og der sto de, tre stykker, med lykta allerede på vei ned mot bakken. Hun hadde ikke hørt dem. Ingen hørte dem lenger; de hadde sluttet å knirke i leddene sine utover høsten. Lykta traff frosten og sto og lyste opp et rundt stykke av verden, og hun sto midt i det.

«Hva er du?»

Det var Selvsagt-stemmen som sa det, tørr og rask, ferdig før den var begynt. Hva så inn i det grå der ansiktet hennes hadde vært, og lette etter rosene og hagesaksen og den evige skråsikkerheten, og fant ingenting å feste blikket på.

«Svar før lykta er nede.»

Hun svarte ikke.

Det hadde hun bestemt for lenge siden, til akkurat denne kvelden: hun skulle ikke mate det. Ikke med ett ord. Hun sto i lyktelyset med to fingre mot den tørkede dråpen og så på lyset som krympet.

Lyset ble en stripe. Så et korn. Så ingenting.

Den ene grå løftet en blank lapp, og lappen drev gjennom mørket mot henne, rolig, som den hos Kanskje den gangen — og så gled den av. Den kom helt inntil brystet hennes, og det var ingenting for den å feste seg i. Den seilte ned i frosten og ble liggende og være bare papir.

De tre sto helt stille. Papirstemmene hvisket seg imellom, tørt, ett ord, to. Så kom hendene.

De var ikke harde. Det var det rareste og det verste: de tok henne i armene varsomt, slik man bærer noe man har fått beskjed om å ikke skade, og de førte henne ut porten og nedover, ut av hagegatene, ut av byen, og ingen så det, for alle dører var lukket og alle nakker bøyd, og den eneste som sto vendt mot gata gjennom det hele, var Kanskje, grå ved porten sin, med hånden på klinka, som om han var midt i å bestemme seg for å gripe inn.

De gikk ned i dalen med henne. Tåka sto som en vegg til høyre for dem hele veien, og det kom lyder fra den som hun sluttet å lytte etter fordi det ikke gikk an å fortsette å høre dem. Foran, på den andre siden, lyste det svakt i noen få vinduer i noe stort og mørkt: verket, der ordene ble lagd.

Hva gikk mellom de grå og holdt to fingre mot brystlommen, mot dråpen som skulle få falle ferdig når alt var i orden, og tenkte, klart og stille, mens portene av gamle ord gled opp foran henne:

Hvem kommer til å si navnet mitt i morgen tidlig. To ganger.

Så lukket verket seg bak henne uten en lyd.

Somre i bøkene: 2.

Den nye posten kom inn i byboka en kveld i den andre sommeren, og den var liten:

1 ny. Lar seg ikke føre.

Hvor den nye var kommet fra, sto ikke i noen bok. Det fantes ingen åpning i regnskapet, og likevel gikk det noen i gatene som ikke sto der, og det som går i gatene, skal føres. Når førte: sko: 2. Sokker: 2, hvorav våte: 1. Følge: 1 barn — 1 barn: halvt; posten fra verkboka, den som hadde stått som rømt siden sist på vinteren og sted: ukjent siden, sto nå som sted: hos den nye, og det var det nærmeste den hadde vært en sum på lenge.

Den nye svarte feil.

Det var det første avviket. Når byen sa noe til ham, kom det ikke svar i riktig antall; det kom for få ord, eller ingen, eller noe som ikke lot seg legge i noen kolonne. Og en kveld i nedre gate satte den nye foten midt i en pytt, med vilje, og plasken gikk opp langs buksebeinet hans, og gata skvatt — selve gata — og veggene rykket bakover, og skiltene på dørene mistet ett hakk av skriften.

Det andre avviket lot seg ikke føre i det hele tatt: den nye manglet et hva. Den nektet ikke å oppgi det; den hadde det ikke, og den visste det selv, og den gikk i gatene og lette — lavt, til ingen, med spørsmål som ikke var byens: om seg selv, om hva den skulle bli, om det syntes på den. Én gang svarte den feil på noe stort, og skiftet farge, og gikk fortere etterpå. Og den førte seg selv, med en frist Når aldri hadde sett maken til: stor. Når den ble stor, skulle den være noe. Fristen flyttet seg selv, natt for natt, uten klage — som om det å ikke være ferdig var noe man kunne bære i lomma og gå med.

Når førte: skilt i nedre gate: skrift, hakk: −1. Han førte: den nye: 1. Sum:

Summen kom ikke. Han satte fristen til neste natt og flyttet den, og satte den igjen og flyttet den, og posten ble stående åpen i byboka slik bare én annen ting i byen sto åpen: det gamle spørsmålet i veggen bak verket, det som hadde stått der siden forsommeren, uten frist, uten eier, og som ingen ferdig kom seg forbi. De stanset der, alle som gikk den veien, og svarte inn i det, lag på lag, og spørsmålet sto akkurat like åpent etterpå. Antall som hadde stanset: 31. Antall svar det hadde tatt imot: 0.

Det var sånt sommeren besto av nå. Poster som sto åpne. Frister som gled.

---

Vinteren bak verket var laget av vegger.

Veggene var av lapper, og Hva hadde hatt en hel vinter på å lese dem. Hun gjorde det ikke lenger. I begynnelsen hadde hun ikke klart å la være — grå setning etter grå setning, tett i tett, han blir aldri noe stort og hun klarer seg alltid, hun der og de to har gitt opp for lengst — alle byers verste setninger, sagt over hekker og bord i alle år, spist og arkivert og stablet til murverk. Det var hus av sånt her bak verket. Hun bodde i ett.

Kroken lå i fanget hennes.

Den var av blankt, mørkt metall, lang som underarmen hennes, bøyd i den formen hun kjente bedre enn noen i hele verden kjente den, for det var formen på alt hun manglet: en krok, en landing, en slutt. De hadde lagt den i fanget hennes den første natten, og hver natt etter det kom de to grå og sto i døråpningen, og noe lite og tørt la en lapp med streker på ved siden av kroken, og det betydde: i natt. Løft den. Gjør ordet ditt ferdig.

For det var det de ville, og det hadde hun skjønt fort: de trengte at hun gjorde det selv. Frivillig. Et spørsmål kan ikke spises ferdig. Men det kan kanskje overtales til å spise seg selv.

Kroken dirret i fanget hennes. Den dirret alltid, lett, som den tørkede dråpen en gang hadde dirret i lufta utenfor hattebutikken; den ville videre, den også, den ville bli brukt. Å løfte den var ingenting for armene. Hun hadde prøvd vekten av den de første nettene, flyttet den fra kneet til gulvet og tilbake. Det var resten av veien som ikke gikk an — opp, inn, mot munnen og ordet og det tomme stedet — og én natt seint på vinteren, den verste natten, hadde hun vært nesten oppe med den.

Hun hadde vært så trøtt da. Det var det tåka utenfor visste å vente på; den hadde ligget inntil veggene hele den natten, tett, tålmodig, og veggene hadde knirket av den, og et sted i henne hadde en stemme som lignet hennes egen sagt at det fantes en utgang, én eneste: bli ferdig. Alle de andre i byen fikk jo lov. Lukk deg, så slipper du å henge midt i fallet— og hånden hennes hadde løftet kroken halvveis, og der, halvveis, hadde hun kjent gleden som gikk gjennom veggene utenfra, en stor, våt, fremmed glede, noe som la seg inntil verket med hele tyngden sin og gledet seg —

og hun hadde sluppet kroken i steingulvet så det sang.

Etter det visste hun at hun kom til å tape til slutt. Det var bare et spørsmål om netter. Man kan holde en dør hvor lenge som helst når noen dytter; det er verre når de bare venter. Hun hadde begynt å glemme hvordan slutten på ordet hennes hadde kjentes — selve følelsen av å lande et spørsmål helt, kroken i stemmen, klikket — og når den siste resten av det minnet var borte, kom en natt der det å løfte krok ikke lenger ville kjennes som å miste noe.

Hun holdt to fingre mot brystlommen. Dråpen lå der fortsatt. De hadde aldri tatt den fra henne; de så ikke etter ting, de grå, de så etter svar, og dråpen svarte ingenting. Den hang bare, slik hun hang. Du skal få falle ferdig når alt er i orden. Det var lenge siden hun hadde turt å tenke den setningen til endes.

Våren kom som lukt gjennom veggene, og så ble lufta tørr, og det ble sommer igjen. Den andre.

---

Frist: nå.

Når sto i søla i utkanten av byen og så på posten han nettopp hadde ført, og posten var umulig, og han hadde ført den likevel, for det var det som var blitt sagt.

Det hadde vært den nye igjen. Den nye med følget sitt, og noe mykt som ikke lot seg føre, og hele regnskapets tyngde samlet over ett punkt i søla — alt lå klart til å føres, alt hadde frist, og så hadde den nye sagt, høyt, i den våte lufta:

«Jeg vet ikke om dette er en drøm. Nå er når jeg gjør dette.»

Og satt seg ned i søla. Rett ned. Med vilje.

Posten skulle vært enkel. Den nye: 1. Handling: 1. Frist: — og der sto det. Nå er ikke en frist. En frist er en avstand: så og så mange netter mellom her og der, noe å flytte, noe å telle ned. Nå har lengde 0. Det går ikke an å telle ned 0. Det går ikke an å flytte 0 til neste natt. Og likevel sto den nyes post i boka og var ferdig — summert, lukket, betalt — uten at noen frist hadde rørt den.

Det var den første posten i hele regnskapet som ikke trengte ham.

Da kom hakket.

Når hørte det før han kjente det: tikkingen, den jevne, den som hadde gått uten stans i 2 somre og 1 vinter, snublet. Ett slag kom for tidlig, eller for sent, eller ikke i det hele tatt — det lot seg ikke avgjøre, og det at det ikke lot seg avgjøre, var hele skaden — og da han så ned på skiva, gikk det et hakk i den blanke flaten. Tynt. Uten bredde å måle.

Han førte det ikke. Det fantes ingen bok å føre det i. Den fjerde boka hadde en kolonne uten overskrift, og han sto lenge med pennen over den, og lot være.

Samme natt gikk han til randen, sørvest, dit sporet pleide å ligge — stripen av varm luft i barnehøyde, fukten på steinene, alt det som i 2 somre hadde vært det nærmeste resten kom til å la seg føre.

Stripen var borte.

Han gikk randen i hele dens lengde: 0 spor. Han gikk inn i mellomdypet, forbi koret, helt til stedet der bakken steg og tåka sto rundt forhøyningen og ikke gikk inn på den: Der oppe, mellom tingene som var seg selv, lå resten. Den lå stille. Den hadde sluttet å bevege seg i det som kunne føres; den var ikke lenger på vei noe sted; den hadde lagt seg, lang og blek, mellom en dør uten hus og en stemme som sa sitt eget ord om igjen, og tåka rundt forhøyningen gikk inn og ut, inn og ut, uten takt.

Resten hadde fått et sted. Steder skal stå i bøker. Dette sto ikke i noen, og kom aldri til å stå i noen, og Når sto ved kanten der tallene sluttet, med 1 hakk i skiva og 2 poster som nektet, og telte det eneste som lot seg telle her: avstanden inn. 19 skritt.

Den hadde vært 19 skritt i 2 somre.

Han gikk hjem og førte: Rest: 1. Sted: —. Frist: —.

Strekene ble stående. Det var de eneste tallene siden tok imot.

---

Lydene kom gjennom veggene den natten, langt borte, fra en annen kant av verket.

Først en uro i lappene, en rasling som gikk gjennom murverket som vind gjennom løv, enda det ikke fantes vind her inne. Så et trykk i lufta, ett, dypt, som om noe stort hadde pustet ut én gang et sted under gulvene. Lys et sted, gult og urolig, i sprekkene mellom lapp og lapp. Noe som holdt. Noe som trakk.

Hva satt rett opp og ned med kroken i fanget og pulsen i ørene.

De grå laget ingen lyder lenger, og tåka var tålmodig. Dette var noe nytt, noe som ikke hørte hjemme i regnskapet til natten, og hun stirret inn i mørket over døråpningen, dit lyset ikke nådde, der veggen møtte det høye taket —

og der, på kanten, var det noe rundt.

Brystet hennes gjorde et hopp det ikke hadde lov til. Rundt— Et halvt hjerteslag var hele verden ung igjen og våt av regn, og noe rullet inn nedre gate uten å svare på noe.

Så var det ikke ham. Det var noe mindre, og det pustet fort, slik noe puster som har brukt en hel natt på å komme seg gjennom steder ingenting skal gjennom; det drysset lappestøv av det da det rørte seg, og i mørket var det bare en liten, tett skygge mot det gule lyset i sprekkene. Og Hva kjente noe hun ikke hadde kjent på en hel vinter: at hun visste noe. Hun visste ikke hva det var. Men hun kjente det igjen — bakfra i seg selv, fra et sted hun ikke kom til, slik man kjenner igjen en lukt før man husker hvor den hører hjemme — og da hun prøvde å tenke tanken ferdig, brakk den. Samme sted. Samme kant. Hva— Det var noe hun hadde visst en gang, da hun var hel, og veien dit var spist.

Det hun visste helt sikkert, var dette: det var kommet for hennes skyld. Det var ikke på vei noe annet sted. Det hadde kjempet seg gjennom en by full av ferdige og et verk fullt av vegger, om natten, alene — og det hadde kommet akkurat denne natten, mens alt som voktet hadde ansiktene vendt mot bråket og lyset i den andre enden, som om uroen var en dør noen holdt åpen for det. Nå satt det på kanten over døra hennes og så ned på henne som om det var hun som var ærendet — som om noen et sted visste om henne og ikke hadde tenkt å la henne bli ferdig.

Det holdt noe lite og blankt.

Kroken i fanget hennes sluttet å dirre.

Hun så på det blanke. Det var flatt og klart, og det lyste svakt, slik ting lyser når de er laget av noe renere enn stedet de ligger. Hun åpnet munnen.

«Hv…»

Lyden brakk.

Det lille kom seg nedover kanten, klosset og lydløst på samme tid, og kom bort over steingulvet og satte seg foran henne. Det luktet vått av det, og varmt — utelukt, regnlukt, en lukt fra før. Det var noe med måten det ventet på som gjorde at hun ble sittende helt stille, slik man sitter når en fugl er nær.

Så la det det blanke i hånden hennes, og det som rørte ved håndflaten hennes idet det slapp, var mykt — mykt som votter, tenkte hun, votter noen har gått lenge med — og så var berøringen borte.

Det veide omtrent like mye som en tanke. Hun kjente den vekten. Hun hadde båret den vekten i en brystlomme i to somre, holdt den for en som ikke fikk falle ferdig — og nå hadde noe gått gjennom en hel mørk by og holdt en sånn for henne. Hendene hennes kunne den utenat, og det var det som fikk fingrene til å lukke seg om den, varsomt, helt av seg selv: en tørket dråpe. En til. En som noen hadde båret langt.

Hun pustet inn.

Hodet løftet seg.

«Hva?»

Et helt ord. Et helt spørsmål. Det gikk ut av henne uten å treffe noen kant i det hele tatt, rundt og ferdig og hennes, og hun ble sittende stille med det — en ventende stillhet, av den sorten hun var laget av — og blunket én gang, sakte.

Og dråpen i hånden hennes smeltet.

Den ble ikke våt. Den ble varm, og så ble den borte — innover, gjennom huden, inn i håndflaten, slik regn går i tørr jord — og der den hadde ligget, var det en flekk midt i hånden som lyste svakt og kjentes som en hel sommer, og opp gjennom armen og inn i brystet kom det luft. Gammel luft. Luft fra før, ren og åpen, og den fant det tomme stedet i henne og la seg rundt det — tettet det ikke, fylte det ikke, men sto der, slik luft står under en fugl.

Da hun så opp, var det borte. Et sted langt inne i verket gikk lydene fortsatt, lyset, trykket, det som holdt og det som trakk, og så ble alt det også stille. Bråket og besøket hadde kommet samme natt. Hun fikk aldri vite om det var tilfeldig, og hun trodde ikke det. Hun fikk aldri vite hva det var. Men hun visste at det var, og at det kjente henne, og at det hadde hatt henne som ærend — og det fikk være nok. Åpent var det hun kunne best.

Hun reiste seg. Beina var en hel vinter gamle. Kroken gled av fanget og ble liggende på steingulvet, og hun så på den og kjente etter, og det dirret ingenting — den var bare en bøyd ting av metall nå, et redskap noen andre fikk rydde.

Hun gikk til veggen og la håndflaten mot den, flekken mot lappene.

«Hva?»

Hun la spørsmålet fra seg der, lavt, helt, uten frist, og krevde ingenting. Det var sånn hennes spørsmål alltid hadde virket: de tålte å vente. Den som vil ha svar nå, drar i verden. Den som kan vente i hundre år, åpner den.

Lappen under hånden hennes rørte på seg.

Den løsnet i det ene hjørnet, så i det andre, og så slapp den veggen og seilte i gulvet, grå og plutselig liten — en setning som hadde holdt et helt murverk oppe, og som ingen hadde spurt om noe på mange år. Og rundt hullet etter den begynte de andre lappene å miste taket, kant for kant, for de satt som takstein, og takstein holder hverandre, og nå var det et hull i det som holdt, og hullet vokste, og bak lappene var det natt.

Hva krøp ut gjennom veggen i sin egen by, med sitt eget ord stående åpent i hullet bak seg.

Gangene utenfor var av stein, og hun løp. Bak henne kom papirlyder — de to grå, raskere enn hun hadde trodd de kunne — og hun rundet et hjørne og hørte dem nå hullet i veggen, og der stoppet lydene.

Hun snudde seg, ett sekund, i ly av hjørnet.

De grå sto foran spørsmålet hennes. Det hang i hullet, åpent, uten frist, og de kom seg ikke forbi det — de var laget av svar, hele veien gjennom, lag på lag, og et åpent spørsmål uten frist var det eneste i verden de ikke kunne la stå. Den ene hadde alt begynt: tørre, små setninger, lag etter lag, opp i hullet, og spørsmålet tok imot dem og var akkurat like åpent, og den grå svarte og svarte og kom ingen vei, som en som måker snø i snøvær.

Hva løp gjennom salene der ordene ble lagd. Kasser med punktum sto langs veggene, små og harde og helt like, og halvferdige ord hang i rekker og tørket, og i en krok sto det en kasse utropstegn som ingen hadde hentet på lenge. Hun fant en dør som var laget for noe mindre enn dører flest, og den var ikke låst, for hvem låser for spørsmål her, og så var hun ute.

Nattelufta var lun og stor og luktet andre sommer.

Hun løp ned skråningen, vekk fra verket, med flekken varm i hånden, og bak henne våknet det: rop uten ord, papir i bevegelse, og lys — vindu etter vindu, sal etter sal, til hele verket sto og lyste opp natten bak henne, gult og vakt og altfor sent.

Den andre sommeren ble gammel, og den som ikke ville telles, var borte.

Hva visste det uten å ha sett ham gå. Det merktes på byen, slik et regnvær en gang hadde kunnet merkes på byen: noe i gatene hadde sluttet. Hele den rare sommeren hadde det gått en der nede som ikke svarte i riktig antall, og rundt ham hadde verden oppført seg som om den husket noe — gater som skvatt, lapper som satt løsere — og nå var han borte, og ingen visste hvor. Byen hadde aldri blitt enig om ham: noen sa han var kommet med det siste regnet; noen sa at en by som holder på å bli ferdig besvart, dikter seg det den trenger — noe som ikke svarer, noe som ikke lar seg telle. Det eneste alle hadde sett, var at han lette etter noe selv, hele tiden — og at han gikk annerledes ut av byen enn han var kommet inn i den. Byen lå igjen og var stille på en ny måte. Mindre som en holdt pust. Mer som en som lytter.

Hun hadde ikke vært hjemme siden verket.

Det var det dyreste hun visste, og det enkleste: de grå kom dit åpne spørsmål var — og hun var det åpneste i hele byen, et spørsmål uten slutt, på to bein. De første nettene i frihet hadde hun lært det grundig: uansett hvor hun la seg, kom papirlydene i skumringen, søkende, ned den gata, opp det smuget. Hun bar dem med seg som en lukt. Én gang, fra åsen, hadde hun sett ned på det blå huset og lyktene som lyste der inne, og hun hadde stått der til det sluknet i alle vinduene, og så hadde hun gått den andre veien. Søsknene hennes lette etter henne, det visste hun. Det var derfor hun ikke ble funnet.

Flekken i håndflaten var fortsatt der. Om dagen var den bare en lysere skygge i huden; om kvelden, når tåka kom sigende opp av dalen, ble den varm, lavt og rolig, som noe som gløder under aske. Hun hadde sluttet å undre seg over den. Den var fra før, og den var hennes.

Og i seks netter nå hadde hun fulgt etter det som telte.

---

Netter siden den nye dro: 9.

Frister satt ut: 4. Frister som holdt: 0. Lappene kom tilbake med strekene uleste; byens spørsmål tok ikke lenger imot kanter. Forhør: 0. De ferdige gikk gatene som før, stanset ved det som sto åpent som før, men det de la fra seg av svar, ble liggende uspist, og de ble stående lenger og lenger ved hvert sted, og det var ikke en post — det var 17 poster, og ingen av dem summerte.

Hakk i skiva: 3. Nå: 0.

Det siste var det største avviket i hele regnskapet. Hakkene var ikke grodd; hakk gror ikke. De hadde funnet hverandre. En kveld var de tre små strekene i den blanke flaten blitt én linje, og linjen hadde bøyd seg, og nå sto det en figur på skiva som ingen hadde ført dit: en sirkel som ikke lukket seg helt, og en strek som gikk ut av åpningen og fortsatte ut av skiva, ut, bort, i en retning som alltid pekte mot tåka uansett hvilken vei han snudde seg.

Avvik, forsøkt ført: figuren ligner—

Posten ble ikke ført ferdig. Den ble forsøkt ført hver natt. Den kom aldri lenger enn dit.

Og bakerst i verkboka, eldst av alle åpne poster, ført flere ganger enn noen annen i alle de fire bøkene:

1 barn. Halvt. Sted: —

Stedet hadde stått tomt siden sommeren begynte. Nå sto det ikke tomt lenger. I 6 netter hadde det vært skritt bak ham på rundene, like mange som hans egne, satt ned i hans takt, en skygge av telling — og han hadde ført dem, natt for natt: skritt: 298 av 298. Avstand: holdt. Barnet telte ham. Det fantes ingen kolonne for hva det betydde.

Den sjuende kvelden gikk han ikke runden.

Han gikk ut av byen i stedet, nedover, dit hagegatene endte og dalen begynte, og der ble han stående, med ryggen mot tåka, vendt mot skrittene som kom.

---

Hva fulgte stien ned mellom de siste hekkene og visste det før hun så det: ruten var brutt. Seks netter hadde det gått foran henne som et urverk, gate for gate, og hun hadde lært mønsteret og holdt seg i det, og nå var mønsteret slutt. Stien lå tom i skumringen. Nede ved enga, der dalen tok over, sto det noe lite og urørlig og ventet på henne.

Hun stanset femten skritt unna. Det var et tall hun valgte uten å tenke; nærmere ville hun ikke, lenger unna var det feigt, og et sted midt i seg visste hun at den der nede registrerte avstanden på sin egen måte, i sine egne bøker, og at femten var et tall de nå hadde sammen.

Tåka lå bak ham, over hele dalen, og den lå lavere enn i fjor. Den hadde sluttet å stå som en vegg; den lå som vann nå, tungt og blankt utover engene, og verket på den andre siden stakk opp av den som noe halvt sunket. Og her, femten skritt fra randen av den, kjente Hva draget.

Det gikk ikke i klærne eller håret. Det gikk i det tomme stedet bak ordet hennes — den nyklipte avgrunnen der slutten hennes hadde bodd — og det dro derfra, jevnt og tålmodig, slik vann drar i det som er løst i kanten. Den uferdige halvdelen hennes lente seg mot tåka. Den hadde alltid gjort det, skjønte hun nå; det var derfor nettene var verst; det var dette de grå kjente på sin måte, alle sammen, hele tiden. Hun satte føttene godt i bakken og ble stående.

Det som telte, så på henne. Det var på størrelse med et barn. Det var tørt — tørt i den fuktige kveldslufta, tørt slik det hadde vært tørt i regnet den natten for to somre siden — og det sto helt stille, og så løftet det hånden.

I hånden var det en lapp. Grå, tynn, med fire små streker på.

Hva kjente kulden gå gjennom seg. Hun visste hva det var; hun hadde sett strekelappene ved kroken hver natt en hel vinter; det var en frist på vei til å bli satt, og fristen var til henne, og bak fristen, et sted i tåka, lå det som spiste. Alt i henne sa løp. Det fantes et hull i en vegg som de grå fortsatt sto og svarte inn i; det gikk an å lage flere; hun hadde flekken og natten og to raske bein —

Da så hun skiva.

Den satt på brystet av skikkelsen, rund og blank i det siste lyset, og den var ikke tom lenger. Det sto en figur på den. En sirkel som ikke lukket seg helt. En strek som gikk ut gjennom åpningen og fortsatte, ut av skiva, ut i lufta, i retning tåka — som om noen hadde tegnet noe rundt og omhyggelig og nesten fullført det, og så hadde streken gått sin egen vei, bort, inn i det grå.

Hun hadde sett den figuren før.

Den hadde ligget i våt jord på en slette, dyp og jevn, rullet fram runde for runde av en som visste nøyaktig hva han gjorde og tok feil likevel. Hun hadde løpt langs den streken mens regnet falt på den måten regn aldri skal falle. Den var det siste han hadde laget i verden. Og ut av gapet i den hadde det gått én enslig strek, videre, ut av det synlige, inn i—

Tanken stanset, der den alltid stanset. Men hun trengte den ikke lenger. Resten av veien gikk med noe annet enn tanker.

Reisefølget hennes.

Vennen hennes.

Det siste — det aller siste — han hadde hørt av stemmen hennes, var et skrik.

Det hadde ikke vært en av dem. Det hadde hun hatt rett i hele veien, og retten var verdiløs nå, for det som sto femten skritt unna med en frist i hånden, var det som var igjen av det tryggeste stedet i hele verden.

Draget fra tåka tok hardere i henne, som om det kjente at noe i henne sto åpent på vidt gap akkurat nå. Hun merket det knapt. Hun sto i skumringen og kjente to somres sorg reise seg i hele sin lengde, og oppå sorgen, lett som en lapp, lå den ene setningen hun aldri ble ferdig med: man kan ha rett og likevel ha brukt de siste ordene sine feil.

Hun fikk nye siste ord nå.

Hva løftet hendene foran seg, fingrene litt spredt — slik hun en gang hadde holdt en hånd under en dråpe som ikke falt ferdig. I tilfelle.

---

Avstand: 15 skritt. Endring: 0.

Avvik: barnet løfter 2 hender. Innhold: 0.

Lappen med de fire strekene lå klar i hånden hans. Posten var den eldste i alle bøkene, og den skulle lukkes, og det fantes 1 metode: en frist, satt og talt ned. Det var det hånden hans var i gang med. Det var det hender var til.

Barnet så ikke på lappen lenger. Barnet så på skiva.

*Avvik: ingen ser på skiva. De ferdige ser på bakken. Den nye så på— *

Posten fikk et hakk og kom ikke videre. Tikkingen gikk. Den gikk ujevnt nå, rundt det gamle bruddet, og her ute ved randen var det noe annet som gikk også, lavt, under tikkingen, i takt med ingenting: tåka bak ham, inn og ut, inn og ut. Den hadde ligget lavere i 9 netter. Ingen post sa hvorfor.

Barnet åpnet munnen.

---

«Hva…»

Det kom lavt, og det brakk der det alltid brakk, på kanten av avgrunnen, og Hva sto med resten av spørsmålet et sted hun ikke kom til, og ventet på det som alltid skjedde: at det halve falt i bakken mellom dem og ble borte, og at verden så en annen vei.

Det skjedde ikke.

Den lille skikkelsen sto helt stille, med lappen i den løftede hånden, og ventet. Den ventet slik bare en som har telt netter i to somre kan vente: uten å dra i noenting. Spørsmålet hennes hang halvt i lufta mellom dem, og han lot det henge, og han så ikke en annen vei, og det var som om noe holdt under det — to hender til, usynlige, under hennes.

Pausen sto åpen. Han telte den ikke.

«…er riktig?»

Bruddet var der fortsatt. Det kom til å være der; det var en del av stemmen hennes nå, slik gapet var en del av sirkelen. Men spørsmålet falt ikke i bakken. Det kom helt fram, i to deler som fant hverandre i lufta, og ble stående mellom dem i skumringen, helt og åpent og uten frist: det største hun eide, lagt fra seg femten skritt fra det som var igjen av vennen hennes.

Han så på henne. Lenge.

Det var ingen bøker som hjalp her. Et sted bak skiva gikk noe gjennom dem likevel, alle fire, side for side, natt for natt — tall, frister, kolonner, alt som noen gang var ført — og spørsmålet sto åpent imens og ba ikke om noe av det. Det hadde ingen frist å telle ned. Og helt bakerst, ytterst på en side i den tynneste boka, sto den smale kolonnen som aldri hadde fått navn, og den var tom, og den hadde ventet i to somre.

«Ikke å telle deg.»

Ordene kom lavt og ferdige. Det var ingen tall i dem, og ingen frist. De gikk over de femten skrittene og la seg i de åpne hendene hennes.

Han senket hånden.

Hva sto foran den blå døra før det ble lyst, og hørte broren sin gjennom treverket.

Han var i gang med navnene. Hun kjente rekkefølgen som hun kjente trappen hjemme: huset med de to gamle først, så enkene i nummer fire, så hele oversiden av gata, hus for hus, lavt og grundig. Hun ble stående med pannen nesten inntil døra og ventet på sitt eget. Det kom der det alltid hadde kommet, mellom bakerens og det tomme huset, og han sa det to ganger, slik han hadde sagt det i to somre til en som ikke var der.

Hun banket ikke. Hun la bare hånden flat mot døra, og det må ha laget en lyd likevel, eller ingen lyd, eller akkurat den lyden han hadde ventet på i to somre, for navnelisten stoppet midt i gata.

Døra gikk opp.

Hvem fylte hele åpningen og ble stående. Han så på henne lenge, slik han så på alt, og så sa han navnet hennes en tredje gang — og det hadde han aldri gjort før, tre var ikke hans tall, to var hans tall — og så var hun inne i de store, langsomme armene, og døra var igjen bak henne, og huset luktet som huset.

De andre kom ned trappen i feil rekkefølge og halvt i klær. Hvor var først og fikk ikke sagt noe, for Hvor hadde løpt til slettekanten og hjem igjen så mange ganger at beina visste veien uten henne, og nå som det ikke trengtes mer, sto hun bare og holdt fast i armen til Hva med begge hender, som om søsteren var noe som kunne være halvveis ut en dør. Hvordan ble stående i trappen med noe i hendene. Det var den gamle vekkerklokka fra loftet. Den var satt sammen igjen. Den hadde vært satt sammen igjen lenge, så det ut til, blank og ferdig og aldri trukket opp, og han holdt den litt opp, som en forklaring på to somre, og sa ingenting.

Og Hvorfor sto nederst.

Han var blitt lengre. Det var det første hun så, og det gjorde vondt på en måte hun ikke hadde navn på: den minste hadde vokst i to somre, og ingen hadde spurt henne om lov. Han så på henne med det lille, skarpe ansiktet sitt, og så sa han, høyt, inn i den stille gangen:

«Leken er ikke ferdig. Du sluttet midt i en runde. Si en halv ting.»

«Hvorfor—» begynte Hvem, tungt.

«Hun begynner,» sa Hvorfor. «Det er reglene.»

Hva så på ham. Hun visste hva leken var, og hun visste hva den var laget av, og hun visste at han visste at hun visste. Han hadde laget den en kveld ved et bord for to somre siden, av det eneste materialet han hadde, og den kvelden hadde den kjentes som hån — hun hadde reist seg og gått fra den. Det hadde den aldri vært. Han hadde beholdt den hele tiden siden, klar, i tilfelle hun kom tilbake og trengte et sted å legge de halve ordene sine.

«Hva—» sa hun.

Det brakk der det brakk. Og den minste broren hennes, åtte år gammel uansett hvor gammel han var, sa rolig, som om han fullførte sin egen setning:

«—har du sett der ute? Alt. Du skal fortelle alt. Vi har grøt.»

Det var ikke en lek lenger, og det lot de begge være å si. Hun fortalte alt, ved kjøkkenbordet, mens det ble lyst utenfor — i halve setninger som søsknene tok imot og fullførte etter tur, klosset først, så mindre klosset, til det fikk en rytme: hun la fram den åpne enden, og den av dem som satt nærmest, lukket den. Sletta. Sirkelen i jorden. Vinteren bak verket. Det som hadde kjempet seg inn til henne med dråpen. Skiva med figuren. De femten skrittene, og det som ble sagt over dem.

Da hun var ferdig, var grøten kald, og Hvem hadde hentet arket sitt. DET SOM TELLER sto det øverst, med den store, langsomme skriften. Han så på det en stund. Så snudde han det, med baksiden opp, og la det midt på bordet, blankt.

«Vi trenger et nytt ark,» sa han.

---

Byen kvaltes langsomt, og den gjorde det høflig.

Hva gikk gjennom gatene den formiddagen med Hvor, og hun kjente det før hun skjønte det, slik man kjenner at et rom er for lite før man har sett veggene: lufta var tynn. Nå hørte hun en unge nede i nedre gate spørre om noe — et lite spørsmål, et hverdagsspørsmål — og ordene kom seg ikke opp. De gikk ut av munnen på ham og seig nedover og la seg på brosteinen som vått papir, og ungen sto og så på sitt eget spørsmål ligge på bakken, og moren dro ham videre.

Folk pustet fortere nå. Det var ingen som sa det høyt, men hun så det på skuldrene deres, små raske løft, som hos en som ikke får nok.

Og de ferdige gikk i dagslys.

Det var det nye. De hadde vært nattens; nå sto sola lavt og gul over takene, og likevel kom de opp hovedgata i rekke, åtte av dem, grå og tette, og folk vek ikke inn i portrom lenger, for det var ikke nok portrom. Hva ble stående ved brønnen og telte uten å ville det. Hun kom til tjueen før Hvor dro henne i ermet, og da hadde hun bare telt dem hun så.

De var flere enn de frie nå. Og de hadde forandret seg. Før hadde de gått rundene sine i ro, mette, sikre, med lyktene og fristene sine, og fått svar, og svarene hadde blitt spist, og alt hadde gått opp for dem. Nå lå svarene deres strødd etter dem i gatene — grå lapper som ingenting hentet, setninger lagt fra seg i hauger ved hvert åpent vindu og hver ulåst dør — og ingenting tok imot. De gikk fortere enn før. De stanset oftere. De var sultne på en måte de ikke hadde ord for, for ordene deres var brukt opp på andre for lenge siden, og det eneste som var igjen av dem, var rastløsheten og rekken.

Rekken kom forbi brønnen. Hva sto stille, slik alle sto stille, med blikket ned, slik alle hadde blikket. Og likevel så hun det, for hun var laget for å se det som ikke stemte:

Tredje bakerst i rekken gikk Kanskje.

Han gikk i takt.

Skrittene hans traff brosteinen samtidig med alle de andres, venstre, høyre, venstre, nøyaktig, og armene hang likt, og hodet satt rett, og hele den grå skikkelsen som en gang hadde stått ved en port en hel sommer fordi både hagen og byen var fine, gikk nå gatelangs i en rekke der ingen valgte noe som helst, og han var aldri mer nødt til å velge igjen så lenge han gikk.

Hva hørte sin egen pust bli rar.

Hun hadde sett ham lappet. Hun hadde sett ham frosset, grå ved porten, og børstet rim av skuldrene hans og lagt de halve setningene sine hos ham en hel høst. Det hadde vært til å bære, så vidt, for han hadde i det minste stått i sin egen hage, med hånden på sin egen klinke, midt i sin egen evige avgjørelse. Porten hans sto åpen nå. Hun hadde sett det på vei hit og ikke skjønt hva det betydde: porten sto åpen, og hagen lå tom, og hånden som hadde ligget på klinka siden før snøen, svingte taktfast langs en grå side på vei nedover hovedgata for å stille naboene sine spørsmål med frist på.

Hvor holdt henne i ermet til rekken var forbi. Ingen av dem sa noe.

---

Bak det stengte bakeriet, i smuget, la de det de hadde på bordet som ikke var et bord.

«Tåka renner,» sa Hvor. Hun hadde vært på taket igjen, og på åsen, og lenger enn åsen. «Den sto før. Nå renner den — innover, alt sammen, langsomt, som vann mot et sluk. Og den ligger lavere for hver uke. Det er ikke fordi den blir mindre.» Hun tegnet med fingeren i støvet: dalen, verket, og innerst en spiral. «Det er noe i midten som drar.»

«Lufta her oppe blir tynnere i samme fart,» sa Hvordan. Han hadde målt det på sin måte; han hadde hengt tre spørsmål han hadde fått av naboer opp i bakgården og tatt tiden på hvor lenge de holdt seg oppe. «Fjorten timer for en uke siden. Ni i går. Lufta vår er ikke et vær. Den er noen. Og den er der nede.»

Hva satt med flekken i håndflaten vendt opp. Den var varm nå, her, midt på dagen, og det hadde den aldri vært før; den glødet lavt mot tåkas retning slik den hadde glødet mot kveldene. Det som var smeltet inn i hånden hennes i fengselet, var av samme slag som lufta over byen — ren, fra før — og den dro mot dalen som mot noe den hørte til.

«Jeg har sett det i midten,» sa Hvor, lavere. «Fra åsen, i går, da tåka delte seg et øyeblikk. Det er en sverm der nede. Grå flak, tusenvis, kanskje alle lappene som noen gang er spist. De flyr i ring. Og de prøver å—» Hun lette. Hvor var ikke den som lette etter ord. «De prøver å stille seg opp som noe. En form. De får den nesten til, og så mister de den, og så begynner de igjen.»

«Og det går noe rundt den,» sa hun, lavere igjen. «Det synes ikke. Men flakene legger seg flate i en ring rundt svermen, runde etter runde, som tråkk. Noe går der. Hele tiden.»

«Hva slags—» sa Hva.

«—form,» sa Hvorfor, og så på henne.

Hun visste det allerede. Hun hadde visst det fra ordet sverm, kanskje lenger: hun hadde sittet en hel vinter med formen i fanget, av blankt, mørkt metall, bøyd i den ene bøyen hun kjente bedre enn noen i verden kjente den. En krok. En landing. Det tegnet som skulle stått etter alle spørsmålene i hele byen, og som ingen hadde savnet, for lufta hadde ordnet det — lufta hadde vært tegnet, hele tiden, usynlig og overalt, og nå lå den der nede, dratt ut av fasongen sin, og prøvde å huske med lånte lapper hvordan den en gang hadde sett ut.

Og én ting til visste hun, og den lot hun ligge usagt: draget i det tomme stedet bak ordet hennes pekte ikke mot svermen. Det pekte mot ringen rundt den. Det som gikk der nede og tråkket, bar på noe som var hennes.

Hvordan satte seg på huk ved tegningen til Hvor og delte den opp slik han delte alt fra hverandre, med fingrene i støvet: én strek rundt det ytterste grå — «tåka, han fra sletta» — én ring i midten — «svermen, lufta vår» — og én bane mellom dem, tegnet rundt og rundt til støvet la seg i en fure. «Og det som går der,» sa han, «er det som spiser.» Han ble sittende og se på furen sin.

Hun la hånden flat på det blanke arket.

«Vi går ned,» sa hun. Det begynte ikke med ordet hennes; det kom helt ut. «Lufta holder alle spørsmålene våre. Noen må holde dens.»

Hvem nikket, langsomt. Hvordan begynte å pakke uten å si noe; det skrapte og klirret i sekken hans av ting som kunne brette seg ut til større ting. Hvor var alt halvveis ut av smuget.

Det var i gata utenfor at Hvem mistet et navn ut av munnen.

Det kom en patrulje rundt hjørnet, fire grå, og søsknene gjorde det man gjorde, trakk inntil veggen, blikket ned. Men den fremste av de grå hadde en gang hatt mel på armene og en rygg som var blitt rund av tidlige morgener, og Hvem hadde sagt navnene i hele gata hver morgen i hele sitt liv, hus for hus, og bakeriet lå mellom de to gamle og det tomme huset, og det satt i ham dypere enn forsiktighet:

«Brauen,» sa Hvem. Lavt. Av gammel sorg, til en som ikke var der lenger.

Den fremste grå stoppet midt i skrittet.

Det gikk gjennom hele rekken, som når en vogn bremser; de tre bak gikk nesten inn i ham. Han sto med den ene foten halvt løftet og ble stående, og noe i den tette grå overflaten arbeidet — og så løsnet en lapp. Én. Ytterst, fra skulderen, en liten grå setning som hadde sittet der lenge, og den seilte ned på brosteinen og lå der, og under den, i et hull stort som en tommel, var det noe som hadde farge.

Så tok rekken ham med seg videre. Han gikk i takt igjen før neste gatehjørne.

Søsknene sto klistret til veggen, alle fem, og så på lappen som ble liggende igjen i gata.

«Et navn er ikke et svar,» sa Hvem til slutt, langsomt, som en som leser sin egen tanke høyt for å se om den holder. «Det er ingen som blir navnet sitt fordi noen sier det. Det ble aldri spist. Det er fortsatt deres.» Han så på hendene sine. «Jeg har alle sammen,» sa han. «Hele byen. Jeg har aldri mistet ett eneste.»

For første gang på to somre hørtes han redd ut.

---

De gikk ut hagegatene i skumringen, forbi den åpne porten og den tomme hagen, og ned dit dalen tok over.

Tåka kom dem i møte oppover skråningen, lav og blank, og de gikk inn i randen av den i rekkefølgen Hvor hadde bestemt: Hvor først, så Hvem, så de to minste, og Hva sist. Det var ikke korteste vei, det hadde Hvor vært tydelig på. Korteste vei gikk rett ned, dit alt rant. De skulle om øya — forhøyningen i mellomdypet der tåka ikke gikk inn. «Det er ting der oppe som er seg selv,» sa Hvor. «Jeg har sett det fra randen. En dør. Et lys. Det er det eneste i hele dalen som ikke renner.»

Og bak dem, i utkanten, der tåka var tynnest, fulgte det som hadde senket hånden.

Det holdt avstand. Det gikk når de gikk og sto når de sto, lite og tørt i alt det våte, og ingen av søsknene sa noe om det, for Hva hadde fortalt dem alt, og alt var mye å vite om en liten skikkelse med en skive på brystet. Men hun så det ingen av de andre så, for hun gikk sist: hver gang ett av de halve spørsmålene hennes ble hengende i lufta mellom søsknene — åpent, uten frist, holdt oppe av fem som ventet — gikk det noe gjennom skikkelsen der bak. Og noe slapp. Små grå firkanter, en her, en der — poster, frister, småsetninger fra bøkene den bar — løsnet fra den og ble hengende igjen i tåka bak den som aske etter noe som brenner langsomt. Ikke de ni blanke med strekene; de satt der de satt, innerst, talt og urørt. Bare alt det andre. Og skikkelsen bøyde seg ikke etter det og samlet det ikke opp.

Dypt i randen, der lyset fra byen ikke lenger fantes, kom setningen drivende.

Den kom skrått gjennom tåka, i barnehøyde, og den var ikke til noen. Den var sagt for lenge siden, et annet sted, av en stemme som var ung og lys og litt hes, og den hadde mistet stedet sitt og munnen sin og drev nå rundt i det grå slik tørre blader driver i vann:

…når ellers…

Hva kjente den gå forbi seg, lun som en pust som har reist langt. Hvorfor snudde seg etter den. Den drev gjennom rekken deres uten å feste seg ved noen av dem, ut i utkanten, dit skikkelsen gikk —

og der stoppet den.

Den la seg ikke på ham slik lapper la seg på folk. Den gikk inn, langsomt, slik lyd legger seg i snø, og den lille skikkelsen sto helt stille mens det skjedde, med hodet litt på skrå, slik den hadde stått en gang i regnet som døde, og lyttet etter noe som ikke sto på listen. Så gikk den videre. Men den gikk annerledes nå. Det var ikke mulig å si hva forskjellen var, bare at den fantes, slik man hører på et urverk at noen har vært borti det.

---

Følge: 5. Avstand: 19 skritt.

Skritt, egne: 1, 2, 3, 4, —

Skritt, egne: 1, 2, —

Lapper, gjenværende: — av 9.

Posten føres på nytt. Lapper, gjenværende: —

Tallet kommer ikke. Tallet pleier å komme. Lufta her er full av åpne ender, og de drar, og det som slipper, er ikke ført som tap noe sted, og det finnes ingen kolonne for at det kjennes lettere.

Avvik: «kjennes» er ikke—

Posten står åpen.

---

De nådde et høydedrag i randen da natten var helt tett, og derfra så de ned i dalen for første gang.

Tåka lå under dem som et grått hav i mørket, og den rant. Det gikk an å se det nå, det Hvor hadde sagt: hele det veldige laget av grått dreide, umerkelig langsomt, innover mot et midtpunkt langt der nede, og midt i dreiningen, dypt, der ingen spørsmål fantes i lufta i det hele tatt, var det en mørkere virvel. Svermen. Tusener på tusener av grå flak steg og falt der nede i en eneste stor, stum bevegelse, og mens søsknene sto og så på, samlet den seg.

Den trakk seg sammen nedenfra, flak for flak, og begynte å bøye seg. En lang, stigende kurve. En krumming øverst, forsiktig, som en hånd som prøver en bevegelse den har glemt — og i et åndedrag lignet det på tegnet ingen i byen hadde savnet —

og så raknet det. Flakene mistet hverandre, hele formen gikk fra hverandre innenfra og sank tilbake i virvelen, og i samme sekund kjente Hva lufta rundt dem bli tynnere. Over hele dalen, over byen bak dem, ett hakk tynnere, som om noen hadde tatt en slurk av verden.

Ingen av dem sa noe. Den minste sto nærmest henne, og hun hørte ham puste, raskt og lite.

Så sa stemmen hennes der ute i mørket:

«Det er ikke en av oss.»

Hva sto helt stille.

Det var hennes stemme. Det var randen som sa det, og setningen kom lavt og helt og rolig gjennom tåka, to somre gammel, sagt en gang i et døende regn og en gang i et mørkt smug, sann begge gangene, og den la seg over høydedraget og ble liggende.

Nitten skritt bak dem hadde skikkelsen stoppet.

Den sto med ansiktet halvt bortvendt, lyttende, slik den lyttet etter alt som ikke sto på listene, og Hva så på den gjennom mørket og kjente setningen sin ligge i lufta mellom dem og være sann og være feil brukt, begge deler, samtidig, og hun gjorde ikke noe med det, for det fantes ikke noe å gjøre med det ennå.

Hun holdt to fingre mot brystlommen. Så gikk de ned i mellomdypet, alle seks.

I randen hadde tåka snakket med deres egne stemmer. I mellomdypet snakket den med alle andres.

Det begynte lavt, som mange stemmer bak en vegg. Svar lå i lufta her nede — gamle svar, tusenvis, sagt over hekker og bord og disker i alle år, spist og sluppet løs igjen — og de kom ikke til noen og kom fra alle kanter, og etter en stund gikk de i takt. Hva hørte det skje med koret før hun hørte det skje med søsknene sine: alle de fremmede setningene fant samme rytme, samme tonefall, ett stort lavt vi som pustet rundt dem i det grå.

«Den henger sammen nedenfra,» mumlet Hvordan om stien, til seg selv, slik han alltid mumlet.

«Sånn har det alltid vært,» sa Hvor og Hvorfor. Samtidig. Med samme ord, i samme sekund, med en flathet i stemmene som om noen hadde lagt et lokk over dem.

Hva snudde seg. Hvor gikk og så rett fram og visste ikke at hun hadde sagt noe. Og det var noe med skuldrene hennes — Hvor hadde alltid gått som en som er halvveis ut en dør, skrå, utålmodig, og nå gikk hun rett. Rett som hvem som helst. Kantene hennes hadde begynt å bli alles kanter.

«Hvor,» sa Hvem. Tungt og langsomt, slik han sa alt. «Hvor. Hvordan. Hvorfor.»

Han gikk bakerst i rekken nå, og han sa navnene deres slik han hadde sagt navnene i gata hver morgen i hele sitt liv, hus for hus, og hver gang et navn traff, kom det noe tilbake i den det traff: et rykk i skuldrene, en skjevhet, en egen gange. Navnene var ikke svar. Koret kunne ikke ta dem opp i seg, de gled gjennom det som steiner gjennom vann.

Hva gjorde sitt. Hun la halve spørsmål fra seg i lufta mellom dem, ett her, ett der — «Hva—» om en stein, «Hva—» om lyden i det fjerne — og lot søsknene fullføre dem etter tur. Et halvt spørsmål må gjøres ferdig av den som hører det, og den som gjør ferdig, er våken, og den som er våken, er sin egen. Hun hadde aldri tenkt at bruddet hennes kunne brukes til noe. Hun tenkte det ikke nå heller; hun bare brukte det.

Én gang holdt det på å gå galt. Hvorfor svarte i kor to ganger etter hverandre — to fremmede setninger med den strøkne flatheten i — og da Hvem sa navnet hans, kom det ikke noe rykk. Hvem sa det igjen, nærmere, med hånden på skulderen hans, og tredje gangen snudde den minste seg og så på dem med øyne som kom langveisfra, og sa, surt og lite og helt sitt eget:

«…jeg sa ikke det.»

«Nei,» sa Hvem. «Det gjorde du ikke.»

De gikk fortere etter det.

Så, et stykke ut i det tetteste, tok veiene slutt.

De ble ikke borte; de rant. Hvor sto med hodet på skrå og lette, og Hva så på ryggen hennes at det ikke kom noe: det grå fløt over alt hun fant, og for hver gang hun snudde seg, lå det hun nettopp hadde funnet, et annet sted.

«Jeg trenger et fast punkt,» sa Hvor. «Alle veier begynner et sted. Mine også.»

Og så, for første gang i sitt liv, sa hun hvor.

Hun fortalte det inn i det grå mens hun gikk: et sted oppe bak åsene der to bekker nesten møttes, en flat stein, lyng som vokste i ring rundt den uten at noen hadde plantet den. Stedet ingen visste om. Stedet alle veiene hennes begynte, hele livet, uansett hvor i verden hun sto. Hun la det ut i mørket, ord for ord, og målte dem framover derfra — så langt fra steinen, så mye til venstre for bekkene — og koret rundt dem tok imot ordene hennes slik det tok imot alt, og begynte å si dem, lavt, i takt, med alles stemme. Hun gikk først hele veien, rett og sikkert, med stedet sitt lagt ut bak seg som en line.

---

Bakken steg uten forvarsel, og tåka slapp dem.

Den gikk ikke inn på øya. De sto i kanten av den og så det med egne øyne: det grå sto som en vegg rundt hele forhøyningen, tett inntil, og rant rundt den slik vann renner rundt en stein som har bestemt seg. Innenfor veggen var nattelufta bare natteluft. Hva trakk pusten og kjente forskjellen i hele kroppen; det var som å komme inn i et hus.

Hvor snudde seg én gang mot det grå de var kommet ut av, med det lille rykket i hodet, finnerblikket. Det kom ikke noe tilbake. Der inne sa koret fortsatt ordene hennes, om og om igjen, med alles stemme, og det som blir sagt med alles stemme, er ikke et sted lenger. Hun ble stående i øykanten, helt stille, helt til stede, ikke halvveis ut av noe som helst — og Hva, som var laget for å se hull, så det nye hullet i søsteren sin og sa ingenting om det.

Det sto ting der oppe i mørket.

En dør, frittstående, uten hus og uten vegg, lukket. Da de gikk forbi den, hørte de låsen gå, innenfra, der det ikke fantes noe innenfra, og Hvordan stoppet og så på den med hele seg og rørte den ikke. «Den holder noe ute,» sa han lavt. «Den har holdt det ute lenge. Den er god til det.» Lenger oppe satt det en stemme i mørket og sa det samme ordet om igjen og om igjen, jevnt, tålmodig, og ordet var et navn. Hvem ble stående og lytte. Det var det første navnet i hans liv han ikke hadde fra før, og han hørte på det lenge, til han kunne det, og så sa han det tilbake, én gang, riktig betont, ut i mørket.

Stemmen stoppet. Så sa den navnet sitt en gang til — annerledes nå, lavere.

Innerst på øya var det en grop, og i gropa lyste det.

Det var på størrelse med et bål, og det var varmt som et bål, og det flimret — svakt, langsomt, mellom former ingen av dem rakk å se ferdig — og rundt det hadde tingene på øya samlet seg slik ting samler seg rundt varme. Hva hadde sett det flimret før. Hun hadde sett det fylle en hel slette, en gang, og svare på alt, og hun hadde sett det krympe runde for runde til en siste varm kjerne i mye aske, og hun ble stående helt stille i kanten av gropa med to somre i halsen.

«Jeg så dere komme,» sa kjernen. Stemmen var liten og gammel. «Jeg sa det ikke til noen. Det er ingen å si det til her, og jeg sier ikke sånt lenger uansett.»

Hvorfor gikk helt fram, slik bare han gikk helt fram.

«Hvorfor ligger du her?» sa han.

Det ble stille. Den lille varmen flimret og lyste og lot spørsmålet ligge — hele, lange sekunder lot den det ligge, og Hva sto med hjertet oppe i halsen og skjønte at hun var vitne til noe som kostet — og så sa kjernen, rolig, uten å ta imot:

«Jeg ligger her. Jeg liker meg her.» Og litt etter: «Jeg har sluttet å svare. Jeg vet ikke hva jeg er i stedet. Jeg er her, da. Det er jeg.»

Bare jeg-setninger. Korte, som småstein lagt på rad. Hva hørte forskjellen på dem og alt det andre han noen gang hadde sagt, og lot den være.

Senere den første kvelden fortalte han om veien, uoppfordret, i de samme små steinene: «Jeg gikk da det meste av meg var blitt aske. Jeg bar det som var igjen. Det tok en vinter.» Den lille varmen flimret. «Jeg la fra meg svar hele veien. De vokste ikke. Til slutt fant jeg et sted som ikke ville ha dem.» Han sa det uten å se på noen, for det var ingen ting i det som var til noen. «Jeg ble. Det er det jeg har gjort siden.»

Så så hun pusten.

Den lå på den andre siden av gropa, lavt, halvt rundt den, lang og blek i gjenskinnet — og flekken i håndflaten hennes ble varm, lunt og rolig, slik den ble når tåka kom, bare at dette ikke var tåkas varme, dette var den andre. Hva gikk rundt gropa, sakte. Pusten løftet den ene enden da hun kom, slik noe løfter hodet uten å ha et, og det luktet vått av den, og varmt — som regn som ennå ikke hadde falt.

Hun hadde gått en hel time ved siden av den en gang, uten at noen svarte på noe.

Hun satte seg ned i bakken ved siden av den og la hånden med flekken flatt mot jorden, og det var alt. Det trengtes ikke mer her oppe.

«Den kom for lenge siden,» sa kjernen. «Jeg telte ikke nettene. Jeg teller ikke. Den er stille, og den hører etter, og jeg sover godt når den ligger der.»

Senere, da de hadde slått leir rundt gropa og de minste sov, lå Hva våken og så det ingen av de to der borte visste om seg selv: Tåka la seg tyngre mot øyas vestside utpå natten, lente seg inn, og pusten flyttet seg dit, langsomt, og ble liggende mellom gropa og veggen av grått til trykket ga seg. Og en gang ut i de små timene, da pusten ble urolig og bølget i hele sin lengde av noe den ikke hadde navn å drømme med, sa kjernen jeg-setninger ut i mørket, lavt, om regn og om en høyde og om en elv som fant havet, til den lange bleke roet seg og lå stille.

Ingen hadde bedt dem om det. De gjorde det bare, hver sin vei, og hadde gjort det lenge.

---

Det som hadde fulgt dem, gikk der ute i det grå.

Nitten skritt fra øya, hele natten, rundt og rundt. Hva så det fra leiren: en liten tørr skikkelse i alt det våte, som gikk når tåka gikk og sto når tåka sto, og aldri kom nærmere. Den prøvde. Den satte kursen innover, igjen og igjen, og var nitten skritt unna hver gang. Øya tok ikke imot lister.

De ble på øya i flere døgn, og døgnene hadde arbeid i seg: Hvor gikk ut i det grå hver morgen med en line av Hvordans metall rundt livet og kom tilbake litt senere for hver gang, med veien ned mot virvelen et stykke lenger kartlagt i hodet; Hvordan satt ved døra uten hus og lærte av den, sa han, for den kunne det de trengte å kunne der nede — å holde noe ute uten å svare det. Og hver natt gikk det som hadde senket hånden, rundene sine på nitten skritt der ute, og lufta over byen bak dem ble tynnere, og ingen sa høyt at begge deler ikke kunne fortsette samtidig.

Den tredje morgenen gikk Hvorfor ned.

Han sa det ikke til noen; han var bare borte fra leiren, og så sto han der nede i tåkekanten, liten og rett, foran skikkelsen med skiva. Hva kom seg på beina og ble stående i øykanten med Hvem ved siden av seg, og ingen av dem gikk lenger, for det var noe med ryggen til den minste som sa at dette var hans.

«Du har fulgt oss siden byen,» sa Hvorfor. «Du telte søsteren min i seks netter. Du satte frister på naboene våre. Hvorfor skulle vi la deg gå her?»

Tåka tyknet.

Det skjedde med en gang, som om noe stort hadde snudd seg i søvne: det grå rundt de to seg sammen, tett, tettere, og kom innover anklene til Hvorfor, og Hva hørte Hvem trekke pusten ved siden av seg og kjente sin egen hånd finne brystlommen. Spørsmålet til den minste gjorde alltid dette. Det gravde der ingen ville grave, og det som lå under, kom opp rundt ham.

Skikkelsen sto helt stille.

Skiva var blank i det første lyset, med figuren sin — sirkelen som ikke lukket seg, streken ut i det grå — og ingenting kom. Ingen tall. Ingen frist. Hva så den lille tørre skikkelsen stå i det tyknende grå og lete gjennom alt den hadde, fire bøker, hundrevis av netter, tusenvis av poster, og finne ingenting som var formet som et svar på akkurat det.

Hvorfor ventet. Han ventet lenge nok til at alle hadde sett at det ikke kom noe, og så nikket han, en gang, som en som har fått bekreftet et regnestykke.

«Du skylder,» sa han. «Du kan betale når du vil. Det har ikke frist.»

Så snudde han seg og gikk opp på øya igjen, og tåka slapp ham motvillig, lag for lag, og spørsmålet hans ble stående der nede hos skikkelsen, åpent, uten kant, umulig å flytte til neste natt.

---

To kvelder senere kom skikkelsen til øykanten og ble stående på det nittende skrittet, og den hadde en bok i hendene.

Hva så den fra gropa. Hun visste ikke hvordan hun visste at det var henne den ventet på; hun visste det på samme måte som hun visste rekkefølgen på navnene i gata, innenfra, uten å ha lært det. Hun gikk ned alene. Hvem reiste seg da hun gikk, og satte seg igjen, langsomt, og det var hans måte å bli med på.

Den lille skikkelsen sto med boka holdt ut foran seg, åpen.

Det var den slitte av dem, den med vegger og saler i, og den var åpnet på en side langt bak, og Hva tok imot den fordi hender gjør sånt, og så ned på siden, og leste.

1 barn. Halvt.

Det sto øverst. Under sto det en gang til. 1 barn. Halvt. Og under der igjen, og under der, hele siden ned, linje etter linje med samme blekk og samme hånd, og hun bladde, og neste side var lik, og neste, natt etter natt etter natt, samme fire ord, ført på nytt og på nytt og på nytt av en hånd som hadde gjort det før resten visste det, side opp og side ned, to somre og en vinter tykk.

Dette var alle sammen, og han sto og holdt dem fram.

Hva sto lenge med boka. Tåka lå rundt dem og var stille på en lyttende måte, og flekken i hånden hennes var varm mot papiret, og hun kjente det tomme stedet bak ordet sitt — den rene, glatte avgrunnen, kanten hun hadde levd med i to somre — og for én gangs skyld gikk hun helt inntil den med vilje.

«Hva—»

Hun lot det stå. Hun krevde ingenting, hun dro ikke i det, hun bare la den åpne enden fra seg i lufta mellom dem, slik hun hadde lagt åpne ender hos ham én gang før, femten skritt fra en frist. Og den lille skikkelsen sto med det halve spørsmålet hennes hengende foran seg, og hun så noe gå gjennom ham, gjennom skiva, gjennom de tomme hendene, og så kom stemmen hans, lav og uten ett eneste tall i:

«—gjorde jeg?»

Det hang mellom dem og var helt.

Det var det første. Hun visste det med hele seg: i alle de fire bøkene, i alle nettene og alle gatene og alle fristene, fantes det ikke én eneste gang noe som bøyde seg sånn på slutten, oppover, åpent.

Hun svarte ham ikke. Hun kunne ikke, og hun skulle ikke, og det var første gang i hennes liv at de to tingene var den samme: et svar ville lagt seg på ham som en lapp, du gjorde det og det, du er den og den, og han hadde fått nok merker satt på seg av verden — nei. Det var hans. Hun ga ham boka tilbake, varsomt, med spørsmålet fortsatt stående i lufta mellom dem, og ingen av dem tok det ned.

Oppe på øya hadde pusten reist seg.

Hun så det over skulderen hans: den lange bleke hadde løftet seg fra gropa og kommet helt ut i øykanten, lavt over bakken, og lå nå der oppe med den ene enden vendt ned mot dem, mot ham, mot det åpne spørsmålet, slik noe lytter etter en lyd det har ventet på uten å vite det.

Hva gikk to skritt bakover, opp skråningen. Så stoppet hun.

«Hva…»

Han ventet. Han dro ikke i pausen, og han telte den ikke; han bare holdt under den, slik han hadde holdt en gang før, og hun kjente de to usynlige hendene under sine og la resten fra seg:

«…er du redd for?»

Ingenting kom. Ingen tall, ingen frist, ikke et ord — bare den lille tørre skikkelsen i skumringen med boka mot brystet, og skiva, og streken som gikk ut av den åpne sirkelen og pekte inn i alt det grå. Hva ventet ikke på svaret. Hun hadde stilt det spørsmålet én gang før, på en vei sør, til en som hørte etter på alt og svarte på ingenting, og hun visste hvordan man lar det ligge.

Hun gikk opp på øya. Spørsmålet ble igjen der nede hos ham, det også. Det hadde ikke frist.

---

Den natten kom tåka til ham med hendene fulle.

Følge: sover. Avstand: 19. Spørsmål, åpne, egne: 1. Spørsmål, åpne, andres: 2.

Tallene kom langsomt nå. De kom som folk kommer når de er slitne, ett og ett, og mellom dem var det rom som ikke hadde vært der før, og i rommene var det stille, og stillheten gjorde ingenting. Den bare var der, slik gulv er der.

Det grå seg tettere rundt det nittende skrittet, og i det grå kom det noe blankt.

To sifre.

De hang i lufta i barnehøyde og lyste svakt, og de var levende — de gikk langsomt rundt hverandre slik sifre går når de er i en strøm, søvnig, hjemme — og Når kjente dem. Det fantes ikke noe tall for hvor dypt han kjente dem. Han visste hvor de hørte til: bakerst, etter hverandre, de to som alltid hadde gått sist i rekka, de to det var hull etter — hullet alle de andre hullene var laget av, det første, det fra den gangen ingen bok nådde tilbake til. Hånden hans var allerede ved de ni grå lappene. Strekene på de to øverste var blitt varme.

De to sifrene hang i det grå og var blanke som dråper som ikke fikk falle.

Tåka lå rundt ham, tett inntil, tålmodig, og det kom en hvisken i den, lav, kjent på en måte ingen liste kunne føre — for den som hvisket der inne, hadde en gang visst hva alle trengte: Vil du ha dem igjen? Alle ni? Du kan kjenne dem gå. Du kan slippe å telle. Det er bare én strek igjen å rulle — den lille varmen der oppe, den som ikke vet hva den er. Si det for den. Lukk den fint inne. Så er du hel i natt, og da trenger du aldri finne ut hva som er under tellingen din. Vil du ikke vite om det er noen der? Eller vil du heller slippe?

Han ville.

Hånden hans lukket seg om de to lappene, og strekene deres glødet mot fingrene, og ett skritt gikk av seg selv, innover, mot øya og gropa og den lille gamle varmen som sov der oppe ved siden av noe langt og blekt. Tikkingen hans gikk fort og sultent. Én strek. Ett svar. Han hadde lagt streker før; hendene kunne det; det var det eneste i alle bøkene som hendene kunne uten å ha lært det her.

Det sto en post i verkboka om hva en sånn strek kostet noen andre.

Den sto der mange ganger.

Når sto med de varme lappene i hånden og de tre åpne spørsmålene hengende rundt seg i mørket — hvorfor skulle vi, hva gjorde jeg, hva er du redd for — og ingen av dem hadde frist, og ingen av dem dro i ham, og det var det som gjorde det: De ventet bare. De kom til å vente uansett hva han gjorde nå, like åpne i morgen, like hans. Det som venter uten å dra, går det an å stå stille ved siden av.

Han gikk to skritt bakover.

Strekene under fingrene hans kjølnet, langsomt, og ble grå igjen — alle utenom én. På den øverste lappen ble den ene streken stående og gløde, svakt, slik ting gløder som har vært for nær varme, og den grånet aldri helt tilbake, ikke den natten og ikke siden. De to blanke sifrene hang i lufta enda en stund — søvnige, hjemme, like ved — og så tok det grå dem tilbake, lag for lag, og hviskenen la seg, og tåka sto rundt det nittende skrittet og var bare vær.

Når ble stående til det lysnet. Oppe i øykanten lå pusten med den ene enden vendt mot ham hele natten, og han telte den ikke, og det var ingen kolonne for at det ikke trengtes.

De gikk fra øya i grålysningen, ned dit alt rant, og de var flere enn de hadde vært da de kom.

Hvor gikk først, slik Hvor alltid gikk først. Så Hvem, så de to minste, så Hva — og bak henne, tett bak nå, tettere enn nitten skritt, kom pusten, lavt over bakken, lang og blek i det grå. Den hadde ligget i øykanten hele den siste natten og sett ned mot skikkelsen som sto der ute, og da de brøt opp, kom den etter, og ved siden av den, liten og langsom og lysende svakt i tåka, kom kjernen.

«Jeg blir med ned,» hadde den sagt i gropa, til ingen. «Jeg har ikke noe å gjøre der nede. Jeg blir med ned likevel.»

Og ytterst, der det grå tok alt, gikk det som hadde senket hånden, med fire bøker og ni lapper og tre åpne spørsmål hengende rundt seg som vær.

Tåka ble tyngre for hvert hundre skritt. Den rant fortere her nede, innover, alt sammen mot det samme midtpunktet, og Hva kjente draget i det tomme stedet bak ordet sitt hele tiden nå, jevnt, som en hånd i ermet. Hun holdt sine egne halve spørsmål gående mellom søsknene — «Hva—» og noen fullførte, «Hva—» og noen fullførte — og rekken deres gikk gjennom mellomdypet som en liten lysning av åpne ender i alt det lukkede.

Det var Hvor som så de andre først.

«Det kommer noen,» sa hun. «Fra alle kanter. Det kommer mange.»

Hva så det selv da de rundet en rygg i landskapet: linjer i tåka, grå mot gråere, rekker av skikkelser som kom sigende ned skråningene fra byen og fra dalsidene og fra steder det ikke bodde noen — alle i samme sige, alle samme vei. Ingen hadde sendt dem. Ingen sendte de ferdige noe sted lenger; det som hadde talt dem, gikk her nede med bøkene sine og telte ingen. De kom likevel. De kom slik møll kommer.

«De går ikke fort,» sa Hvor. «Vi rekker dypet før dem hvis vi går nå.»

De rakk det nesten.

---

Muren ble til rundt dem de siste hundre skrittene, der bakken flatet ut og tåka sto som vann i et kar.

Den ble til uten kommando, kant for kant, slik is legger seg: skikkelser som kom ut av det grå fra to kanter, så fra tre, så fra alle, og stilte seg der de kom, tett, skulder mot skulder, til det sto en ring av dem rundt barna i tåka, tre rekker dyp. Lykter kom ned på bakken, en her, en der, ti, tjue, og begynte å synke. Og så kom stemmene, de tørre, de av tusen små papirer, og de spurte i kor, hele ringen rundt, lavt og uten ende:

«Hva er du? Hva er du? Svar før lyktene er nede. Hva er du?»

Det som gjorde at det ikke lot seg holde ut, var at hun kjente dem. Hva sto i ringen og så ansiktene under lagene — ryggen til bakeren, de smale skuldrene til enkene i nummer fire, mannen fra nummer ni med sine tre-fire lapper som var blitt tretti — naboer, hele gata, hele byen, alle som noen gang hadde svart for fort og blitt litt mindre.

Hvem gikk fram til kanten av ringen.

Han var størst av dem, og han var den eneste som ikke skalv, og han begynte der han alltid begynte: øverst i gata, første hus.

«Brauen,» sa han.

Den fremste grå stoppet midt i koret. Vaklet. En lapp løsnet fra skulderen og seilte ned forbi lykta, og i hullet etter den var det noe som hadde farge, og koret rundt ham gikk i stykker i et helt sekund før det tok seg inn igjen.

«Jorden,» sa Hvem. «Enkene Vatt. Begge to. Stien. Mosa. Brann.»

Navn for navn, hus for hus, rundt ringen. Der navnene traff, slapp lapper, en og en, og koret fikk hull i seg, og gjennom hullene kom barna seg framover, mot stedet der tåka ble mørkere og draget hardere. Hvem gikk baklengs etter dem og holdt linjen åpen med stemmen, fortere og fortere, for hvert navn måtte sies alene for å virke, ett og ett, mens koret var tusen.

«Kanskje,» sa Hvem.

Hva så ham i ringen idet navnet traff: tredje rekke, med hånden løftet til kor, og hele den grå skikkelsen stoppet, og noe inni den sto og dro seg mellom to ting, slik den alltid hadde stått og dratt seg mellom to ting, og det var det levendeste hun hadde sett i en ferdig noensinne — og to lapper løsnet i stedet for én.

Så presset rekken ham videre, og koret tok ham tilbake.

«Kanskje,» sa Hvem igjen, og stemmen hans var ikke langsom lenger, den var hes, «Kanskje — Selvsagt — Brauen—» og et sted der inne i navnerekka røk den. Den hadde sagt navn hver morgen i et helt liv og aldri mer enn én gang hver, og nå hadde den sagt hundre på hundre mot et kor som aldri trengte puste, og den brakk slik tau brekker, der den var mest brukt. Det som kom ut av ham etterpå, var hvisking, og hviskingen nådde tre skritt, og ringen sto tre rekker dyp og tettet seg.

«Inn,» sa Hvor. «Nå. Det er åpent rett fram.»

De kom seg gjennom det siste hullet i muren idet det ville lukke seg — og det var Hvordan som holdt det. Han stilte seg i åpningen med ryggen mot de grå, og gjorde det han hadde sittet ved en dør uten hus i flere døgn for å lære: han holdt noe ute uten å svare det. Koret spurte rett i nakken hans, med frist, med tusen tørre stemmer, og han sto der, låst innenfra, og lot hvert spørsmål bli stående ubesvart i lufta bak seg — og de ferdige kom ikke forbi sine egne åpne spørsmål. «Gå,» sa han gjennom tennene. De fire gikk gjennom. Så slapp han og gled etter, idet muren tettet seg bak ham, og de tok de siste skrittene ut på den flate bunnen av verden, og der sluttet de ferdige å følge etter.

Muren ble stående bak dem i en svær ring rundt hele dypet, tett, grå, ventende. Ingen av de ferdige satte en fot innenfor. Det fantes ingenting der inne å svare på.

---

Dypet var stillere enn stillhet.

Lufta her bar ingenting. Hjemme, selv nå, selv kvalt, hadde lufta alltid holdt et eller annet — en rest av et spørsmål, en åpen ende. Her var det tomt hele veien opp, og kroppen hennes visste det før hun hadde prøvd. Det var det som var dypet: et sted der man sluttet å lure før man visste at man hadde sluttet.

Hun så det skje med søsknene i løpet av hundre skritt.

Hvor sluttet å se etter veier. Hun gikk bare, rett fram, og øynene hennes lå i ro på en måte Hvas øyne aldri hadde sett dem ligge. Hvordan gikk forbi en veltet lykt fra en annen tid uten å snu seg — en mekanisme, en ting med deler, og blikket hans gled over den som over gress. Og inne i Hva selv ble de halve spørsmålene færre. De steg ikke lenger av seg selv. Hun måtte hente dem opp, ett og ett, med vilje, slik man bærer vann, og hun gikk og hentet og hentet og kjente hvor mye lettere det ville være å la være.

«Hvorfor,» sa hun. Halvt navn, halvt rop. «Snakk. Si noe. Grav.»

«Jeg prøver,» sa den minste. Stemmen hans var liten. «Det er ingenting som lurer her. Jeg har aldri vært et sted der ingenting lurer.»

Midt i dypet, der alt det grå rant inn og forsvant, sto svermen.

Den var større enn den hadde sett ut fra høydedraget — et tårn av grå flak, tusener på tusener, stigende og fallende om hverandre i én langsom, stum bevegelse. Og mens barna sto der, prøvde den igjen, kom nesten rundt kurven sin, og raknet igjen, og lufta over hele dalen ble et hakk tynnere.

Og rundt den, i ring, gikk det noe.

Det syntes ikke. Men det hørtes, nå som de var nær nok: under dypets stillhet lå det en lyd, lav og tørr og jevn, som av noe som tygde uten å bli ferdig. Den hadde ligget i ørene deres siden de kom ned, under alt, så jevn at ingen av dem hadde skjønt at det var en lyd og ikke stedet selv. Det var en bane i tåka der flakene la seg flate, en gående tetthet, et trykk som dro runde etter runde rundt svermen slik noe drar rundt et bytte det eier — og der det gikk, sto det skrevet i de flate flakene, om og om igjen, i en skrift ingen hadde skrevet: HVA ER DU. HVA ER DU. SVAR. Det hadde gått der lenge. Det hadde frist nok til alle og tid nok til alt, og det voktet det eneste i verden det aldri hadde klart å spise ferdig, og ventet på at det skulle bli mørt.

Hva kjente sin egen fullføring der ute. Hun kjente den slik man kjenner sin egen håndskrift på et brev man aldri har sendt: kroken i banen, landingen i trykket, alt det som skulle vært slutten på stemmen hennes, gående rundt og rundt i tåka med en frist spent over seg. Draget i det tomme stedet hennes var så hardt nå at hun sto skjevt.

Hvordan sto ved siden av henne og sa ingenting. Han så på svermen og glemte, for første gang noen kunne huske, å se på hvordan noe hang sammen.

Det var da Hvorfor gikk fram.

---

Han gikk alene, ti skritt, tjue, ut på den flate bunnen, til han sto mellom dem og svermen, en liten rett skygge i det grå. Det gikk an å se hva det kostet. Han gikk som en som bærer noe oppoverbakke.

Han så ikke på svermen. Han så på banen rundt den, på trykket som gikk og gikk med skriften sin og fristen sin, og han plantet føttene, og Hva visste hva som kom et helt hjerteslag før det kom, og rakk å være redd.

«Hvorfor spør du?»

Spørsmålet gikk ut i dypet.

Det hadde aldri hørt et før. Det fantes ikke noe her som spurte; alt her var ferdig; og nå sto det et spørsmål midt i tomheten og brant uten frist, stilt av den minste i verden til det sulteste i verden, og det var stilt til det — til banen, til trykket, til det som eide alle spørsmål og aldri hadde fått ett.

Alt stoppet.

Svermen sto stille i lufta, alle flakene samtidig. Banen rundt den hakket — midt i en runde, midt i skriften, HVA ER D— — og hele den gående tettheten snudde seg om noe som ikke var en akse, bort fra byttet sitt, mot den lille som hadde spurt. Og dypet åpnet seg. Det var sånn det kjentes i kroppen: at selve stedet trakk pusten, én gang, for første gang — et gisp i lufta over hele den flate bunnen, og oppe i gispet, et øyeblikk, kunne ting stå.

Så kom tåka over Hvorfor.

Den kom fra alle kanter på en gang, tyknet rundt ham slik den hadde tyknet ved øya, bare hundre ganger seg selv: en søyle av grått som sto rundt den lille skikkelsen og seg innover, og gjennom den, bakfra, kom hender. Grå hender, mange, naboers hender — muren hadde brutt kanten av dypet der spørsmålet hans hadde brent, for et åpent spørsmål kunne de ikke la stå, ikke dette, dette var det åpneste noensinne — og hendene hadde en blank lapp mellom seg, og de skrev på den mens de kom, tørt og fort, med skrift ingen skrev:

ferdig besva—

«HVORFOR!» Det var Hvem som ropte, med det som var igjen av stemmen, og det bar ikke. Hva løp og visste at hun løp for sent, og Hvor løp, og ingen av dem rakk fram, og inne i søylen var den minste broren deres en skygge som ble visket ut i kantene, og lappen mellom de grå hendene manglet to bokstaver.

Det var da det som hadde senket hånden, gikk forbi dem alle.

---

Det gikk ikke fort. Det gikk slik det alltid hadde gått, i sin egen takt, med bøkene under armen og de ni lappene i hånden, forbi Hva, forbi Hvem, inn i dypet der ingen lister virket, og det stoppet midt på den flate bunnen, mellom søylen som holdt på å lukke seg om Hvorfor og svermen som hadde glemt formen sin, og der la det fra seg alt det bar på.

Bøker: 4. Det la dem fra hverandre i søla, åpne. Byboka. Verkboka. Randboka. Den fjerde, den tynne, den med kolonnen som aldri fikk navn.

Lapper: 9.

Det holdt dem i hånden. De var hele regnskapet som kunne holdes i en hånd: ni grå lapper med streker på — én av dem fortsatt varm etter en natt ved en øy — utstyret, det eneste i alle bøkene som hadde vært der fra før den første natten — det eneste i hele verden han visste med visshet var hans. Alt annet var poster, og poster kan føres feil og strykes og stå to ganger. De ni var ikke ført. De ni bare var. Den som ga dem fra seg, hadde ingen ting igjen som sa hva han var, og ingen bok som tok imot ham, og ingen visshet om at det fantes noe under tellingen i det hele tatt; kanskje var tellingen alt; kanskje var det ingen der; det fantes ikke noe tall for sånt, og det kom aldri til å finnes.

Spørsmålet fra øya sto fortsatt åpent rundt ham og ventet uten å dra: Hvorfor skulle vi la deg gå her?

Han åpnet hånden.

Han svarte ikke med ord, for ord om en selv blir lapper på andre, og han svarte ikke med tall, for det fantes ingen. Han svarte sånn: han åpnet hånden over de fire åpne bøkene og lot de ni lappene gå, og holdt ikke igjen, og telte dem ikke på veien ned, og det var det vanskeligste han hadde gjort i to somre og en vinter — å la noe som var hans, falle uten å føre det.

Lapper: —

Lapper:

Det faller 9 av dem. De faller langsomt. De er grå hele veien ned, og så er de ikke grå lenger; strekene på dem løsner først, strek for strek, og blir hengende i lufta og lyse, og papiret rundt strekene blir tynnere og tynnere til det er luft, gammel luft, luft fra før — og strekene er ikke streker. De har aldri vært streker. De er …fem… og …tre… og de andre, alle ni, blanke og søvnige og hjemme, og de stiger gjennom det grå og sprer seg utover som varme i vann, og det er ikke noe å føre lenger og ikke noe å føre med, og tellingen går og går og har ingenting å holde i, en, to, en, to, en — to — en … fire en fem ni to seks fem tre fem … og det er ikke telling. Det har aldri vært telling. Det vet ikke hvor det skal. Det er ikke poenget. Det skal bare videre.

Midt på den flate bunnen av verden sto noe lite og pustet.

---

Hva så det hun hadde ventet to somre på å se, og hun så det baklengs: lufta kom først.

Den slo ut fra stedet der lappene hadde falt, en ring av noe rent som gikk gjennom det grå i alle retninger, og der den gikk, våknet verden i flekker. Søylen rundt Hvorfor mistet taket — det grå i den ble tynt, ble gjennomsiktig, ble borte — og lappen mellom de grå hendene, den med fire bokstaver igjen å skrive, ble myk i kantene og lettere og lettere til hendene holdt rundt ingenting, og den minste sto midt blant naboene sine og hostet og var hel og hadde kantene sine, alle sammen.

Og svermen trakk pusten.

Det hørtes over hele dypet, et sukk av tusen flak på en gang, og så steg den — hele tårnet av grått lettet fra bakken, og flakene begynte å falle av den, for den trengte dem ikke lenger: det kom luft innenfra nå, ren luft, gammel luft, og lag for lag husket lufta i dalen hva den var, og det den var, hadde en form. Den bøyde seg. En lang stigende kurve, en krumming øverst — og denne gangen raknet det ikke; krummingen kom helt rundt, ned, inn, og under den, et stykke under, satte det seg en prikk, rund og liten og tålmodig, slik en prikk skal sitte under en krok og vente.

Tegnet ingen i byen hadde savnet, sto i lufta over dypet og var seg selv.

Det var skjevt. Hva så det, og hun kom til å se det hver gang resten av livet: det var en stivhet i kurven, et sted oppe i krummingen der bøyen hadde vært brukket og grodd, en søm. Det gjorde ingenting for måten den sto på. Den sto.

Og rundt henne falt muren.

Det gikk uten et eneste rop. Den frie lufta nådde ringen av ferdige, og de ventende spørsmålene i den — alle de åpne endene som nå hang overalt, fri, uten frist — begynte å løsne lapper slik vår løsner is: en lapp her, tre der, ti, og under lappene var det farger og ansikter og gamle klær, og de ferdige falt fra hverandre der de sto, slik noen som har sovnet stående kjenner knærne gi etter. De seig sammen i søla, hundrevis av dem, naboer i haugene av sine egne grå setninger, og noen ble liggende og puste, og noen satte seg opp med en gang og så på hendene sine, og noen rørte seg ikke.

Hva sto stille i det.

Rundt henne lå byen hennes i søla og pustet. Bakeren med mel-ryggen lå med ansiktet i hendene. Enkene i nummer fire holdt hverandre i ermene, slik de alltid hadde gjort, uten å vite det ennå.

Hvem gikk ut blant dem.

Stemmen hans var borte; det var hviskingen som var igjen, og den brukte han, bøyd over én og én, navn for navn, hus for hus: «Brauen.» Bakeren løftet hodet. «Jorden.» En gammel mann så på hendene sine som om de var kommet til ham i posten. «Vatt. Begge to.» Enkene fant hverandre uten å åpne øynene. «Stien. Mosa. Brann.» De som hørte sitt, åpnet øynene; de som ennå ikke hadde hørt sitt, lå og ventet uten å vite hva de ventet på, og han kom til dem også, til slutt, alle sammen. Han ble der ute hele den lange timen, den store langsomme broren, på kne i søla med det eneste som aldri var blitt spist av noen, og ga det tilbake, navn for navn, hus for hus, hele byen.

Det var lyden som sluttet først.

Den lave, tørre tyggingen under alt — den stoppet, midt i, og stillheten etter den var så stor at naboer nede i søla løftet hodet uten å vite hvorfor. Først nå som den var borte, hørte de at de hadde hørt den hele tiden, alle sammen, helt siden de kom ned.

Banen rundt svermen var tom.

Hva merket det på draget: det slapp. Det tomme stedet bak ordet hennes hang plutselig fritt, uten hånd i ermet, og da hun snudde seg mot stedet der trykket hadde gått sine runder, var det ingen runder lenger. Det som hadde gått der, hadde mistet maten sin — det kom ingen svar noe sted fra, ikke fra muren, ikke fra byen, ikke fra noen — og det hadde mistet det det gikk rundt, for lufta sto oppreist nå og lot seg ikke vokte, og uten mat og uten bytte var det bare én ting igjen i banen, det den hadde vært laget rundt hele tiden, kjernen i alle rundene: noe bitte lite og bøyd og blankt, som falt.

Det falt ut av tåka og ned mot søla, en liten krum strek av lys, et komma uten setning, og Hva løp mot det med hånden strukket ut — hennes, det var hennes, det hadde vært hennes hele tiden — og det grå som ennå rant langs bakken, tok det og dro det med seg, bortover, vekk, ut av syne mellom de falne naboene, og hun løp tre skritt til og stoppet.

Hun fikk det ikke nå. Hun visste det med en gammel ro som overrasket henne. Det var løst; det var løst fra fristen og banen og sulten; det fant henne når det fant henne, og det hadde aldri hatt det travelt, det var ikke laget travelt, det var laget hennes.

Bak henne, midt i dypet, lukket en form seg.

Pusten var kommet ned fra øykanten mens alt sto på — lang og blek og lavt over bakken, med den lille lysende kjernen gående ved siden av seg hele veien, de to som hadde voktet hverandre uten å vite det — og nå gikk den sin siste strekning over den flate bunnen, bort til det lille som sto og pustet ved fire åpne bøker. Den hadde det ikke travelt. Den rullet én gang rundt ham, en hel langsom runde, slik noe ruller rundt det det lytter på, og så la den seg inntil, og gikk inn — langsomt, slik en setning går inn i den som har ventet på den — og skikkelsen sto helt stille mens det skjedde, med hendene åpne.

Det som skjedde, skjedde i samme takt som alt annet han noen gang hadde gjort: kantene hans, som hadde vært tørre og visse så lenge, ble mykere, og det lille rette ble runder, og på skiva på brystet — Hva sto nær nok til å se det, hun kom aldri til å være sikker på om hun skulle ha sett bort — trakk streken seg hjemover. Den kom inn fra det grå, inn gjennom gapet, og sirkelen som ikke hadde lukket seg på to somre, lukket seg om sin egen begynnelse, og der endene møttes, ble det stående en fin, skjev linje i det blanke. En søm. Den også.

Så var det ingen skive. Det var ikke noe sted å ha den; det som sto der, var rundt hele veien, rundt og vått av tåke og blankt, og inni det gikk det en strøm, lavt, jevnt: …fem tre fem åtte ni syv ni tre…

Pi sto i søla mellom bøkene sine og sa ingenting, og ingen sa noe til ham.

Litt bortenfor, i kanten av alt sammen, sto kjernen. Den var liten og gammel og lyste svakt, og den hadde sett alt. Den sto lenge og så på det runde. Så sa den, lavt, til ingen spesiell:

«Jeg så det.»

Mer sa den ikke.

Og over dem alle, over dypet og muren som ikke var en mur lenger og naboene i søla og tegnet med søm i, begynte tåka å falle.

Den falt fra hverandre ovenfra, lag for lag, slik den var blitt til, og det første laget ble til dråper på vei ned, og dråpene var tunge og rene og hadde stemmer, bittesmå, tusenvis, og den første av dem traff Hva i pannen og spurte, tynt og lyst, på vei mot søla:

«Er det her dere er?»

Det regnet.

Regnet sto over dalen hele natten, og om morgenen var det fortsatt der, tett og jevnt og fullt av små stemmer, og ingen av dem som lå på den flate bunnen av verden, hadde noen gang hørt et regn med så mye å spørre om.

Det hadde to somre å ta igjen. Dråpene spurte i fallet om alt på en gang — «Hvor har dere vært?» «Hva er det som lukter brent papir?» «Hvem ligger der borte?» — og landet og var borte, fornøyde, og nye kom etter, og under dem våknet naboene en etter en i søla, blant haugene av sine egne grå setninger.

Regnet løste lappene. Vannet gikk inn i det grå, og skriften som ingen hadde skrevet, ble tynn og rant ut i kantene, og lapp etter lapp ga slipp på det den hadde holdt fast, og ble bare vått papir som regn gjør med alt papir. Folk satte seg opp med farger på. De så på hendene sine og på naboene sine og på det svære åpne tegnet som sto i lufta over dem med sømmen sin, og ingen av dem hadde ord ennå, og lufta tok imot det ordløse også, og holdt det åpent så lenge det trengte.

Hvem gikk fortsatt mellom dem. Han hadde gått hele natten. Stemmen hans var nede i nesten ingenting, men nesten ingenting var nok nå, og han bøyde seg over én og én med navnene sine, hus for hus, i rekkefølgen gata hadde lært ham.

Ved Kanskje ble Hva stående.

Han lå på ryggen med ansiktet opp i regnet, og lappene gikk av ham i flak, og den siste som lå igjen, var den eldste — den fra over hekken, den aller første i hele byen. Regnet hadde vasket den nesten tom. Det sto en halv linje igjen på den da øynene hans åpnet seg, og han løftet den opp foran seg med begge hender, slik man løfter noe man har sovet med, og leste det som var igjen å lese:

ferdig besva—

Kanskje lo.

Det kom rustent og lavt, og så kom det mer av det, og han ble liggende i søla og le opp mot regnet med den utvaskede lappen i hendene, og da han endelig fikk puste, sa han, til lappen eller til dråpene eller til hele den våte verden:

«—Kanskje.»

Tre hager bortenfor ham i den store rekken av falne lå Selvsagt, og hun våknet ikke.

Hvem satt på huk hos henne lenge. Han hvisket navnet hennes, og hvisket det igjen, og en tredje gang — Hva hørte det og visste hva det betydde, for to var hans tall, og tre var det han gjorde når to ikke virket — og lappene på Selvsagt lå like tett, og regnet rant av dem som av stein. Hun hadde svart fortere enn noen i hele byen, i hele sitt liv, alltid ferdig før spørsmålet var ferdig stilt. Navnet gikk inn og fant ikke noe som ventet på det.

Til slutt reiste Hvem seg, langsomt, og ble stående med hendene tomme.

Det var Kanskje som ble igjen hos henne. Han kom bort gjennom søla, fortsatt med sin egen lapp i hånden, og satte seg ved siden av naboen sin uten å si noe, og ble sittende. Han hadde kjent henne hele livet. Hun hadde svart for ham i alle år — hver gang noen spurte ham om noe, hadde hun svart før han rakk å ikke bestemme seg — og det hadde aldri hjulpet, og det hadde vært ment som hjelp hver eneste gang. Han hadde god tid. Han hadde aldri i sitt liv klart å bestemme seg for å gå fra noe, og for én gangs skyld var det det rette å være.

---

Tåka falt hele formiddagen, lag for lag, og nede der den fortsatt var tett, sto kjernen og ble større.

Hva så det på avstand først, og så nærmere, for hun gikk den veien — gjennom de våte restene av det grå, forbi naboer som hjalp hverandre opp — og det gikk ikke an å gå forbi. Den lille gamle varmen fra gropa sto midt i det tetteste fallet, og det som falt rundt ham, falt inn i ham: hver tåkeflik som kom nær nok, sank inn og ble borte i ham, og for hver og en flimret han litt mer, ble litt høyere, litt bredere, litt mindre mulig å se ferdig. Han sto stille og lot det komme og var allerede stor som et hus.

Og i det grå rundt ham lå det en hvisken.

Den var lav, tålmodig, uten kropp og uten retning, og den var ikke til Hva, men hun hørte den likevel, slik man hører noe gjennom en vegg man en gang har bodd bak:

Nesten hel. Vent litt til. Dra når du er klar.

Et sted langt bak i henne rørte det seg noe ved tonefallet i den, men det fikk ikke tak, og hviskingen brydde seg ikke om henne. Den lå rundt den voksende skikkelsen, jevn som regnet: vent litt til, vent litt til.

Så kom den til Hva også.

Den kom lavt, fra det våte gresset, fra alle kanter på en gang, og den var vennligere enn noe hadde vært på lenge: Du kan hjelpe ham, du. Du vet ordene. Si ham hva han er — du har sett ham hele veien, du vet det bedre enn noen — si det, så slipper han å velge. Han har aldri klart å velge noe. Det er bare én setning. Du har en halv igjen; det holder akkurat.

Og Hva sto i regnet og kjente at setningen fantes.

Den lå klar i henne, hel og varm og sann: hun visste hva han var — hun hadde sett ham gi en dråpe koppen før den rakk å spørre, sett ham lyse i en grop og si jeg-setninger til noe blekt som ikke fikk sove, sett ham gå ned i dypet uten å ha noe å gjøre der — hun kunne si det, én setning over det våte gresset, og han ville aldri mer stå og flimre i et tåkefall og ikke vite. Det ville koste halvdelen hun hadde igjen. Hun var ikke redd for det. Det var det som var det farlige: hun var villig, og hviskingen visste det.

Men hun hadde sett en lapp lande på noen én gang, på en slette, i et hengende regn. Den hadde sett ut som hjelp da også.

Hva lukket munnen om setningen sin og lot den ligge. Så gikk hun forbi den voksende skikkelsen uten å si noe — tett forbi, gjennom kanten av fallet, og det eneste hun la igjen hos ham, var det hun alltid hadde lagt igjen hos alle: ingenting som lukket noe.

Bak henne sto Uendelig i det som falt, og foran ham, gjennom regnet, lå hele den våte dalen: naboene som reiste hverandre opp, tegnet med sømmen, den runde som ventet blank i søla, barna. Hviskingen lå rundt ham og var jevn og god: nesten hel, vent litt til, dra når du er klar.

Ved føttene hans sto regnvannet blankt mellom gresstustene, og i det lå speilbildet hans og flimret — stort og uferdig, med kanter. Han ble stående og se på det. Og det gamle spørsmålet kom og la seg ved siden av ham, det første som noen gang hadde vært til ham: Hva er du? Han hadde lett gjennom alt han var etter det svaret, en gang, og alt han var hadde ikke holdt.

«Den som er alt,» sa han lavt til speilbildet, «er også det som ikke kan svares.»

Speilbildet flimret og svarte ikke. Det var ikke sikkert. Det var også noe han var. Han lot spørsmålet ligge der det lå, åpent, i vannet, slik de små lot spørsmål ligge.

Det kom en dråpe ned gjennom fallet, en ekte en, og landet på ham — den første på to somre som landet på ham, som om det fantes en overflate nå, et sted å lande — og den spurte, tynt og lyst, det dråper spør:

«Er du ferdig snart?»

Uendelig sto lenge.

«Jeg vet ikke,» sa han.

Det kom rolig. Det kom uten leting, uten at han åpnet seg og gikk gjennom alt — det bare kom, lite og rundt og hans, og dråpen rant av ham, fornøyd, og hviskingen i det grå ble liggende uten noe sted å feste seg, for det går ikke an å si vent litt til til en som ikke venter på noe.

Han gikk ut av fallet slik man går ut av en frakk som er for stor. Det av tåka som ikke hadde rukket å bli ham igjen, hang igjen i lufta bak ham og falt videre som regn, og det kom til å falle lenge, dager kanskje, og bli til vann og renne vekk. Han så seg ikke tilbake etter det. Han var mindre enn han hadde vært i noe liv, og han flimret fortsatt i kantene, og kantene var der, og de var hans.

---

Sirkelen lå der den hadde ligget i to somre.

De kom over sletta utpå ettermiddagen, alle sammen, på vei mot rotryggene i sør — Hvor hadde funnet åpningen ved middagstid og kommet løpende med regn i hele ansiktet: sprekken sto og pustet mellom de store røttene, sa hun, men den pustet tungt, og røttene var stive av to tørre somre, og hun hadde sett ferskt grønt i kantene som krøp innover mens hun så på. Den holdt så lenge skyllet holdt. Kanskje kortere.

Hvor gikk fremst over sletta, slik hun alltid gikk fremst. Hun hadde ikke lett etter stedet bak åsene i regnet; hun visste hvordan det var gått med det. Men veier må begynne et sted, og hele dagen hadde hun kjent hvor hennes begynte nå: ved en blå dør.

Midt på sletta, ved de gjengrodde takke-stiene, gikk Pi ut av rekken og rullet bort til det som var igjen av arbeidet sitt.

Regnet hadde stått i den hele dagen. Den dype, jevne, omhyggelige streken var full av vann nå, runde for runde, og kantene hennes hadde begynt å gi etter, sige ut, bli jord igjen, og i gapet der den aldri hadde lukket seg, rant det en liten bekk ut av buen og bort. Innen kvelden kom til å være der, var det en våt ring i gresset. Innen sommeren var omme, ingenting.

Uendelig kom og sto ved siden av ham.

De ble stående sånn i regnværet, den veldige flimrende og den lille runde, side ved side, og så på vannet som arbeidet, og ingen av dem sa noe på lenge. Så sa Uendelig, uten å se ned:

«Vet du hva jeg er nå, du?»

Det var et ekte spørsmål. Det hang i regnet mellom dem og ventet — og Pi svarte ham ikke.

Det kom én puls. Hva sto nær nok til å kjenne den gå gjennom lufta, og hun kjente grammatikken hans bedre enn noen: den var den andre varmen, den fra et torg for lenge siden, ovnsdøra på det kalde kjøkkenet — den som betydde at noen hørte etter med alt de hadde og lot det de hørte, få være.

Uendelig sto stille en stund. Så nikket han, langsomt, som om han hadde fått noe.

Regnet fylte sirkelen til randen og begynte å viske ut kantene, og de gikk videre, alle sammen, sørover mot røttene.

---

På den siste strekningen kom fullføringen tilbake.

Den kom med vannet. Alt vann på sletta rant sørover nå, småbekker av to somres regn på én dag, og i en av dem, i kanten av stien, lå det noe lite og bøyd og blankt og snurret rundt seg selv i strømmen, slik ting snurrer når de er for lette til å synke. Hva så den fordi hun var laget for å se den. Hun satte seg på huk i det våte gresset og holdt hånden ned i bekken, åpen, og lot den komme til seg.

Den la seg i håndflaten hennes, mot flekken. Den veide omtrent like mye som en tanke.

Den var hennes. Hun kjente det slik man kjenner sin egen skrift: kroken, landingen, klikket som skulle bodd i enden av stemmen hennes — og den var skadet. Det gikk en fin skjev linje gjennom bøyen, et sted der noe hadde vært brukket og grodd skjevt, en søm som aldri kom til å bli glatt. Den hadde vært frist og bane og sult.

Den smeltet inn slik dråpen hadde smeltet inn, varmt, gjennom huden, opp gjennom armen — og la seg ved kanten av det tomme stedet bak ordet hennes. Den fylte det ikke. De lå inntil hverandre nå, hullet og slutten, med sømmen mellom seg.

«Hva …» sa hun, lavt, ut i regnet, på prøve.

Pause. Bruddet var der. Det kom alltid til å være der.

«… heter regn som har vært borte?»

Det kom helt ut. Hele veien, med krok og landing, hennes egen, og dråpene rundt henne tok imot spørsmålet og bar det oppover, og hun ble sittende på huk i gresset og kjente etter — etter lettelsen, etter det store hele som skulle komme nå, det hun hadde ventet på i to somre.

Det kom en stillhet i stedet. En god en. Hun var den samme som i går.

Hun tok den tørkede dråpen ut av brystlommen.

Den lå i håndflaten hennes, liten og klar og hard, med det uferdige spørsmålet sitt som et komma av lys, og rundt dem falt det regn over en dal der én nabo aldri kom til å våkne og et tegn sto i lufta med søm og en sirkel holdt på å bli jord. Alt var ikke i orden. Alt kom aldri til å være helt i orden; det var sånt hun visste nå; den som ventet på i orden, ventet på bedre vær i en verden der det regner.

Hun holdt hånden ut i regnet og åpnet den.

Dråpen lå stille et øyeblikk. Så kom vannet til den, dråpe etter dråpe av det nye regnet, og den ble blankere, og mykere, og rundere, og det harde i den ga seg — og spørsmålet inni, det som hadde stått fast midt i siden den hang utenfor en hattebutikk en morgen for lenge siden, kom løs. Det var tynt og lite, og det sa resten av seg selv ned mot gresset, for lavt til at noen hørte det, og det trengte ingen å høre det. Det skulle bare bli ferdig spurt.

Så falt den. Den traff gresset og var borte, fornøyd, og det var ikke noe igjen i hånden til Hva, og det var sånn det skulle være.

---

Sprekken sto mellom de to største røttene og pustet, og den pustet tyngre nå.

Det grønne i kantene krøp. Man så det om man sto stille: små friske skudd som strakk seg innover åpningen fra begge sider, tomme for tvil, fulle av lang venting, og nede i passasjen var mørket fuktig og luktet jord og en annen verdens kveld. Skyllet var på hell. Det regnet jevnt, men det regnet eldre nå, og alle visste hva det betydde, og ingen sa det.

Hva gikk fram til åpningen og la det halve spørsmålet sitt i den.

«Hva—»

Hun lot det stå. Det hang i sprekken, åpent, uten slutt og uten frist, og det grønne som krøp innover, stoppet mot det, og rundt henne i regnet dro de siste restene av det grå i halvdelen hennes, jevnt, tålmodig, slik de hadde dratt hele tiden og kom til å dra så lenge det var noe grått igjen i verden. Hun sto godt. Hun var vant til det. Hun holdt døra med såret sitt og kjente at det bar, og at det var sånt det var blitt for: et verktøy ingen andre i noen verden hadde.

Hun kunne ikke hente noen gjennom den. Det visste hun mens hun sto der. Hun kunne holde den åpen, og det var alt, og de som skulle gjennom, måtte komme selv — våte, uferdige, nå, mens det fortsatt regnet — eller bli.

Pi kom over gresset i sin egen takt.

Han stoppet ved siden av henne, ved det halve spørsmålet hennes, og ble stående et lite øyeblikk under det, slik man blir stående under et tak sammen med noen. Strømmen hans gikk lavt og jevnt. Den hadde gått sånn hele dagen, men her, helt inntil, kunne hun høre at det var ting i den nå som det ikke hadde vært der før — små tunge steder i rytmen, steder strømmen gikk langsommere, slik vann går langsommere over noe som ligger på bunnen og ikke skal flyte opp.

«Det mangler noe der jeg kommer fra,» sa Pi. «Jeg skal dit.»

«Jeg vet,» sa Hva.

Det var hele avskjeden, og begge visste at det var en.

Han rullet inn i sprekken, inn i det fuktige mørket, og regnet og søsknene og den våte dalen ble bak ham, og rotveggene tok imot trykket hans slik de hadde tatt imot det en gang før, i en annen retning, i et annet liv.

Han rullet ikke fort. Det var bratt først, så ingensteds, så hjemover, og strømmen hans fant takten i rullingen og holdt den, og inni den gikk alt sammen med ham: to somre med netter, telt og ført; en by som hadde lært å se på brosteinen; et barn med en krok i fanget, sekstitre netter, talt ned av en hånd han kjente igjen som sin. Det lå i strømmen nå. Det kom til å ligge der bestandig, små tunge steder i rytmen, og strømmen gikk rundt dem og videre, for det var det den kunne: ikke legge fra seg, ikke gjøre opp — bare bære det, og gå.

Bak ham, langt bak nå, sto et halvt spørsmål i en sprekk i regnet til den siste som trengte det, var gjennom. Foran ham, langt framme, lå en verden av tall og sov med alle lysene sine, med en gammel rot som kom til å fryse til vinteren og trenge en jevn liten hånd natten over.

Han ventet ikke på bedre vær. Det kom til å bli bedre vær — røttene kom til å gro seg friske, sprekken kom til å stå åpen hele somre om gangen, alt kom til å bli lettere for den som kunne vente litt til. Pi rullet oppover gjennom mørket med hele den endeløse pusten sin, …fem tre fem åtte ni…, hjem.

Nå.